Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: RØD - BOSCHAMAZ.

Ikke shoe gaze, ikke post-rock, ikke kraut-rock, ikke ambient, dette er Boschamaz.

Å beskrive Boschamaz i en setning er nærmest umulig. De leker med såpass mye forskjellig at å knytte dem til et ord eller sjangerbegrep blir både vanskelig og respektløst. Boschamaz er en eksperimentell duo som inneholder Erland Dahlen som bidrar med trommer, perkusjon, sampling, bass, orgel og 12-strengs gitar, fyren har også samarbeidet med utallige andre, inkluder Madrugada, Kaada og Xploding Plastix. Ved hans side står Bjorn Charles Dreyer som bruker gitar, elektronikk, pedal steel gitar og bass som sine instrumenter, han har tidligere jobbet med bl.a. Mari Boine. Når du slår sammen disse to får du Boschamaz, et improvisasjonsprosjekt som leverer filmatiske instrumentaler med stor sjangervariasjon.

Rød kom ut allerede i Mai. Jeg har slitt med å anmelde albumet, på grunn av albumets natur. Rød er et improvisasjonsalbum, med to svært talentfulle musikere i herlig utfoldelse. Hvorvidt jeg synes låtene er velstrukturte eller minneverdige er ikke det viktigste, det er stemningen og følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt albumet som teller. Instrumentalmusikk er knyttet sterkt til følelser.

På Rød, bandets andre album glir de mellom svært forskjellige sjangre uten å nøle. Duoen veksler mellom krautrock-aktige partier, post-rock lignende oppbygninger alá Explosions In The Sky, bare mer lavmælt, og gitarlek som minner om hva Neil Young gjorde på Dead Man soundtracket, bare mer stramt og velprodusert. Lydbildet Boschamaz leker i er fint å høre på men blir en smule ensformig på noen av sporene. Faren med å gjøre et album instrumentalt er at uten vokal kan enkelte låter bli slukt av de andre låtene, noe som skjer på et par spor på Rød.

Albumet er fint soundtrack for rolige stunder, man kan lett sette dette på i bakgrunnen og bare la det surre og gå. Samtidig kan man sette seg ned med det og lytte til alle de små detaljene. Dette er improvisasjonsmusikk med noen få rammer rundt seg. Hvis man er på jakt etter snaue femti minutter med fine, lavmælte komposisjoner så er Rød albumet for deg. Eneste som trekker ned er det at når albumet har så store topper som det har så blir dalene like dype. Men, alt i alt har Boschamaz gitt oss et fint album, bare la det synke inn før du dømmer det. Jeg måtte selv bruke lang tid på å finne ut hva jeg faktisk syntes om det. Rød er et meget fint album som kun lider av litt ensformighet her og der, men akkurat lite nok til at det ikke blir et stort problem.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits