Related Posts with Thumbnails

ÅRETS: BESTE NORSKE UTGIVELSER.

Da er tiden her, listen over de utgivelsene jeg har satt mest pris på i 2011.


2011 nærmer seg slutten, tiden hvor alle lister opp sine favoritter fra årets som har vært er kommet. Et år med nøkkelord som ung råskap, sterk lyrikk, ektefølt spilleglede og mange debutalbum. Over 2/3 av min topp25-liste er debutalbum, enten det er nye prosjekter fra erfarne musikanter eller bergensere som knapt er myndige. 25-11 er listet opp like under, 10-1 følger etter med en kort forklaring på hvorfor nettopp den utgivelsen har fortjent sin plassering.

25. Late Love - Wolves Like Us
24. Crux - Sandra Kolstad
23. Comets - Call:Vega
22. Classic Hymns EP - Of Grace And Hatred
21. Selection By Elimination - La Casa Fantom
20. Devoured Trees and Crystal Skies - Aristillus
19. Du Betyr Meg - Lars Vaular
18. The Ideologist - SynKoke
17. S/T - Livstid
16. To The Treetops! - Team Me
15. Solar Anus - Årabrot
14. S/T - Jonas Alaska
13. Program 91 - Razika
12. Se Deg Rundt I Rommet - Fjorden Baby!
11. We Get Along Like A House On Fire - Like Rats From a Sinking Ship

10. At the Wörthersee Hotel - The Uptights
Støy, støy og atter støy. The Uptights leverer ni herlige spor på sin demotape At The Wörthersee Hotel. De omfavnet meg på første gjennomlytting med sin klang, støy og lo-fi estetikk. The Uptights får utvilsomt tiende plass på min liste.

Last ned hele greia her: At the Wörthersee Hotel - The Uptights

9. Is Forever No Way - Hope I Die Virgin
Et av avsnittene fra anmeldelsen jeg skrev tidligere i år oppsummerer hvorfor Hope I Die Virgin får en plass blandt de øverste ti.

"Kraut, shoegaze og herlig lav frekvens er det du får fra Hope I Die Virgin. Med låter som varierer fra 2:24 opp til 8:13 viser HIDV at de er villige til å variere stort med tanke på oppbygning av låtene sine, noe de mestrer svært godt. Hope I Die Virgin er et jamme-band, de kan legge seg på en groove og dra deg inn i sitt univers, noe jeg takker ja til. Bob Weston har forsåvidt også gjort en suveren jobb med mastringen av plata, fytti grisen, intenst, deilig og akkurat så kraftfullt Hope I Die Virgin trenger. Alle åtte låtene er solide, med noen soleklare høydepunkt innimellom, som nevnte Anders Giæver (Interstellar Duke) men også Wolf Head Dress, Cogs og No Dwelling er uhyre minneverdige låter. Med Is Forever No Way har Hope I Die Virgin gitt oss et herlig debutalbum du må utsette ørene dine for, jeg lover."

8. BlaBla Bullshit - Kratic
Utdrag fra anmeldelsen jeg gjorde i Mai:

"Blabla Bullshit blir gradvis tyngre og tyngre, spesielt låten In Befall. Hardere trommer og røffere vokal. Kratic lager brutal riff-metal som balanserer perfekt mellom det smådrøye og mer tilgjengelig metal. Rett og slett velkomponert metal. Dette er så tett opp i mot perfekt riff-basert metal jeg har hørt. Punktum finale, basta bom."

7. Moth On The Headlight - Le Corbeau
Få album har hatt en såpass sterk duft av sex, film noir og mystikk som Le Corbeau sitt album Moth On The Headlight. Dette er musikk til å sløve bort i nattetimene til. Både blues og krautrock ligger i kulissene og røyker sigar. Basslinjene, trommegroovene, saksofonen, vokalen, alt oser deilig mørke. Gjør deg selv en tjeneste; skaff deg denne plata.

6. Artificial Divinity - Next Life
Med Artificial Divinity leverte Next Life et monster av et album. Tolv spor på drøye tjue minutt. Med intense utbrudd, ambiente interludes og en uhyre tight besetning har Next Life most seg inn på sjette plass på min liste, velfortjent.

5. CD + DVD - KILLL
KILLL er muligens landets mest kompromissløse band. De spiller det de selv kaller DigiMetal, drøyt hard metal med drypp av både black metal og noise-rock, samtidig som de omfavner elektronika. Med utgivelsen CD + DVD brente de seg inn i musikkåret 2011 for min del, konserten på NuMusic 2011 forsterket det omtrent tjue hakk. Drøyeste albumet jeg har både hørt og elsket i 2011.

4. In Their Talons - We Were Lightning
Igjen lener jeg meg til det jeg har skriblet ned tidligere i år, et avsnitt hentet fra anmeldelsen.

"In Their Talons er et storslått album, med blåsere, balkanske instrumenter og en enorm kraftig stemning. Låtene So You Spat At The Moon? og Hey Coastguard er låter jeg allerede hadde kjennskap til fra NRK Urørt, men alle de andre låtene var nytt materiale for min del. Bandet er nærmest absurb flinke til å skrive låter som er umiddelbart fengende men som man samtidig kan bruke tjuetalls lyttinger på å høre alle detaljene i, uten at man blir lei en eneste gang. Alle låtene på albumet har noe særegent over seg, om det bare er et lite bråstopp som i Labrabor til en spesiell melodilinje som setter seg fast i hodet og blir der, alt funker rett og slett. Jeg kan helt ærlig ikke utsette noe som helst på dette albumet."

3. EP - Dråpe
Utdrag fra anmeldelsen:

"For å oppsummere Dråpe sin første EP må jeg ty til en klisjé som rammer formatet EP veldig ofte. Jeg skulle ønske det var mer. Jeg har ingenting å utsette på innholdet, jeg vil bare ha mer av det. Flere låter, et fullt album. De fem låtene som er på EPen er alle sterke, solide pop-gaze låter som kan fenge de fleste. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente til debutplata dukker opp, før den tid blir denne EPen spilt i ihjel. Jeg elsker Dråpe."

2. Cold Mailmap EP - Cold Mailman
Utdrag fra anmeldelsen:

"På to siste sporene fortsetter Cold Mailman med det de kan, vakre pop-låter pakket inn i et av de nydeligste lydbildene i verden. Alt er nøye satt sammen, selv om det aldri låter anspent. Bandet har en enorm ro i seg, noe som høres godt i alt de gjør. Cold Mailman EP er kanskje bare fem låter på til sammen drøye tjue minutt, men dette er mer enn nok påfyll til neste album dukker opp. Jeg gleder meg til mer musikk fra mitt favorittband fra Bodø, dog i eksil i Oslo. Denne fem-låts EPen er utvilsomt verdt din tid, om du elsker Cold Mailman fra før eller aldri har hørt dem. Tvert i gjennom nydelig."

1. Dark Times EP - Dark Times


Jepp, min favoritt utgivelse fra 2011 er Dark Times sin kassett. Dark Times er et skittent punkband fra hovedstaden. Det bråker, det sparker fra seg og det er herlig å høre at det finnes flere kule kvinnelige punkvokalister i Norge enn bare Silje Tombre. Musikken er enkel, riff på riff på riff, feedback og halvshabby innspilling, rett og slett. Det har knapt gått en dag uten minst en gjennomlytting av de fem låtene siden jeg først hørte dem rundt slutten av Januar i år. Med en gitar, en bassgitar og et trommesett lirer de av seg snerrende punk med såpass stødige hender at jeg har fått frysninger opptil flere ganger. Refrenget på Talk Too Much. Hele den førti sekunder lange utblåsningen Dead Meat. Gitarklimpringen helt på starten av He's A Slut. Hele forbanna EPen. Fy faen. Hvis det er et band som fortjener sin plass på By:larm neste år så er det Dark Times. Gratulerer, og ikke minst takk!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits