Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: THE KIDS ARE UP TO NO GOOD - DEATH BY UNGA BUNGA.

Fortiden er bedre nå.

Death By Unga Bunga (DBUB) krasjlanda rett inn i mitt musikalske hjerte første gang jeg hørte Don't Go Looking For My Heart i Januar 2010. De var faktisk band nummer to ut i kategorien Dagens Låt. Må si det er deilig å sitte her snart to år etterpå og skrive anmeldelse av bandets andre studioalbum, virkelig et band som har hatt stigende suksess de siste årene. The Kids Are Up To No Good er som nevnt andrealbumet til DBUB, og kan på mange måter kalles den modnere storebroren til debutplata Juvenile Jungle. Der hvor Juvenile Jungle danser som en gal mann i en drøy halvtime er oppfølgeren mer fokusert, mer helhetlig.

Der hvor DBUB på Juvenile Jungle lagde en rockeskive filtrert gjennom nostalgiske orgel-lyder og gitartoner er denne skiva skrudd mer mot en krysning mellom 60-tallets popmusikk og garagerock. Det er mer koring, mer melodiklimpring og mer dynamikk i vokalist Sebastian Ulstad Olsen sin stemme. DBUB har funnet sin sweet spot og de gnikker så hardt de kan på det, noe som resulterer i et litt mer voksent band. Uten å miste det småfrekke og dansbare ved dem. Det hele starter med Out Of My Mynde, en låt som ligger sted mellom The Beatles og Wavves. Det er noe med måten Sebastian Ulstad Olsen går opp mot slutten av setningene når han bl.a synger "You say that there is a time for you and me" som gir meg assosiasjoner til den lille hasjrøykende hipsteren som fronter Wavves. Selv om DBUB har valgt å lage et album med fokus på det helhetlige inntrykket istedenfor å lage ville hitlåter så bobler galskapen like under overflaten. Når alt kommer til alt vil de bare ha deg til å danse, enten det er kjapp swing eller slowdance.

All denne praten om hvor strømlinjeforma albumet er må ikke tolkes som at albumet er kjedelig. DBUB krydrer mange av låtene med partier som gjør at de setter seg fast i hodet. Refrenget på Jenny, surfrock-riffet som driver låten Violent Femmes, de skamløse nødrimene i låten Tomorrow, Today og det faktum at det korteste sporet på albumet er det mest dansbare på hele utgivelsen. Av de tretten låtene The Kids Are Up To No Good er bygd opp av er de aller fleste knallgode og de som ikke er det holder utvilsomt mål. Albumet er også en del lengre enn det debuten var, over ti minutt lengre. Det skyldes i all hovedsak sistesporet Hallucination Generation (Take Me Home) som dundrer avgårde i overkant av åtte minutter, en låt som leker med tung psychedelia. Kanskje det er retningen de går i på sitt neste album? Kanskje de forlater 60-tallets garagerock/pop og synker ned i 70-tallets narkotiske psych-rock? Det er lov å håpe.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits