Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: THE IDEOLOGIST - SYNKOKE.

På sitt andre album presser SynKoke seg til bristepunktet for hvor intens musikk de kan lage, for sin egen del og for den mest iherdige fansen.

Første gang jeg hørte SynKoke var det i liveformatet, på Café Moody i Haugesund. Jeg hadde kun såvidt hørt låten Soleis Fekk Eg Ljåen via internett og hadde ikke spesielt store forventninger, låten var bra men blåste ikke hodet av meg. Det gjorde derimot konserten. Erik Nerheim sin saksofon slengte seg i et kontrollert kaos over basslinjer, trommerytmer og gitarspill. Dikt på nynorsk ble fremført over en blanding av fri-jazz og rock, til tider var det opp i mot støyrock-tendenser også. Jeg kjøpte debutalbumet Hokjønn av bandet etter fullført konsert og har siden da ventet forventningsfullt på oppfølgeren.

Synkoke - The Red Song by Brilliance Records

Der hvor Hokjønn var ni låter på like under førti minutt er The Ideologist fem låter på trettito minutt. Lengre komposisjoner, mer intense partier og tyngre produksjon er viktige nøkkelord. Hokjønn var leken fri-jazz med mye krydder fra rock, oppfølgeren legger seg tettere mot fri-jazz og eksperimentell jazz alá Acoustic Ladyland og Zu. Erik Nerheim sin saksofon er betydelig tyngre, basslinjene er hardere og alt låter tightere og større. SynKoke tillater seg både å kjøre på i galskaptempo som på åpningssporet The Red Song samtidig som de roer tempoet kraftig ned Prisoner, en låt som nesten runder elleve minutter. De har også valgt å gå for null vokal, noe som gjør at det musikalske får full fokus både fra bandet og lytterne. En beslutning jeg både liker og misliker, jeg savner til tider Erik Nerheim sitt eksentriske vokalarbeid som var så forfriskende på Hokjønn.

The Ideologist er et modig andrealbum, et album som beholder mye av essensen i debutalbumet og bygger oppå det. SynKoke er blitt et modigere band med store ambisjoner i komposisjonene sine. Det låter massivt og velstrukturert. Som et sammenhengende album er The Ideologist meget bra, men hver for seg kan låtene miste litt av det kjente og kjære SynKoke-preget som var smurt kraftig utover Hokjønn. Til tider høres det ut som nevnte Acoustic Ladyland eller Led Bib, noe som er langt i fra forferdelig, men når SynKoke var så annerledes som de var før er det litt nedtur å ikke få noe vokal på The Ideologist.

På Hokjønn kunne man ta ut låter som Bomskot og I Egypt Hadde Guden Lærdom Hovud Som Ei Ape, høre dem en gang og få et inntrykk som kun SynKoke kan få til. Samtidig som jeg skulle ønske det var mer av den type låter på denne plata også så føler jeg at The Ideologist var det naturlige steget for bandet å ta. Å ha samme innfallsvinkel på andreplata er en farefull ferd å ta, noen ganger er det lurt å gå for noe større og mer storslagent. Noe som SynKoke utvilsomt har fått til.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits