Related Posts with Thumbnails

ANMELDELSE: WITH OUR OWN EYES, WE CAN ALL SEE - H!DE.

Poprock gjort av folk som ikke bare liker poprock.

H!DE fra Narvik i Nordland slapp sin første EP fredag 6. Juli, fire låter på like under tjue minutter. Selv beskriver de musikken sin som postpoprock, noe jeg kan til en viss grad kan støtte opp under. Hovedfokuset i musikken til H!DE slik jeg ser det er på poprock. Det er lett å kalle dem et Paramore-aktig band, bare med større musikalsk integritet og etter min mening, talent. Som lytter klarer jeg ikke unngå å trekke en parallel til band som nevnte Paramore, på grunn av vokalen. Dette er utvilsomt noe H!DE selv er fullstendig klar over, og de omfavner det istedenfor å prøve å skjule den siden av bandet. Postpoprock er nok den mest passende beskrivelsen, en videreutvikling av uttrykket band som Paramore og lignende band har gjort tidligere.

Det er svært få steder på With Our Own Eyes, We Can All See hvor jeg føler at de spiller postrock. Den sjangeren er altfor dominert av mer eller mindre instrumentalband som Explosions In The Sky, Godspeed You! Black Emperor, Sigur Rós (ja, de synger, men du skjønner hva jeg mener) til at jeg tør plassere H!DE i den sjangerbåsen. H!DE spiller i all hovedsak poprock med kvinnelig vokal av den typen jeg som regel prøver å holde meg unna fordi det minner meg om ungdomsskolen, jenter som forguder Paramore og Jared Leto, folk som ser på Flyleaf som et metalband og har Nirvana t-skjorte og vil at Nirvana skal komme til Norge sånn at de får se Kurt Cobain live. Hvis du ikke skjønte det før nå, jeg er ikke så voldsomt stor fan av den type musikk. Heldigvis for meg tar H!DE i bruk en del andre elementer i lydbildet og låtskrivingen sin som gjør at jeg faktisk liker det. Ja, vokalist Sigrid Ryan har mer eller mindre helt lik stemme som de fleste kvinnelige vokalister i fjortisrock-band alá Paramore, men alt som skjer rundt henne gjør at jeg faktisk liker stemmen godt.

Tomorrow I begin, første låt på EPen som ble gitt ut som singel i forkant av EP-utgivelsen gjorde at jeg ble svært usikker. Jeg må si det rett ut, jeg likte den ikke i det hele tatt første gang jeg hørte den. Beskrivelsen jeg hadde fått av bandet matchet ikke det jeg fikk høre, jeg forventet en låt med pop-elementer som utviklet seg til en stor postrock-låt. Det fikk jeg ikke, men etter å ha hørt låten i rett kontekst, som introduksjon til de resterende låtene ble den sakte men sikkert en låt jeg likte godt. Andre låt på EPen, Among the gods, var låten som fikk meg til å forstå hva H!DE prøver på som band, nemlig det jeg har skrevet i de to første avsnittene. De bruker poprock som fundament og bygger noe som i mine ører er bedre. Voksen, moden og sterk poprock.

Er det en ting jeg liker så er det band som tør å plukke opp en stilart som mange vil himle med øynene og være negativ til, og faktisk gjøre den på en måte som fungerer utenfor stilartens egentlige rammer. H!DE gjør poprock med kvinnelig vokal bedre enn omtrent alle andre band jeg har hørt som prøver seg på sjangeren, og grunnen er enkel. De gjør mer enn å kopiere Paramore, de utvikler uttrykket til noe mer interessant, noe med mer substans. With Our Own Eyes, We Can All See er en EP som overrasket meg litt. Den er på ingen måte fantastisk eller revolusjonerende, men at jeg liker det jeg hører er udiskutabelt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits