Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: SO WE MUST MEET APART - AMISH 82.

Elektronika for det reisende mennesket.

2011 var året Amish 82 slapp debutalbumet sitt, There Is A Solitude Of Space. Et album jeg klarte å finne et par jeg likte svært godt, gjemt i et album som ble litt for anonymt i det store og hele. Amish 82 har alltid vært dyktige til det de driver med, men på There Is A Solitude Of Space klarte de ikke å holde interessen min oppe gjennom albumets spilletid. Nå er oppfølgeren klar, So We Must Meet Apart er ute 25. Mai via Riot Factory.

Even Stardom med gjestevokal fra dyktige Anana er låt nummer to på albumet og setter stemningen for albumet å ganske godt vis. Amish 82 sitt lydbilde er både presist og mykt samtidig. Låtene er kompakte uten at de føles klaustrofobiske. På nevnte låt, Even Stardom er dette svært tydelig. Denne måten å sette sammen låter på er noe Amish 82 gjør gjennom omtrent hele albumet, noe som slår litt begge veier. Lydbildet de jobber med fungerer bare til et visst punkt, noe som gjør at noen av låtene på So We Must Meet Apart blir altfor lette å glemme. En ting jeg sliter med å like er den mannlige vokalen på albumet. Denne vokalen smelter ikke like bra inn i lydbildet som det Anana sin vokal på Even Stardom gjør.

Fokuset på den konstante beaten og melodilinjer skvist frem på diverse synther gjør albumet til en behagelig lytteropplevelse. Musikk for det reisende mennesket. Rytmene du får gjennom store deler av skiva er stødige pulsslag som holder drivet gående uten å presse seg fram i rampelyset. So We Must Meet Apart er utvilsomt et album jeg kunne likt å hatt med meg på lange togturer eller som følgesvenn på flyturer. So We Must Meet Apart er et kort album. Knapt trettifire minutter med musikk, åtte spor satt opp mot debutalbumets tolv spor. Jeg syns Amish 82 passer den kortere spilletiden bedre. Hovedproblemet mitt med debutalbumet var at jeg opplevde for mye av materialet som fyllmateriale. På dette nye album har de kutta ned på både spor og albumlengde, noe de utvilsomt har hatt godt av. Amish 82 sin oppskrift fungerer best for meg i korte drag.

Amish 82 har lagd et album jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker godt eller ikke. Formelen de bruker fungerer godt på litt over halve albumet, den resterende tiden veksler mellom helt greit og med mangel på bedre ord, litt kjedelig. Violet Hands og Walkman er to låter som fokuserer mye på den tidligere nevnte mannlige vokalen, og blir for meg litt vanskelige å virkelig sette pris på. Låten 4'12 AM gjør også dette, men vokalen kler denne låten bedre, i hvert fall ifølge mine ører, The Undergrounder er også et spor hvor vokalen passer godt med resten av låten.

Når alt kommer til alt blir So We Must Meet Apart et vanskelig album å elske. Hovedsaklig på grunn av Violet Hands og Walkman, to låter jeg sliter med å like, på grunn av nevnte vokal. Siste låten på albumet, passende kalt End er jeg også litt usikker på, igjen på grunn av vokalen. Amish 82 sin sound har utvilsomt blitt viderearbeidet på denne skiva, på de låtene de treffer mål så treffer de svært godt. Dessverre bommer de akkurat nok til at albumet havner i haugen med bra plater, ikke haugen med knallbra plater.

Even Stardom, Get Out, The Undergrounder og 4'12 AM er Amish 82 på sitt beste. Kanskje et lengre prosjekt med Anana hadde vært en idé? Låten hun bidrar på er uten tvil favorittsporet mitt. Eventuelt flere gjestevokalister. Uansett, So We Must Meet Apart ender opp med å være en pose blanda drops, hvor jeg liker litt over halvparten av det jeg blir tildelt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits