Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: CAIRO - MOFFARAMMES.

Indie rock med skeiv vokal og tunge gitarer, Moffarammes dypper både minst en tå i det kyniske og angstfylte nittitallet.

Når jeg satt på åpningssporet til Cairo, Moffarammes sitt nye album hatet jeg det jeg hørte. Låten het Horus Unveiled og ga meg en følelse av at dette her blir ikke et album jeg kommer til å like. Det låt skeivt, men på den kjipe måten, ikke den sjarmerende og gode måten. Det låt angstfylt ut, men ikke på den rette måten. Angstfylt indie rock av den skeive sorten har for meg et fasitsvar i Modest Mouse og lignende band. Det er kanskje slemt å bruke halvgudene i Modest Mouse som referansepunkt på et såpass nytt band, men når de til tider spiller i relativt samme ballpark blir det vanskelig å unngå.

Heldigvis retter Moffarammes opp inntrykket allerede på neste låt, The Snake Charmer. De lener seg ikke bare på den skeive, smånerdete delen av nittitallet, de sniker inn en frekk attitude og småsinte riff med en herlig intensitet som aldri helt tar av, men som ligger der og lurer hele tiden. Lydbildet de jobber balanserer det basstunge og de tynnere delene av lydbildet på en god måte. Det er aldri for tynt, og aldri for tungt. Desert Air Blues, albumets tredje låt er en herlig frekk blues-flørt som fungerer bra på egenhånd, samtidig som den bryter opp den ellers ganske formelbaserte låtskrivingen som resten av albumet er bygd med.

Moffarammes har lagd et album som ligger i gråsonen mellom det mørke og det lyse. Et sint indie rock-album. De trekker inspirasjon fra vanvittig mange steder og koker det hele ned til en ganske så egenartet mikstur. Cairo har etter en del lyttinger blitt et av årets fineste overraskelser sålangt. Hvis du trenger en skive fra et som stjeler mye fra sine helter og tilføyer akkurat nok til å gjøre sin egen greie så er Cairo fra Moffarammes en skive for deg. Uten tvil.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits