Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: CLASSIC HYMNS EP - OF GRACE AND HATRED.

Bergen, byens som aldri går tom for bra hardcore-band.


Of Grace And Hatred er som ingressen avslører, et band fra Bergen med minst en fot i det vi kaller for norsk hardcore. I disse dager gir de ut debut-EPen sin på Brilliance, et selskap som gir ut en rekke andre band fra Bergen som blir plassert under samme sjanger. Band som Social Suicide og Dyst har allerede utgivelser på Brilliance, nå er det Of Grace And Hatred sin tur og om relativt kort tid får vi en fullengder fra Jeroan Drive også. Hardarbeidende gjeng altså. På EPen titulert Classic Hymns leverer Of Grace And Hatred fem låter på drøye tolv minutt. En kjapp affære med andre ord. Jeg fikk sett bandet live på klubbdagen til årets Øyafestival og hadde store forventninger til hva gutta klarte å få til i studio.

Of Grace And Hatred - Classic Hymn by Brilliance Records

Første låt som treffer deg når Classic Hymns sparkes i gang heter A Tribute. En låt som viser bandet fra sin beste side, tempoet er høyt, riffene er ville og energien er på topp. Låten tikker inn på 2:19, noe som gjør at det blir mye å ta inn på en gang, Of Grace And Hatred stapper inn mange forskjellige idéer i hver eneste låt de lager. Noe som setter igjen både gode og mindre gode inntrykk hos meg. A Tribute blir ikke sittende fast i hodet etter den er ferdig, riffene er gode og låten er utvilsomt god, eneste problemet er at jeg sitter ikke igjen med et riff som gjentar seg inne i hodet mitt. Gøy så lenge den varer, men så snart den er over er den glemt. Dette gjelder delvis for andresporet også, WFIWW. Begge låtene sparker fra seg og er herlige å høre på, men ingen av dem sitter igjen som høydepunkt på EPen. Hvor er høydepunktene lurer du kanskje på, vel, de tre neste låtene er høydepunktene.

Midtveis i EPen får vi låten Fellow Earthlings, en villbass av en låt som sier farvel etter bare 1:33. Riff som tvinger kroppen til å bevege seg, samspill ut av denne verden og den samme råskapen som på de to første låtene. Det Fellow Earthlings har som A Tribute og WFIWW ikke har er ekstremt minneverdige riff og mer engasjerende partier. En kombinasjon som er uhyre viktig i en sjanger som OGAH spiller i, uten særpreg og gode hooks faller man lett gjennom i en såpass stor skog som hardcore/punk har blitt de siste årene. Med Fellow Earthlings markerer de seg som et ungt band med mye pågangsmot, de gir seg ikke. De to siste sporene på EPen forsterker dette inntrykket flere hakk i rett retning.

Jeg skrev om singelen Classic Hymn da den ble sluppet i starten av August, da beskrev jeg låten som hard, catchy og kaotisk. Den beskrivelsen er fremdeles dekkende. Selv om også denne låten er over før tre minutter er rundet av har bandet stappet ti tonn med idéer inn i den, noe som gjør at det alltid skjer noe nytt og låten blir aldri kjedelig. Sistesporet A Nicolaitan's Limit viser at de kan gjøre andre ting enn kun eksplosive riff og korte låter, det er fremdeles kaos involvert men mer melodi og halvtempo enn på resten av EPen. Alt i alt, Of Grace And Hatred leverer sterkt på sin første EP.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits