Nøkkelordene for Reveries, Maribel sitt andre album er klisjéfylt nok utvikling og forandring.

På sitt første album, Aesthetics var inspirasjonskildene svært tydelige, til tider så tydelige at låtene falt litt kort satt opp mot tidligere band som har mestret sjangeren de spilte da, shoegaze alá My Bloody Valentine. Albumet havnet dessverre i skyggen av andre utgivelser det året. Helt siden Aesthetics kom ut har det alikevel gradvis blitt bygd opp en trofast, dog relativt liten fanskare som har ventet utålmodig på mer fra Maribel. Fanskaren har blitt større og større det siste året, og når første singelen Jezebel Jive dukket opp sent i fjor var det klart at Maribel kom til å bli et spennende band å følge i 2012. Nå som Reveries er ute får alle som tar seg tid oppleve et band som har finpusset alt ved seg selv og dermed lagd et fantastisk album.

Maribel har distillert ut det beste fra Aesthetics og kastet bort det som plasserte dem i shoegaze-båsen. De støyfulle elementene i musikken er tonet ned og lavfrekvensene i bass gitar og noen synther blir plassert mer i fokus. Helt borte er ikke støyen, men den er mer krydder enn substans på Reveries, satt opp mot Aesthetics. Bandet selv beskriver musikken sin slik; Sounds like high heels on wet pavement, noe jeg kan støtte. På låter som You Bring the Sadness ser jeg for meg en svart/hvitt film fra 1950-1960 tallet, vakre kvinner som gråter i vakre kjoler. Låten som følger, nemlig Pretty Nights fortsetter denne stemningen, men med et lydbilde fylt av mange flere lyder, Maribel har snekret sammen en samling detaljrike låter. Det er mye mørke i låtene på Reveries, noe som gjør album til en fantastisk følgesvenn i sene nattetimer. Å gå en tur i både skog og by med Reveries på ørene er noe jeg kan anbefale, selv om jeg har blitt en smule paranoid en gang og to. Spesielt under Slumber Street, en låt som er både deilig og nifs.

Reveries er et særdeles gjennomført og modent album. Maribel har funnet sounden de kler best og lagd ni låter som beviser dette sterkt. Det er nifst, det er vakkert, det er høye hæler på våte fortau. Det er Maribel.

Groovy og lettbeint ballerock.

When Smoke Sets spiller rock for menn i jakker lagd av denim som liker en iskald øl på fest. Rock i grenseland mellom hard rock og garage rock er langt fra noe nytt og When Smoke Sets prøver ikke å gjøre noe revolusjonerende med sjangeren på sitt nye album. De har tidligere sluppet EP på Poison Tree Records, et label som kan friste med band som Fu Manchu og Mondo Generator, to band som utvilsomt passer godt sammen med When Smoke Sets. Riff-basert rock med store baller og ingen skam. Dette er rock det kan og bør festes til.

De to første sporene på albumet gir meg et inntrykk av hva bandet vil med musikken uten å overbevise meg helt om at jeg liker dem. Både åpningen In Shit We Rumble og A Temple On A Caravan er litt for safe for min smak. Tredjesporet Highway derimot bryter med dette, heldigvis. Frekke basslinjer, skitnere gitarlyd og mye mer interessant vokal. Teksten er i likhet med de to første låtene stereotypiske for sjangeren, men på Highway fungerer det mye bedre. Jeg tror på dem nå, jeg føler at de mener det de driver med. Fjerdesporet The Caretaker Of Sin City fortsetter det Highway startet, et fokusert lydbilde som har akseptert sin enkle natur og omfavner ballerockens svette og gode stemning. Ingen av låtene er fantastiske, men storparten sparker balle. Mer ber jeg ikke om fra When Smoke Sets.

Alt i alt er Shake A Hole In The Earth et bra album, selv om du på ingen måte kommer til å bli blåst over ende. When Smoke Sets pumper ut mange godlåter på denne skiva, men de føyer seg bare inn i en stor rekke andre band som driver med det samme. Jeg liker det jeg hører, men må si at andre gjør denne sounden bedre. When Smoke Sets sparker fra seg, men det knyter seg ikke like mye i ballene som når f.eks Fu Manchu pumpes ut fra anlegget. Uansett, trenger du påfyll av rock type ballesparkende er dette et album du trygt kan legge til i samlingen, selv om du tvilsomt får bakoversveis.

Veils slår til med en intens dose melodisk hardcore på sin ferske EP.

Melodisk hardcore er en vrien sjanger. Å balansere de melodiske elementene med de tyngre bitene av puslespillet uten å miste intensiteten er vanskelig. Britiske Veils får det til på sin nye EP Clarity. Helt fra første setning bandets kvinnelige vokalist Chlo Edward skriker inn i mikrofonen er tonen satt. Det er sterke følelser som driver Veils, både instrumentalt og med tanke på Chlo sin vokal. Du hører at gitaristene gir juling til gitarene sine, trommisen slår så hardt han kan og bassen dundrer avgårde. Åpningssporet Standing Alone (Isolation) er en fantastisk introduksjon til det EPen har å by på videre.

Veils fremstår nærmest som en mellomting mellom post-rock og screamo. Øreskjærende brutal vokal satt opp mot instrumentale utblåsninger i kjent post-rock stil. Harde kanter satt opp mot mye kanter. Intenst blandet sammen med behagelig. Det at de hele tiden ligger i denne krysningen gjør Veils til et givende melodisk hardcore band som ikke forsvinner i havet av relativt like band. De skiller seg rett og slett ut.

Hele EPen er stappfull av deilig intensitet. Låter som gjør inntrykk og ikke minst enormt sterk og dynamisk vokal. Veils har overbevist meg på Clarity, jeg er hekta. Clarity er ute via Tangled Talk Records fra og med idag, kjenn din besøkelsestid og hør på Veils.

Hvis Lou Reed lagde indie-rock med The Books.

s o u L O f m y S h o E s, eller SOMS som jeg kommer til å kalle det fra nå av er et en-manns band fra Torino, Italia. Med musikk som kan plasseres temmelig løst innenfor sjangeren indie-rock er det du får på denne gratis EPen. Det hele starter med Bon Hiver, en fin instrumental som verken forbløffer meg eller kjeder meg. Småskranglete gitarer og et tydelig lo-fi uttrykk og en vokalprestasjon som ikke akkurat gjør det lett å tyde ordene som blir synget. De første to låtene på EPen flyr forbi uten å gjøre stort ut av seg, de føles litt ut som fyllmateriale, noe som ikke er spesielt positivt siden dette er en ganske kort utgivelse, tross alt en EP.

På spor tre begynner ting å ta seg opp, herfra og ut er det klart og tydelig hva SOMS handler om. Småskeiv indie-rock smeltet sammen med lo-fi elektronika aktige lyder. Det låter litt som The Books, med mindre vokalsamples. På fjerdesporet Propaganda kommer The Books referansen klarest frem. En veldig fin låt som triller avgårde uten å bli for avslappet. Dette er ikke en EP som kommer til å målbinde så altfor mange og vil ikke stå igjen som et av fjorårets beste utgivelser. Det betyr ikke at du bør unngå denne EPen, en fin lytt er det utvilsomt. SOMS lager fine lydbilder, men særlig fokusert er det ikke.

Hør og last ned hele EPen i SoundCloud-spilleren:

ep 2011 by souL Of my ShoEs

På EPen We Speak, We Sleep, We Dream høres Derived ut som en blanding av Foo Fighters og Blink-182, med små dryss av hardere sjangre også.

Derived, et ungt band fra Oslo slapp EPen We Speak, We Sleep, We Dream i månedskiftet November/Desember. Fire spor som alle ligger under samme hovedkategori, nemlig rock. Samtidig er det stor variasjon å finne her, selv om de fire låtene er unnagjort på like under femten minutt. Sylskarpe melodilinjer, klassisk rockeriffing og en klar og tydelig vokal er det Derived gir oss på denne EPen, i hvert fall er det hovedfokuset. På de to siste låtene trekker de inn skrike/brøle-vokal også, noe som fungerer delvis.

De åpner sterkt, med tung gitarlyd og et refreng som kommer til  å fungere veldig godt på konsert. True Fighters & Sky Igniters heter åpningssporet, en låt som setter scenen temmelig godt, uten at den har særlig wow-faktor. En god låt, men ikke mye mer enn det. Låten som følger opp derimot gir meg mye mer, This Beauty heter den. Mer fokusert låt, mer dynamikk og nok en gang et meget publikumsvennlig refreng. Pop-rock av den gode typen. Dette er lett fordøyelig rock jeg kan respektere. På tredje låten endrer de kurs, til det hardere, i hvert fall vokalmessig. Desperat skrikebrøling akkompanert av gitarklimpring, og et "prate-refreng" hvis det gir mening. En helt annen side av Derived kommer frem, en side jeg må innrømme at jeg liker mer enn den mer pop-vennlige siden. Mer edgy og eget enn de to første låtene på EPen. Siste låten Enlightment smelter sammen de to etablerte utrykkene Derived har på et nokså godt vis.

We Speak, We Sleep, We Dream er en god EP, Derived viser hva de er gode for. De to første låtene er utvilsomt gode, selv om jeg liker veien de går nedover på den hardere låten bedre. Jeg har troen på at Derived kan gjøre gode ting i fremtiden, denne EPen er bevis på det. Litt mer fokus og trøkk er alt jeg savner.

Hør min favoritt fra EPen, From One Derelict To Another:

From One Derelict To Another by "DERIVED"

Bay of Plenty viser stort crossover-potensiale på sin første EP.

Sjangeren poprock er utvilsomt en av de sjangrene som har hatt minst nye idéer de siste ti årene. Så og si alt som dukker opp føles velkjent ut, det er jo tross alt en av sjangrene som har hatt størst fanskare de siste førti årene. Bay of Plenty spiller rock av typen som blander elementer fra både indie-rocken og stadion-rocken. Store gitarmelodier, relativt storslagen produksjon og refrenger det går ann å synge med på. De tilfører ikke noe nytt til den slitne sjangeren, men føyer seg fint inn i rekken av band som gjør rock på et meget lyttbart vis. For min del kan Bay of Plenty høres ut som et mye mindre pretensiøst U2, som i tillegg spiller gode låter. Unnskyld Bono, men du har ikke bidratt noe særlig siden Sunday Bloody Sunday. Assosiasjonene til U2 kommer sterkest frem på Fallen Strength, låten som er høydepunktet på EPen for min del.

Bay of Plenty gjør som sagt ikke så mye nytt her, men det er litt for naivt å forvente at et band skal revolusjonere poprocken i 2011. Istedenfor leverer de fire solide låter som enhver fan av halveis alvorlig poprock/stadionrock bør kunne sette pris på. Det er voksent, gjennomtenkt og utført på solid vis. Bandet viser utvilsomt at de har talent på denne EPen. Det eneste de trenger for å strekke seg til det neste hakket på karrierestigen er den ene hitlåten, den har de dessverre ikke klekket ut enda. Når den låten dukker opp skal jeg si fra, jeg vet at de har den inni seg et sted. I mellomtiden har vi denne EPen og lytte til. Solide greier.

Bandet som leverte årets utgivelse for min del har gitt ut en EP som viderefører magien fra den magiske kassetten over på vinylformatet.

For noen dager siden la jeg ut listen over mine favorittutgivelser innen norsk musikk i 2011. Øverst på listen stod Dark Times og viste det universale tegnet for fuck you. Råskap, catchy riff og en helhet som skiller dem fra alt annet som skjer innen punk i Norge. For noen drøye uker siden ga de ut sin første 7-tommer, fire låter spilt inn på mer proft vis enn det nevnte demotape ble. Det første som slår meg er at Dark Times omfavner lavfrekvensene enda mer enn tidligere. Bassgitaren får mye rom til å drone i vei, el-gitaren er hakket mørkere og alt drønner litt ekstra. Av åpenbare grunner, de har tross alt bedre produksjon denne gang. Men, det er ikke bare produksjonen som gjør 7-tommeren et par hakk mørkere enn demotapen. Riffene er skeivere, mer atonale, mer snerrende. Vokalen er om mulig enda stødigere og råere. Bassgitaren er akkurat passe sløv til at du kan vugge frem og tilbake og ta inn alle inntrykkene synke inn.

De åpner med Shallow Breather, en herlig låt med et refreng som hadde fremkalt allsang på konsertene hvis de hadde hatt et snillere uttrykk og solgte sjelen sin. Ved siden av Talk Too Much på demotapen er dette det nærmeste de kommer en ekte punk-anthem. Resten av 7-tommeren vandre Dark Times på en mye mer tilbakelendt landevei, med noen aggressive utbrudd her og der, eksempelvis låten Fakes. Hele EPen føles veldig moden ut, noe som er imponerende med tanke på at Dark Times som band ikke har eksistert i mer enn et drøyt år. De resterende låtene gjør jobben sin meget godt, selv om riffene på Wipe The Slate ikke er like minneverdige som de to låtene som kommer før den. Sistesporet Distrust leverer varene på herlig vis og setter et sterkt punktum på EPen.

Dark Times har ikke utklasset seg selv med denne 7-tommeren, jeg syns fremdeles at demotapen er bedre. Jeg gir dem allikevel massive mengder applaus for det de leverer her. Fire solide låter som gjør meg enda mer gira på å høre en fullengder fra den herlige trioen. Hvis du liker basstung punk og ikke hører på Dark Times bør du skamme deg. Seriøst.

Danmark har tidligere i år gitt meg et av mine favorittalbum i 2011, nå kan de føye en dansk EP inn på EP-topplisten min også.

Ulige Numre er et band jeg har gledet meg over siden jeg hørte låten København en tidlig morgen i starten av Oktober. En herlig låt med blåsere, nydelige melodier og en vokal som var akkurat passe særegen til å skille seg ut uten å vær sær. Ulige Numre spiller danskspråklig indie-rock, med store doser pop. På sin selvtitulerte EP gir de oss fem låter, tidligere nevnte København og fire ferske låter. EPen starter rett på sak med nevnte låt, en perfekt introduksjon til det Ulige Numre har å by på utover i låtene. Der København har en gladmelankolsk stemning har Navn i Sne, låt nummer to på EPen, et hakket lystigere uttrykk. De slipper ikke helt tak på det det skjøre, men melodiene er enda mer klangfylte og sommerslige på denne sporet.

Halveis gjennom EPen tar de alt ned flere hakk, Så Let er det nærmeste Ulige Numre kommer en typisk ballade-låt. Behagelig klimpring på gitaren, lett perkusjon og en fyldig bassgitar gjør låten til et fint pusterom mellom de mer up-beat låtene. Jo mer jeg hører på denne EPen jo vanskeligere er det å tro at dette er debuten til Ulige Numre. Det låter så voksent, modent og kompakt. Disse fem låtene kommer til å være på rotasjon hos meg i lang tid fremover, helt til det forhåpentligvis kommer et helt album fra de flinke danskene. Avslutningslåten Sølvvognen, som forøvrig er EPens lengste låt på like under fem minutter er alene verdt den lille prisen du må betale for EPen.

Danske Scarlet Chives har levert et av mine favorittalbum i år, nå er en EP fra samme land på listen over mine favoritt EPer også. Å servere fem låter som alle er fantastiske er ikke lett i en sjanger så overbefolket som det indie-rock/pop har blitt de siste årene. Disse danske klarer det og jeg takker dem for det. Gå ikke glipp av Ulige Numre. Hør København like under for å skjønne hvorfor.

Akkurat passe emo, akkurat passe tøff.

Call:Vega, et Oslo-band med tilknytninger til band som Rumble In Rhodos, Goonfight og Lukestar. I følge presseskrivet har Call:Vega eksistert av og på siden gutta var i ungdomsårene. Debutalbumet kom ikke før forrige fredag, og takk og lov for det. Dette er den hardeste indierock-skiva Norge har å by på i år. Å balansere så stålsikkert mellom småskrikete emo av typen 90-tallet og tunge gitarer som lener seg mer mot hard punk fortjener litt applaus. Call:Vega har ikke lagd det beste albumet i 2011, men utvilsomt et album du bør ofre litt tid til. Førstesingelen Animal viste dem fra sin frenetiske og mer emo side, andre spor på albumet har tydelige postrock-tendenser, type tung postrock.

Call:Vega - Animal by TigerFysiskFormat

På Comets veksler Call:Vega mellom disse to sidene av seg selv på meget godt vis. Høydepunktene for min del må være de tyngre låtene med postrock-tendenser som aldri har oppbygningen som sjangeren postrock bruker så mye, men som ligger og slår fra seg rett rundt kokepunktet. Herlig. Midtveis i albumet får vi låtene Stromatolite og Doomsday Romantics, mine favorittlåter fra hele albumet. Call:Vega holder kvaliteten oppe gjennom hele albumet, ingen av låtene føles uinspirerte ut, ingen av sporene er fyllmateriale. Mot slutten av albumet kommer det frenetiske uttrykket som vi hørte på Animal tilbake, på låten Fallen Stars, enda et høydepunkt på albumet.

Vokalen i Call:Vega må snakkes litt om, den er så ektefølt. Alt vokalist Mads skriker ut påvirker deg, ingenting faller flatt. Dette er en av de største grunnene til at Comets er et så bra album som det er. Vokalen og lydbildet. Gitarene slår akkurat hardt nok, det samme gjør trommene. Som nevnt innledningsvis; akkurat passe emo, akkurat passe tøff. Call:Vega bør ikke unngås, de bør omfavnes. Hør på Call:Vega, jeg ber deg.

Tight og stålsikkert fra et av nåtidens råeste norske punkband.

Jeg skal ikke komme her og si at jeg er spesielt tidlig ute med denne anmeldelsen, plata kom ut 23.Oktober, altså for så og si en måned siden. Jeg har hørt mye på Livstid sin første fullengder, et album fullstappa av råskap, sylskarpe gitarer og herlig attitude og syns at den fortjener å skrives om. Livstid spiller punk på norsk og kommer fra Bergen, de legger seg på den tyngre siden av sjangeren punk og lirer av seg hardtslående godlåter med tekster rundt politikk, egoisme og andre sentrale punkt innen punk-lyrikk. Enda en ting som er tro til sjangeren er lengden på både enkeltlåtene og albumet som helhet, alle låtene holder seg under tre minutter og albumet ligger og lurer like under halvtimen. Dette er punk som punk skal være.

Livstid - Du e feig by TigerFysiskFormat

I følge bandet selv og Fysisk Format er sjangeren innen hardcore Livstid spiller kalt D-beat hardcore. En sjanger med Discharge som gallionsfigur. Hardcore-trommer og blytunge riff. Livstid finner ikke opp hjulet her, men de kjører både hardt og stødig innenfor sjangerens grenser. Låt på låt med pur punk-energi, seksten låter på under halvtimen. Livstid pumper dem ut i et forrykende tempo. Lydbildet de får til på dette albumet er en nydelig blanding av skittent og glatt, skittent nok til å være tro til sjangeren og glatt nok til at låtene skiller seg fra hverandre også. Soleklare høydepunkt for min del må være den drøye Alltid Beredt, en låt som pulveriserer alt i sin vei med tromming som jager deg gjennom hele sporet. Slike spor finner man strødd utover hele debutplata til Livstid, noe som gjør albumet til en minneverdig skive i det norske punk-landskapet.

Noen av låtene faller litt kort satt opp mot høydepunktene på albumet, selv om det ikke ødelegger særlig for albumet som helhet. Enkelte låter er utvilsomt store høydepunkt, men de låtene som ikke når helt opp holder et godt nivå til tross for at de ikke røsker like godt som de andre. Når alt kommer til alt er Livstid et band som griper tak i deg på spor en og tviholder helt til siste runde med riff er over. Hvis du setter pris på skitten, blytung punk med et helvetes driv så er Livstid sitt debutalbum utvilsomt for deg. Albumet er som nevnt allerede ute, via Fysisk Format, sjekk ut!

Sjelfulle låter fremført så nært konsert-formatet man kommer uten å stå på en scene.

Bergensbaserte Looks er første band ut i Roaming Records sitt konsept Roaming Records Live Sessions, hvor de inviterer artister og band til studio med kun et krav; at alt må spilles inn live - i et opptak. Musikken til Looks kan til en viss grad sammenlignes med det Jarle Bernhoft gjør, minus all pedal-jokkingen. Dett er soul-inspirert singer/song-writer musikk, fremført med kun akustiske instrumenter og vokal. Looks går for en enkel innpakning på låtene sine, noe som slår begge veier. Åpningssporet Old Tunes er en herlig pop-låt av typen som passer perfekt til en varm sommerkveld, allsangvennlig hook og et tempo som aldri blir verken for raskt eller for tregt, eneste jeg savner er mer særpreg og egenart.

Gabriella, neste låt ut er mye roligere enn Old Tunes. Det nærmeste man kommer en vaskeekte ballade på denne utgivelsen. I likhet med Old Tunes klarer denne låten å holde interessen min gjennom hele sporet, man hører mye spilleglede i Looks sin fremførelse. Eneste negative jeg har å si er at begge låtene kunne blitt komprimert litt, begge to runder fem minutter. Et par repetisjoner for mye for min del. Tredje låt ut derimot gjør seg fortjent til hele spilletiden på 5:22. Høydepunktet på utgivelsen må nok være sistesporet, Disordered. En herlig låt med leken vokalprestasjon og enkelt men effektiv gitarspilling.

Roaming Records Session Vol. 1 er en fin lytt, men har litt for få minneverdige øyeblikk til å bli så mye mer enn nettopp det, en fin lytt der og da. Looks har utvilsomt talent, men i mine ører klarer ikke disse låtene å skille Looks fra andre lignende band/artister. Gode låter, men ingenting setter seg fast i minnet. Jeg har hørt gjennom de fire låtene mangfoldige ganger og kan fremdeles ikke nynne en eneste av låtene. Dette er låter som er gode i øyeblikket, men som blir glemt etterhvert. Jeg liker det Looks prøver på, men savner særpreget. Jeg syns alikevel at du bør sjekke ut dette, det er fine låter selv om jeg ikke blir så voldsomt revet med.

Majestetisk, svevende og stålsikkert fra Scarlet Chives.

Danske Scarlet Chives gir ut den selvtitulerte debutplaten sin idag, 4. November i Norge via Riot Factory. Det danske bandet med base i København snekrer sammen musikk i grenselandet mellom dream pop og shoegaze, av den energiske typen. Dette er på ingen måte utflytende, grøtete lydbilder med ti tonn effektpedaler. I bunn på mange av låtene ligger det solide basslinjer som holder drivet i låtene gående, perfekt eksempel på dette er singelen The Horror som jeg hadde nettpremiere på i slutten av Oktober. Trommene og bass-linjene skaper et fundament som låtene kan vokse seg store på. Når man blander disse elementene med den særegne vokalen til Maria Mortensen blir Scarlet Chives til et ganske unikt band. Assosiasjoner til mangfoldige band/artister dukker opp, men ingen av dem blander disse elementene på samme vis som det disse danske får til.

Åpningssporet So Sing We er en låt som smyger seg inntil deg, med piano-klimpring og vakker vokal. I mine ører høres Maria Mortensen ut som CocoRosie uten å få samme freakshow-aktige utstråling. En følelse av alvor preger vokalen hennes, samtidig som den er nydelig å høre på. Andresporet The Horror ble som nevnt sluppet som singel mot slutten av Oktober, en eksplosjon av en låt. Her kommer også de tykke, markerte basslinjene inn og holder det ellers ganske utsvevende lydbildet på plass. Disse to låtene er gode eksempler på hva du kommer til å finne i dette albumet. Energiske shoegaze-rockelåter og mer tilbakelendte låter om hverandre. En formel som fungerer veldig godt gjennom store deler av albumet.

En låt ved navn Don?t Put Your Hands There dukker opp rett før albumet er kommet midtveis. Denne låten inneholder alt jeg trenger i en energisk dream pop-låt. Trommerytmen, vokalen, gitarriffet. Alt er gjennomtenkt, alt er kalkulert men samtidig høres alt så ekte ut. Scarlet Chives legger mye sjel i musikken sin, noe som utvilsomt kommer frem på dette albumet. Krydder fra en støyete gitar var prikken over den allerede magisk gode i?en som denne låten er. Scarlet Chives kan det å sette sammen låter som er interessante fra start til slutt.

Scarlet Chives har lagd et av de beste albumene jeg har hørt i år. Alle de ti sporene har noe eget å komme med, samtidig som det helhetlige inntrykket er bunnsolid. Hvis du setter pris på dream pop, shoegaze eller vakre stemmer så er Scarlet Chives definitivt verdt en lytt eller ti.

Mektig, progressiv trønderpostrock.

Innenfor sjangeren postrock kan forskjellen mellom bandene være veldig store og veldig små. Noen band lener seg mer på rock enn post, band som And So I Watch You From Afar (ASIWYFA). Andre mer mot post, det rolige, tilbakelendte som etterhver ender opp i en vill eksplosjon av akkorder og melodilinjer, band som Explosions In The Sky (EITS) er naturlig å trekke inn her. Jeg vil ikke si at Disko Slam fra Trondheim spiller postrock verken som ASIWYFA eller EITS, men de er nærmere førstnevnte. Vinyl 10tommeren I Et Parentes inneholder to låter, en på hver side, hver låt tikker inn på rundt åtte minutter. Kraftige riff, like kraftige trommer, klimprende gitarmelodier og tekster på dialekt. Dette er hovedsaklig rock, med krydder av post-rock og prog-rock.

Disko Slam - Mønsteret e satt by Kakao Musikk

Første låt ut er Mønsteret e Satt, en låt som starter der de stereotypiske postrock-låtene når klimaks. Harde riff med mye følelser og intensitet. Disko Slam roer ned låten etter den autoritære introen, stemningsfulle gitarmelodier og stram tromming holder interessenivået oppe, vokalen trer ikke inn før to minutter ut i låten. Tekster på norsk og denne typen lydbilde kommer alltid til å minne meg om Sinnssyk Ugle, et band fra Bodø som på sett og vis var forløperen til Kråkesølv. Bodø-dialekt og Trondheim-dialekt er selvfølgelig ikke helt like, men assosiasjonen er der uansett. Disko Slam lager lange låter, som nevnt er begge sporene på denne 10-tommeren rundt åtte minutter lange. De holder låtene spennende fra start til slutt, friske nye partier, variasjoner på riff fra tidligere i låtene og ti tonn spilleglede holder i massevis.

Når man snur den sorte vinylplaten rundt får man låten Ned, en låt som tar opp hele åtte minutt og tjueto sekunder. Denne starter i litt mer stereotypisk postrock-stil med svevende gitarklimpring før de mer rocka riffene inntar lydbildet. I motsetning til Mønsteret e Satt bruker Ned høyt-lavt-strukturen, harde partier delt opp av mer avbalanserte partier. Der Mønsteret e Satt var en herlig energisk progressiv postrock-låt med mange friske vendinger er Ned litt mer strømlinjeformet. Rundt midtpunktet i låten tar den seg litt sammen og slår fra seg, og Disko Slam viser at de utvilsomt er et dyktig og energisk band.

I Et Parentes er et veldig bra startskudd for Disko Slam, to sterke låter som gjør meg gira på å høre mer. 10-tommeren er ute på Kakao Musikk nå, kjøp den og støtt god musikk fra vårt fine land.

Kjøp her: http://kakaomusikk.no/butikk.html

Britrock, dub og psychedelia og tusen andre ting, kan det bli bra da?

Rich Girl Funeral er et band fra Oslo, de har holdt det gående i noen år og fredag 28.Oktober slapp de debutplata, Kubar. Et album som drar deg gjennom et stort og variert utvalg inspirasjonskilder, men med hovedfokus på britrock/alt-rock fra 1990-tallet. De dype basslinjene trekker inn dub fra Jamaica og en vokalist som lener seg 30% på Built To Spill og 70% på mer moderne britrock alá tidlig Arctic Monkeys og Bromheads Jacket. Masse ord på kort tid, med erkebritisk aksent. Rich Girl Funeral gir deg mye å ta inn, men etter noen lyttinger er Kubar et meget fint album.

Første låt på Kubar er College Ziphood. En herlig låt som passer perfekt inn på en hvilken som helst sammenkomst midt på sommeren i solsteken. På denne låten føles Rich Girl Funeral ut som en slags sammenblanding av Brian Jonestown Massacre i sine lystige dager og Sublime, ment så positivt som mulig. Men, hvis du håpte at hele albumet skulle bli sånn blir du muligens skuffet, allerede på neste låt tar de en helt annen vinkling på lydbildet sitt. Et mer avbalansert og tilbakelendt lydbilde med hint til den -  med mangel på bedre forklaring - kommende Arctic Monkeys-aktige fraseringen.

Det som gjør Kubar til et vrient album å falle pladask for ved første lytt er at det skjer så mye i hver låt. Ved siden av de velkjente instrumentene gitar, bass og trommer hører vi innslag fra blåseinstrumenter, strykere, sampling av regnvær og diverse perkusjon strødd utover hele albumet. Noen av disse innslagene kan distrahere ved første lytt, men de aller fleste blir herlige små øyeblikk. Blåseren som kommer inn på det nest siste sporet Her Grandfather derimot, den sitter perfekt ved første lytt. Dett er et vanskelig band å sette en kort og bestemt merkelapp på.

Rich Girl Funeral er schizofrene til tusen, men på et rart vis henger alt sammen til slutt. Hvis du setter pris på britrock som ikke følger alle reglene i boka, Kubar er albumet for deg.

Latest tracks by Rich Girl Funeral

Behagelig alternative pop fra Sunndalsøra i Møre og Romsdal, ja.

Rasabasa, et band som i følge informasjon hentet fra Facebook-siden til band kommer fra Sunndalsøra. Med elementer fra post-rock og synth-pop lager de musikk med fokus på vokalist Rasa Bubulyte sin myke stemme. I 2010 kom det selvtitulerte debutalbum, nå nylig slapp de EPen 1, som er utgivelsen denne anmeldelsen handler om. Fire låter på et drøyt kvarter. Alt åpner med låten She, en låt som lener seg mot bandets inspirasjonskilder innen post-rock, uten å gå for det typiske klimakset man ofte har i post-rock. Rasabasa holder på trykket og bare bobler avgårde i et behagelig og engasjerende tempo. Akkurat passe avslappet.

De resterende låtene bygger videre på samme fundamentet som She la på plass. Et varmt, stramt lydbilde med en myk og særegen vokal oppå. På sistesporet Colours kommer det inn en herlig fuzz-basslinje på refrenget som jeg tror blir gjort på et keyboard, vanskelig å skille mellom strengeinstrumentene og de digitale verktøyene egentlig. Når de tar inn elementer som dette gjør de det allerede herlige lydbildet mer spennende, de tukler med sitt eget etablerte lydbilde. Alle i Rasabasa gir sitt beste til hver låt. Låten No Matter hadde ikke hatt like mye driv hvis ikke bassisten spilte nettopp det som blir spilt. Alle tilføyer noe spennende til EPen, noe som gjør hver ny lytt til en fin opplevelse.

Philco Fiction lager alt-pop, eneste negative med det er at alt-pop er en vrien sjanger.

Take It Personal er Philco Fiction sitt debutalbum, ute nå på Brillance Records, samme selskap som har gitt oss pop-bandene Tôg og Leif & The Future. Philco Fiction tar en mer innadvent retning enn sine label-venner. Der hvor nevnte band vil få folk til å danse virker det som Philco Fiction vil pleie innsiden av hodeskallen din. Med et behagelig og spennende lydbilde omringer de deg med sin tilsteværelse. Albumet starter med Help!, en låt som tidligere har vært tilgjengelig som single. Låten har et minneverdig hook og spennende produksjon, men en ting som blir den røde og kjipe tråden i albumet er at Philco Fiction er såpass avslappet at det grenser til det apatiske til tider. Albumet har mange gode låter men en følelse jeg kun kan kategorisere som kjedsomhet ligger alltid og ulmer i bakgrunnen. Dessverre.

Philco Fiction - Help! by Brilliance Records

Albumet balanserer hele tiden mellom det enormt gode og det småkjedelige. Ta låten som følger opp Help!, nemlig The Youth. Den starter med en herlig pulserende rytme og akkurat passe store pusterom mellom hvert parti. Dessverre sklir låten litt bort fra dette mot slutten, noe som gjør at jeg blir litt skuffet. Første halvdel var virkelig herlig, men andre halvdel gjorde bare at jeg ville ha mer av det jeg fikk i starten. Dette problemet dukker for min del opp flere ganger gjennom albumet, god start, middelmådig avslutning. Ingenting på albumet er direkte dårlig, men heller ikke fantastisk. Philco Fiction har mye potensiale, men på Take It Personal sklir idéene litt ut i ingenting.

Take It Personal kommer neppe til å stå igjen som et suverent debutalbum, men Philco Fiction har nok av potensiale til at jeg ser fram til hva de får til på neste album. De ti låtene strekker seg over drøye førtiåtte minutter, et langt album satt opp mot typiske albumlengder innen pop anno 2011. Jeg vil gjerne høre et litt strammere Philco Fiction ved neste korsvei, kanskje jeg setter mer pris på dem da. Mer låter som I Want You, albumets høydepunkt for min del.

I en kommune med drøye femten tusen innbyggere er det minst en fantastisk låtskriver.

Sigurd Julius fra Melhus, en kommune like sør for Trondheim er nå ute med en fersk 10-tommer på Kakao Musikk. Med et stålsikkert backingband tryller han fram låter som kan varme opp hvilken som helst høst-/vinter-dag, samtidig som de utvilsomt kunne vært soundtracket til varme sommerkvelder også. På EPen titulert Gi Et Lite Pip får du fire låter på et drøyt kvarter. Fra første akkord er slått er stemningen satt. Følelsesladd singer/songwriter-pop med engasjerende backingband. Tekster på morsmålet og en frontfigur som gir alt av seg selv. Dette er vise-pop så tett opp mot rock som er mulig uten å begynne å skrangle alá en viss Nilsen & Gjengen. Sigurd Julius bruker behagelige gitar-toner for å få frem de enkle men vakre melodiene sine.

Sigurd Julius - Sidensvans by Kakao Musikk

Alle låtene på EPen er solide stykker musikk, tilbakelendt vise-pop som aldri blir kjedelig. Sigurd Julius har akkurat passe nerve i musikken sin til at det blir engasjerende, og ikke minst holder han nok igjen til at det ikke blir masete. Han klarer seg usedvanlig godt på balansegangen mange tråkker skeivt på når det kommer til følelsesladd singer/songwriter-musikk. Selv om han har et backingband er hovedfokus rettet mot Sigurd Julius, tekstene, stemmen og melodiene. Åpningslåten Gi Et Lite Pip viser - som alle låtene egentlig - viser hvor moden Sigurd Julius er som låtskriver. Tekstene er ektefølte, melodiene er behagelige og interessante. Sistesporet Tynn Som Løv er et perfekt eksempel på hvordan en låt kan være enormt avslappende, men aldri kjedelig. Når alt kommer til alt er det det som gjør denne utgivelsen så herlig som den er. Sigurd Julius har truffet spikeren på hodet når det gjelder å lage god singer/songwriter-låter.

Som du kanskje forstår liker jeg denne 10-tommeren veldig mye. Solide låter som ikke mister gnisten selv etter tolv gjennomlyttinger på en dag, noe jeg kan bekrefte etter intens lytting til låten Gi Et Lite Pip i går kveld. Jeg ønsker Sigurd Julius lykke til og håper virkelig at Norge får øynene opp for den fine musikken han lager. EPen er ute på Kakao Musikk nå, du må høre dette.

På sin selvtitulerte EP serverer Diagrams leken pop-musikk med et preg av alvor.

At det er Full Time Hobby som gir ut Diagrams kommer ikke som et sjokk for de som kjenner til selskapets historie. Med band som Timber Timbre, Tunng, The Leisure Society og Schools of Seven Bells på labellista kan man trygt si at de kan sin eksperimentelle pop-musikk. Nå føyes Diagrams inn på den lista, med en EP som inneholder fem låter på drøye tjuetre minutt. Hvis du liker det Tunng gjør vil du falle pladask for Diagrams. Pop-musikk gjort med akkurat nok lekenhet, blandet med rett mengde alvor er en kombinasjon som er vanskelig å slå.

Diagrams 'Antelope' by diagrams

EPen starter med den rolige men engasjerende låten Night All Night. En låt som inneholder alt det Diagrams vil få til. En sammensmeltning av synth-lyder, akustisk gitar, field-recordings og vokalharmonier. Dette er velkonstruert pop, skrudd sammen med en stødig og ømfintlig hånd. Ingenting er tilfeldig, samtidig som ingenting føles anstrengt. Låten som følger opp derimot, Antelope, er en mer up-beat låt med større fokus på den lekne siden av Diagrams enn den mer alvorlige vi får høre på førstesporet. Selv om Diagrams utstråler en annen stemning rent musikalsk gjør vokalen at alt henger sammen under samme paraply.

Gjennom hele EPen bruker Diagrams samme utgangspunkt, med forskjellige krydder i hver låt. Tredjesporet Hill trekker inn en blåserekke for ekstra dynamikk, på nevnte Antelope endrer vokalisten teknikken ørlite for å skape en mer tongue in cheek stemning, mer gøy, mindre alvor. På låten Woking blir referansepunktet Tv On The Radio enda sterkere, enormt tilstedeværende vokal med et romslig lydbilde. Selv om de aldri går inn i samme pumpende tempo som nevnte referansepunkt ofte drar i gang. EPen avslutter med et drøyt åtte og et halvt minutt langt spor , Icebreakers. En låt som starter i stereotypisk singer/songwriter-stil med kun akustisk gitar og vokal, selve låten rundes av etter knapt tre minutt og de resterende minuttene er field-recording som etterhvert fades ut.

Med denne EPen har Diagrams utvilsomt funnet et sted i mitt musikalske hjerte hvor de får bli en god stund. Ingen av låtene har særlige svakheter, bandet har snekret sammen fem låter som alle har spennende øyeblikk spredt utover hver enkelt låt, samtidig som EPen fungerer som et helhetlig produkt. Definitivt verdt en lytt eller ti fra alle med sansen for spennende pop-musikk.

Er Leif & The Future norsk pop sin fremtid?

Når Leif & The Future endelig slapp debutplata 23. September var det mange som forventet et popmesterverk. Det kan jeg med en gang si at vi ikke har fått, men vi har heller ikke fått et dårlig album. Songs of Youth starter i velkjent Leif & The Future stil, trommebeat med mye driv, omfavnende synther og som smått eksentrisk vokal. Post-punk med krydder av synth-pop. De har plassert hitlåtene You Like It Better og Let You Go like etter hverandre, henholdsvis spor to og tre. Disse låtene viser hva Leif & The Future kan få til, men samtidig gjør det at en del av de andre låtene faller gjennom som fyllmateriale, dessverre.

Leif & The Future - Let You Go by Brilliance Records

Songs of Youth er et album som har altfor høye topper til av lavpunktene blir interessante. Let You Go og Walked Away er to herlige pop-låter, gjennomsyret med entusiasme fra bandets side. I tillegg har albumet låter som A Place Where The Sun Shines som på ingen måte er elendige, men mer middels. Dette gjør at Songs of Youth er vanskelig å elske, vanskelig å hate men lett å kalle helt ok. Songs of Youth er rett og slett et helt ok debutalbum. Leif & The Future har utvilsomt peiling på hva de driver med, dessverre er debutalbumet veldig splitta. En halvpart er helt ok, den andre er over middels med nevnte unntak som høydepunkt.

Som du kanskje har skjønt blir konklusjonen ganske enkel. Songs of Youth er langt fra et dårlig album, men det kommer heller ikke til å bli husket som et av de beste debutalbumene i historien, heller ikke i 2011. En fin samling låter som verken vekker avsky eller vill entusiasme, rett og slett.

Bergen, byens som aldri går tom for bra hardcore-band.

Of Grace And Hatred er som ingressen avslører, et band fra Bergen med minst en fot i det vi kaller for norsk hardcore. I disse dager gir de ut debut-EPen sin på Brilliance, et selskap som gir ut en rekke andre band fra Bergen som blir plassert under samme sjanger. Band som Social Suicide og Dyst har allerede utgivelser på Brilliance, nå er det Of Grace And Hatred sin tur og om relativt kort tid får vi en fullengder fra Jeroan Drive også. Hardarbeidende gjeng altså. På EPen titulert Classic Hymns leverer Of Grace And Hatred fem låter på drøye tolv minutt. En kjapp affære med andre ord. Jeg fikk sett bandet live på klubbdagen til årets Øyafestival og hadde store forventninger til hva gutta klarte å få til i studio.

Of Grace And Hatred - Classic Hymn by Brilliance Records

Første låt som treffer deg når Classic Hymns sparkes i gang heter A Tribute. En låt som viser bandet fra sin beste side, tempoet er høyt, riffene er ville og energien er på topp. Låten tikker inn på 2:19, noe som gjør at det blir mye å ta inn på en gang, Of Grace And Hatred stapper inn mange forskjellige idéer i hver eneste låt de lager. Noe som setter igjen både gode og mindre gode inntrykk hos meg. A Tribute blir ikke sittende fast i hodet etter den er ferdig, riffene er gode og låten er utvilsomt god, eneste problemet er at jeg sitter ikke igjen med et riff som gjentar seg inne i hodet mitt. Gøy så lenge den varer, men så snart den er over er den glemt. Dette gjelder delvis for andresporet også, WFIWW. Begge låtene sparker fra seg og er herlige å høre på, men ingen av dem sitter igjen som høydepunkt på EPen. Hvor er høydepunktene lurer du kanskje på, vel, de tre neste låtene er høydepunktene.

Midtveis i EPen får vi låten Fellow Earthlings, en villbass av en låt som sier farvel etter bare 1:33. Riff som tvinger kroppen til å bevege seg, samspill ut av denne verden og den samme råskapen som på de to første låtene. Det Fellow Earthlings har som A Tribute og WFIWW ikke har er ekstremt minneverdige riff og mer engasjerende partier. En kombinasjon som er uhyre viktig i en sjanger som OGAH spiller i, uten særpreg og gode hooks faller man lett gjennom i en såpass stor skog som hardcore/punk har blitt de siste årene. Med Fellow Earthlings markerer de seg som et ungt band med mye pågangsmot, de gir seg ikke. De to siste sporene på EPen forsterker dette inntrykket flere hakk i rett retning.

Jeg skrev om singelen Classic Hymn da den ble sluppet i starten av August, da beskrev jeg låten som hard, catchy og kaotisk. Den beskrivelsen er fremdeles dekkende. Selv om også denne låten er over før tre minutter er rundet av har bandet stappet ti tonn med idéer inn i den, noe som gjør at det alltid skjer noe nytt og låten blir aldri kjedelig. Sistesporet A Nicolaitan's Limit viser at de kan gjøre andre ting enn kun eksplosive riff og korte låter, det er fremdeles kaos involvert men mer melodi og halvtempo enn på resten av EPen. Alt i alt, Of Grace And Hatred leverer sterkt på sin første EP.

Unge Jonas Alaska innfrir forventningene som solid, voksen singer/songwriter på debutplata.

Jonas Alaska er mannen alle snakker om for tiden, med god grunn. Etter en maktdemonstrasjon av en konsert på Øya2011 begynte ballen virkelig å rulle for den unge musikeren. Med sitt tidløse lydbilde og herlige melodier levert av et selvsikkert og talentfull band gjorde han en konsert mange vil snakke om i en god stund. Når han nå skal ut på albumformatet er såklart forventningene store, og allerede i ingressen har jeg avslørt svaret på om han klarte det.

Albumet starter med låten Tonight, en up-beat låt som viser Jonas Alaska fra sin mer utadvendte side. Det er vanskelig å ikke tenke på Bob Dylan sitt backingband når man hører lydbildet Jonas Alaska drar med seg. At han til tider kan høres ut som et slags enmanns The Beatles bør også nevnes. Tonight har en herlig avslappa stemning som aldri mister verken den behagelige varmen eller rockedrivet, pop-kunst. Etter Tonight får vi en trio med låter som lener seg på mer typiske singer/songwriter, uten at han mister særpreget sitt. Stemmen til Jonas Alaska har særpreg uten å være eksentrisk, noe han skal ha mye respekt for. Han bruker sitt låtskrivertalent for å imponere, et ekstremt ektefølt uttrykk. Her er det ingen gimmicker, kun talent.

Midtveis i albumet finner vi låten Mary, I'll Remember This. En låt som i likhet med Tonight er mer upbeat enn de fleste andre låtene i albumets første halvdel. Jonas Alaska mestrer dette mer pop-baserte uttrykket meget godt også. Albumet går i berg- og dal-baner rent musikalsk, fra rolig og tilbalendt til 50s rocka popmusikk. Et unntak får vi helt på tampen av plata, låten You'll Never Sit Next To Me, en herlig låt med et blues-preg.

Konklusjonen er ganske enkel egentlig. Jonas Alaska har etter min mening levert et av årets beste album. Alt flyter godt fra start til slutt, det er egentlig ingen låter som kan bli kalt fyllmateriale. Alle ti låtene som er på albumet fortjener sin plass. Hvis du ikke har tatt deg tid til Jonas Alaska ennå, gjør det.

Tull, vas, Pizza Hut, Taco Bell, Michael Jackson, kaker og regnbuer. Velkommen til Das Racist sin mildt sagt fucked up verden.

Hvis du følger med på kredblogger som Stereogum og Pitchfork har du nok fått med deg en låt og to av trioen Das Racist. Med base i Brooklyn, New York har de to rapperne og akkompanerende beatmaker fått mye oppmerksomhet fra musikkblogger over hele verden. På sine tidligere utgivelser, Sit Down, Man og Shut Up, Dude viste Das Racist seg fra to forskjellige sider. Shut Up, Dude er mixtapen som inneholder den beryktede Combination Pizza Hut & Taco Bell, en låt som gjorde Das Racist til et viralt fenomen på YouTube. Hvorvidt folk likte låten var ikke viktig, Das Racist fikk navnet sitt ut til folket og ble kjapt en snakkis på nevnte kredblogger. På oppfølgeren Sit Down, Man ble humoren og det abstrakte akkompanert av litt mer seriøse vibber. Noe som gjorde den mixtapen til et mye mer helhetlig produkt.

Das Racist - Michael Jackson by Transdreamer

Hvis man ser bort fra den veldig tongue in cheek låten ?Pizza Hut & Taco Bell var Shut Up, Dude en mixtape som viste kvaliteter fra alle som er involvert i Das Racist. Unike flows, abstrakte tekster som refererer tusen forskjellige ting i en og samme låt og enormt leftfield instrumentasjon. Låter som Shorty Said, Ek Shaneesh og Chicken and Meat er perfekte eksempler på Das Racist sin formel. Mye humor, enormt catchy og minneverdig. Samtidig som selve beaten som regel kan få et dansegulv til å bli temmelig svett. Hva mer kan man kreve fra en trio som i utgangspunkt er de særeste folka på lang tid?

På Relax har Das Racist funnet den gylne middelvei mellom det seriøse og det mer humorbaserte i musikken de lager. De harde beatsene på låtene Michael Jacksom og Shut Up, Man lager et bakteppe som gjør at Das Racist fremstår som en mer tradisjonelt hiphop-gruppe, men leveringen av tekstene gjør at de skiller seg ut fra mengden. De fire første låtene på Relax er solide låter som er sterke hver for seg, og enormt sterke når de følger opp hverandre. Albumet har mange topper, men også noen låter som rett og slett blir kjedelige og uinspirerte satt opp mot høydepunktene.

Relax er langt fra et perfekt album, men 2/3 av Relax er gull for alle som har sansen for velprodusert, leken hiphop. Hvis du har hørt og likt mixtapene de har gitt ut til nå vil Relax føye seg inn i samlingen din uten problemer. Det er mye godt å hente ut fra denne skiva. Dansbare låter, sanger fylt til randen av herlige sitater og en forfriskende stemning fra start til slutt. Das Racist leverer godt på debutplata, selv om noen låter faller litt kort satt opp mot høydepunktene.

Bergenske Bone Shakers følger regelboka på sin første EP.

Bone Shakers er et band fra Bergen som lager ballerock med enkle hooks og drivende riff. På EPen Do It Right finner man fem låter som alle kan plasseres under nevnte sjanger. Første låt ut er You Make Me Wanna, helt fra starten vet man hva man har i vente. Allsang-refreng, enkle riff og et velkjent lydbilde. Dessverre er det litt for velkjent, jeg hører ingenting som skiller Bone Shakers fra andre som gjør lignende ting. Et eksempel er Manheads, også fra Bergen. De gjør en lignende greie men har litt mer energi i låtene sine som gjør dem mer interessante, i hvert fall for mine ører.

Slik fortsetter det gjennom store deler av EPen. Ingenting er grusomt, men heller ikke noe som står igjen som særlige høydepunkt. Trommene har et godt driv, gitaristene er utvilsomt flinke men selve låtene blir for lite minneverdige. Eneste unntaket er sistesporet, Dr Ohm. På denne låten gjør Bone Shakers lydbildet sitt litt sintere og lekent. De resterende låtene er gjort på en måte som blir vanskelig å skille fra andre band. Bone Shakers følger regelboka litt for mye, dessverre.

Alt i alt er Do It Right en god EP, selv om den ikke blåser hodet av meg. Låtene er ikke dårlige, jeg blir bare ikke helt overbevist. EPen høres for stram ut, litt mer lavfrekvens i gitarene hadde gjort underverker. Det er ikke alltid nok med gode riff, hele lydbildet er viktig. Jeg nevnte Dr Ohm som et høydepunkt, og det står jeg inne for, låten er herlig. Hvis Bone Shakers går mer i den retningen fremover vil jeg føye meg inn i fanklubben deres, foreløbig er helheten litt for anonym for min smak.

Aristillus-vokalist Simon Bergseth drar med seg vokalisten til Kollwitz på debutalbumet til sitt nye sideprosjekt, noe som utvilsomt setter preg på utgivelsen.

Receptionist er et nokså nytt band. Med undergrunnstarpower i form av Simon Bergseth fra Aristillus og innslag fra Kollwitz sin vokalist Frederik Hillestad kan man utvilsomt hype dette opp som den drøyeste og mest fantastiske sammenblandingen innen norsk hardcore/metal-scene. Det er det ikke, men at Receptionist gjør sin egen greie og at de gjør nevnte greie veldig bra, det er det ingen tvil om.

Ved roten er bandet en duo, Simon Bergseth spiller gitar, bassgitar og trommer på plata og Edvard Seim på gitar og bassgitar. I livesammenheng plasserer førstnevnte seg bak trommesettet og sistnevnte med gitaren, i tillegg til har de med seg tre andre musikere på scenen. På plate derimot er det Simon og Edvard som styrer showet. This Is Everything er en plate som balanserer midt i mellom energisk riffing, hard vokal og mer flytende post-metal. Bandet selv kaller musikken for progressiv metal blanda sammen med hardcore, noe jeg må si meg enig i. Balansegangen mellom de korte utblåsningen og de svevende, reverbfylte partiene er gjort med stor respekt for sjangeren, samtidig som de vil tøye grensene for "hva som er lov" i vår tid i nevnte sjangre. Receptionist går skamløst tilbake til røttene til en sjanger som har endret seg kraftig her til lands etter at JR Ewing la gitarene på hylla.

Man kan si at Receptionist er et av en håndfull band i Norge som ser til det JR Ewing gjorde på sine plater og drar mer inspirasjon fra det enn for eksempel typisk skate-hardcore. Det brutale, skamløse og illsinte JR Ewing hadde i seg er også i Receptionist, selv om det å kalle Receptionist for en blåkopi av JR Ewing blir respektløst for begge band. I Receptionist kanaliserer Simon Bergseth og Edvard Seim ånden til Converge, The Spectacle og ikke minst tidlig The Dillinger Escape Plan. Den småkaotiske riffingen, rytmene og skrikingen gjør This Is Everything til en herlig utblåsning av et album, dog ikke så minneverdig som jeg skulle ønske.

Det er nok det som må bli konklusjonen for This Is Everything. Albumet er proppet fullt av kvalitet, brutale riff og omtrent den beste sammensmeltningen av post-metal og hardcore på lenge. Det eneste som holder albumet tilbake for min del er det at ingenting på plata blåser hodet av meg fullt så mye jeg vil. Kollwitz-aktig post-metal blanda sammen med mer moderne hardcore-regler høres ut som det råeste i verden, men fantasien blir altfor herlig til at virkeligheten kan innfri. This Is Everything er et enormt bra stykke musikk, med mange bra låter og en sound som få andre gjør for tiden. Eneste er at jeg vil ha litt ekstra. Ikke misforstå, albumet er knallbra, men mine forhåpninger til denne sjangerblandingen vil nok aldri bli innfridd. Eller kanskje på neste Receptionist-utgivelse? Tiden vil vise.

Hør tre låter fra This Is Everything i spilleren under!

På debutalbumet Drøm lever Tôg opp til de skyhøye forventningene de selv har bygd opp siden første gang Sansen rullet over radiostasjonene.

Det har tatt tid, men etter fire singler og over et år med turnéer er Tôg klare med debutplata. Med sin småkalde disco-pop og karakteristiske Stavanger-dialekt har Tôg utvilsomt særpreg. På Drøm får vi ti låter, hvorav fire allerede har vært blandt oss i form av singler. Sansen, Reint Mel (i påsen din) og Pusten Fra er fremdeles like fengende, minneverdige og ikke minst dansbare. Den fjerde singelen Haaplaust derimot ender opp som et uengasjerende forsøk på å trylle med Tôg-formelen, en formel som kan drepe hvilket som helst dansegulv når den blir brukt rett, dessverre faller Haaplaust litt for kort. Der Drøm må overbevise er i de låtene vi ikke har hørt før, hvis ikke blir Tôg sitt debutalbum årets fiasko.

Albumet starter med låten Mot Veggen, her har Tôg virkelig klart å trylle med nevnte formel. Synther, disco-infisert basslinje og LC sin karakteristiske smådesperate røst blandet med lyse vokalpartier fra bandets kvinnelige vokalist, alt en Tôg-låt bør inneholde. Enkle pop-tekster som til tider grenser mot det banale er også en viktig ingrediens, heldigvis for bandet er LC sin vokalprestasjon såpass ektefølt at de gangene tekstene føles småkleine ut blir det utholdelig. Pop-tekster på norsk er ikke lett, spesielt når tema er kjærlighet, av typen tapt eller på leting etter.

De tre første låtene på Drøm sitter solid igjen som høydepunktene på albumet, i tillegg til Afrika. Sistnevnte låt er en låt som gjør det jeg snakker om i forrige avsnitt helt perfekt. Med klisjefylte tekstlinjer som "Eg vil heller reise til Afrika, enn å treffa deg igjen." kunne låten lett falle sammen som et katastrofalt kleint forsøk på å overføre engelskspråklig sinna-pop til norsk. Det Tôg klarer å gjøre er å overbevise, de tukler med norskspråklig pop på en så åpenlys og frekk måte at det ikke går ann å ikke bli fascinert. Når de får til det i tillegg til å få publikum til å danse kan man ikke nekte på at Tôg er et dyktig pop-orkester.

Drøm er langt fra et suverent debutalbum, det har noen nedturer man ikke kan unngå å legge merke til. Når det er sagt er det flere oppturer enn nedturer. Albumet har et helhetlig uttrykk og lydbilde. De låtene som føles ut som fyllmateriale er Ein Bedre Dag og avslutningssporet Bildet. I tillegg føles Haaplaust litt for uengasjert ut. Heldigvis er de sju andre låtene solide pop-låter vel verdt radiospilling alle som en. Drøm er ikke et pop-mesterverk, men en solid utgivelse fra et band som har brukt mye finsliping på debutalbumet sitt. Noen låter føles som sagt litt uengasjert ut, men hva gjør nå det når majoriteten gjør alle klubber hakket mer svett og herlig? Akkurat.

På sin første EP slår Ampmandens Døtre deg i ansiktet med skitten baritone-gitar, trommer og sinna vokal.

I presseskrivet sier bandet selv at de er et ferskt tilskudd til noise/sludge/hardcore/blabla-scenen i Oslo, noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Bandet er en trio, hvor kun to håndterer instrumenter. En på trommer og en på baritone-gitar. De hadde sin oppstart høsten 2010 og har gjort en rekke svette konserter. Første EPen er ute nå, med fire låter på drøyt ti minutt er det en kjapp liten sak vi har for hånden.

Første låt ut er Sorrow, med galloperende trommer og feedback fra gitaren starter EPen i kjent hardcore-stil med andre ord. Etterhvert kommer tung riffing fra baritone-gitaren inn i bildet og sparker låten inn i en herlig groove. Det er skittent, gjørmete og herlig. Hvis man må sammenligne med noe kan man si et enda mindre raffinert Okkultokrati, hvor fokuset kun er på enkle og skitne punkriff, ingen metal å høre her. I tillegg er det mye mer lo-fi enn nevnte band. Selv om Ampmandens Døtre spiller meget tung musikk krysser de aldri grensen over i metal, de holder seg til punk og får respekt fra mitt hold ved å gjøre nettopp det.

Sorrow - Ampmandens Døtre:

De fire låtene som denne EPen er bygd opp av er alle like skitne, like energifylte og røffe. Eneste jeg kan utsette på er litt manglende særpreg. Det er vanskelig å skille seg ut i den scenen Ampmandens Døtre har plassert seg i, baritone-gitaren hjelper på men i det lange løp er det ikke nok for å skille seg helt ut fra mengden. Alt i alt er denne EPen vel verdt en lytt fra fans av skitten punk stappa full av energi.

Ampmandens Døtre har releaseparty 23.September på Elm Street, Oslo. Klikk deg inn på følgende link for å melde fra om din ankomst: facebook-event

KILLL har siden starten bygd opp et rykte som et av landets mest kompromissløse band, nå er første utgivelse fra bandet klar, med konsert-opptak fra hele karrieren.

Det å i det hele tatt prøve å sette KILLL i en bås er en vanskelig jobb å gjøre, heldigvis har bandet en passende beskrivelse selv. Stroboscopic Avant-Metal kaller de det, noe som utvilsomt stemmer. Med medlemmer fra JR Ewing, Jaga Jazzist, Noplacetohide og Single Unit er det så nærme en  eksperimentell supergruppe man kan komme. Det man får fra gjengen på bandets første utgivelse er live-opptak fra perioden 2005-2009, fra både innland og utland. Med elleve intense og krevende låter - på grunn av både lydbildet og rytmene - tør jeg påstå at dette noe av det drøyeste som har blitt gitt ut omtrent noensinne.

Med abstrakte låt-strukturer, illsint presisjon og stålkontroll omringer KILLL deg fra start til slutt. Intenst presise start/stopp-partier, skriking og uvanlige taktarter er noen av ingrediensene KILLL bruker i musikken sin. Fra første låt RID til siste RAV blir du presset ganske langt ut mot yttergrensene for hva ørene kan tåle. Hard riffing repetert over flere minutter uten noen form for endring høres kanskje ikke direkte appelerende ut, men jeg digger det. Det er langt fra lettfordøyelig musikk, men etter de tre første sporene blir alt mye klarere for lytteren og musikken blir lettere å forstå. KILLL blir ikke mildere utover i albumet, det er lytteren som blir endret, ikke bandet. KILLL vokser på deg, synker inn i hodet og blir til noe mer enn bare kontrollert kaos. Det blir nærmest euforisk, så euforisk som metal kan bli etter min mening.

Å anmelde KILLL uten å skrive om dvd-delen av utgivelsen hadde vært respektløst, bandet selv markedsfører tross alt utgivelsen som dvd + cd og ikke omvendt. Video-opptak fra forskjellige konserter i perioden 2005-2009 er grunnlaget for både dvden og cden. Med sitt ekstreme lysshow, nøye gjennomtenkte scene-design og kameraer i publikum, på scenen like ved musikerne, i taket samtidig som mer tradisjonelle kameravinkler har gjort KILLL sin live-dvd til et kunsterisk mesterverk. Den intense klippingen, de animerte strobe-overganger og den eksperimentelle kameraføringen gjør at det er langt fra en enkel seeropplevelse. På samme måte som musikken er krevende for ørene er dvden krevende for øynene. Både cden og dvden fanger KILLL sitt uttrykk på magisk vis, alle som har sett dem på en scene vil sette stor pris på gjensynet og nye fans vil sikle etter muligheten å oppleve det på nært hold selv.

Denne utgivelsen viser klart og tydelig at KILLL er og blir et av landets beste band. De spiller musikk mange mest sannsynlig vil hate ved første lytt, men for de som setter pris på det ekstreme er dette rene gourmet-måltidet. Dette er ikke bare en samling av elleve låter, det er en fysisk opplevelse. Fysisk Format har lenge vært selskapet som har presentert det beste Norge har å by på av hard, eksperimentell musikk, med KILLL på merittlisten viser de knusende overlegenhet i nettopp dette. KILLL sitter på tronen, og ingen kan vippe dem av. Uten tvil.

Et band jeg har skrevet mye om her på bloggen slipper endelig sin første fysiske utgivelse, si hei til Dråpe sin første EP.

Det Oslo-baserte bandet Dråpe har blitt nevnt her på bloggen ved flere anledninger. Først i kategorien Dagens Låt (link), deretter i et intervju jeg gjorde med dem under årets Øyafestival (link). Bandet sier selv at de spiller i sjangeren Indieshoegazeposthippienoise, noe som er nokså dekkende. På sin første EP lener de seg mot alle sjangerne som blir skvist sammen ovenfor, men med mye fokus på pop-elementer også. Dråpe tryller sammen mange minneverdige partier i løpet av de drøyt tjue minuttene EPen varer.

Det hele starter med låten I Would Never, en låt som tidligere i år ble sluppet som single på både Spotify/WiMP og NRK Urørt. Faktisk, hele fire av fem låter på EPen har vært ute på NRK Urørt, dog i andre innspillinger/versjoner. I Would Never er en fin start på EPen, setter stemningen for det vi har i vente ganske så perfekt. Varm bassgitar, dundrende trommer, støyete gitarer og reverb-fylte vokaler som svever over alt det tidligere nevnte. Lydbildet omringer deg, men ikke på en skummel måte. Dette er behagelig støy-rock, noe som kanskje høres litt paradoksalt ut.

DRÅPE - Silver Spoon by Riot Factory

For de som har hørt Dråpe sine NRK Urørt-låter tidligere er det ikke så mye nytt å hente her, selv om låtene har bedre miksing/mastring. En studioversjon av Silver Spoon, nye partier i låten By Heart og den tidligere uutgitte låten Shimmering er det vi ikke har fått muligheten til å høre tidligere. Sistesporet Shimmering er en herlig liten overraskelse. På dette sporet viser Dråpe klart og tydelig at de kan lage låter uten kraftige shoegaze-effekter og fremdeles være tro til sin egen sound, samtidig som de viser seg fra nye sider. Låten bygger seg opp til noe som viser tendenser til post-rock, men slipper ikke tak i indie-pop alá Beach House heller. En herlig balansegang som bandet mestrer godt.

For å oppsummere Dråpe sin første EP må jeg ty til en klisjé som rammer formatet EP veldig ofte. Jeg skulle ønske det var mer. Jeg har ingenting å utsette på innholdet, jeg vil bare ha mer av det. Flere låter, et fullt album. De fem låtene som er på EPen er alle sterke, solide pop-gaze låter som kan fenge de fleste. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente til debutplata dukker opp, før den tid blir denne EPen spilt i ihjel. Jeg elsker Dråpe.

På sin nesten tjue minutter lange EP bruker Captain Kill alle triksene i rockeboka.

Captain Kill er en duo fra Hønefoss som lener seg først og fremst på så forskjellige band som Death From Above 1979, Kyuss og Motorpsycho. Fra DFA1979 og Kyuss kommer riffene, raske og intense, men også en del seige riff som hadde sklidd rett inn i 90-tallets stonerrock-periode. Det som skiller Captain Kill fra de to nevnte riff-baserte bandene er improvisasjonsdelen av bandet, inspirasjonen fra f.eks Motorpsycho er svært tydelig i de mer tilbaketrukne øyeblikkene på Emergency.. EP. Hele EPen er et sammenhengende spor, men de drøyt nitten minuttene er oppdelt i noe som jeg heller vil kalle deler enn låter. Hele EPen lener seg på en håndfull bass-riff, noe som gjør at det er måten duoen spiller sammen på som skiller en del av låten fra en annen.

Emergency At Planet 10 er langt fra en direkte behagelig EP. Innspillingen er veldig lo-fi, noe som faktisk kler bandet godt. Med en ren, proff studiolyd kunne denne EPen mistet noe av intensiteten den har fått på grunn av innspillingsmetode. Vokalpartiene som dukker opp fra tid til annen er plassert et ørlite hakk bak trommene og bass-gitaren, klassisk stonerrock. Captain Kill leker helt klart etter boka, selv om de prøver å presse grensene for sjangeren  litt. Jeg liker måten de bruker vokal på veldig godt, den er ikke hovedfokuset i musikken. Begge to synger, dog ingen av dem har en fantastisk røst. Heldigvis kler vokalen resten av musikken veldig godt.

Alt i alt er denne EPen vel verdt en lytt eller tre fra alle som kan sette pris på riff-basert rock. Fans av Motorpsycho sitt siste studioalbum Heavy Metal Fruit, i hvertfall førstesporet, kommer til å føle seg hjemme her. Hvis man i tillegg setter pris på DFA 1979 er det ingen tvil, du vil like Captain Kill. Å forvente noe revolusjonerende fra denne duoen er nok å be om for mye, men kan du helt ærlig huske sist et rockebandet var revolusjonerende innen denne type musikk? Akkurat.

Hør hele greia i spilleren:

Emergency At Planet 10 by Captain Kill

Kraut, shoegaze, ambient og to tre klyper post-punk pakket sammen i en som smått pretensiøs pakke, si hei til S I I N A I.

S I I N A I er et prosjekt fra Finland som jeg ut i fra bildebevis på internett har konkludert med at er en kvartett. Debutalbumet deres Olympic Games har europeisk release 12.September, jeg har hatt skiva i noen måneder nå og kan endelig skrive anmeldelsen. Å skrive en anmeldelse av en plate som Olympic Games er ikke lett. Jeg kan sammenligne følelsen jeg hadde de første gangene jeg hørte albumet med de første gjennomlyttingene av Schnitzler/Hatterud albumet som kom ut tidligere i år. Musikalsk sett har de ikke så mye til felles. Der hvor Schnitzler/Hatterud brukte industriell støy til å stable sammen låtene sine har S I I N A I en annen tilnærming til låtskriving, de har stort fokus på drone, fuzzy basslinjer og pulserende tromming.

Olympic Games starter passende nok med låten Anthem 1 & 2. En drøyt åtte minutter lang låt som legger trykk på droning, ambient og stemning. Første halvdel av låten er synther som pulserer om hverandre. Låten bygger seg oppover og oppover før rett rundt 5:00, hvor stødige trommer og fuzz-gitarer fyller opp det kalde lydbildet de har satt sammen. Det tar aldri av, dette er avbalansert shoegaze, ikke støyete shoegaze. Behagelig støy.

SIINAI - ANTHEM 1 & 2 by SIINAI

Grunge på 90-tallet omfavnet begrepet høyt/lavt-strukturen på å lage låter. Versene hadde som regel et enkelt riff som låten hvilte på, og refrengene fungerte som korte utblåsninger av vill energi. Hele Olympic Games er konstruert etter en lignende tankegang. Andresporet Anthem 3 er en stemningsfull ambient/drone-låt som roer ned sansene dine, på neste spor Marathon derimot henter bandet frem fuzz-gitarene og kraut-trommene igjen. Slik fortsetter det gjennom store deler av Olympic Games. Formelen fungerer fint gjennom hele album, selv om jeg til tider skulle ønske at de tok en avstikker i ny og ne. Ingenting er bedre enn når et band plutselig gjør noe uforventet som man faller pladask for, det holder interessen oppe for lytteren.

Alt i alt er Olympic Games verdt en lytt eller tre fra alle som setter pris på musikk man kan lukke øyene til og bare nyte. Det fungerer både som bakgrunnslyd og som midtpunkt i en fokusert lyttestund. Det er små detaljer i hver låt som man plukker opp underveis og som en helhet er albumet nesten feilfritt. Eneste jeg virkelig savner er litt vokal, S I I N A I er et instrumentalband, noe som gjør at de lett kan forsvinne inn i mengden av andre lignende band. Et perfekt eksempel på postpunk-infisert shoegaze som skiller seg ut på grunn av at de har vokal er Hope I Die Virgin, også de hadde nok slitt litt hvis de hadde droppet vokalisten. Uansett, Olympic Games er et solid album som fortjener oppmerksomheten til alle som kan sette pris på en god basslinje, omfavnende synther og kraut-rock.

Musikkvideo til åpningssporet Anthem 1 & 2, med klipp fra Jodorovsky sin film "Holy Mountain":

På sitt femte album presser Årabrot de allerede sprengte musikalske grensene sine utfor stupet og ned i seig og skitten gjørme.

De krevende rockerne i Årabrot leverer seige riff og kaos på sin femte fullengder, Solar Anus. Med legendariske Steve Albini bak spakene har de skrudd sammen et album som skiller seg ut fra resten av diskografien, samtidig som den holder alt det Årabrot alltid har vært i en tett og kompakt pakke. Sær balansegang. Her får man ikke de kjappe, intense låtene som på forrige album, REVENGE. Tempoet er dradd kraftig ned, både gitarene og trommene. Vokalen er den samme hvesende og småskumle som alltid, men Nernes viser enda mer stålkontroll her enn før, noe som er imponerende.

Årabrot - Madonna Was A Whore by TigerFysiskFormat

Solar Anus åpner med et drøyt åtte og et halvt minutt lange tittelspor. En låt som har samme riffet gjennom hele spilletiden, eneste som forandrer seg er intensiteten i gitaren, vokalen og trommespillet. En herlig introduksjon til det vi har i vente. Hvis du forventet en videreføring av det vi fikk på REVENGE blir du kanskje skuffet, her er det ikke headbangbare låter på samme nivå som ifjor. Bandet eksperimenterer enormt gjennom hele utgivelsen. Totalt avvik fra standardiserte strukturer på noen låter, atonal gitarspilling og off-beat vokal. På en absurd måte - som få andre enn Årabrot får til - blir dette en herlig lytteropplevelse, dog krevende.

Som alle som har kjennskap til bandet vet er Årabrot et kompromissløst band. De går sine egne veier og det har vist seg å være et lurt valg for dem. De kunne lett gjort sitt femte album til en REVENGE 2.0, i stedet gikk de et steg videre og gjorde noe nytt. Solar Anus er et album gjennomsyret av krevende låter. Det nærmeste referansepunktet til Solar Anus i Årabrots egen katalog må være I Rove EPen de ga ut noen år tilbake, spesielt med tanke på de repetive låtstrukturene.

Årabrot - Odine by TigerFysiskFormat

Alt i alt er Solar Anus et album som sklir inn i Årabrot sin katalog uten problemer. Fans av tidligere album kommer til å omfavne denne utgivelsen også, selv om den tar litt mer tid å fordøye enn eksempelvis REVENGE, som var mer in your face versjonen av Årabrot sin tilnærming til metal. Der hvor REVENGE var et infernalsk raserifylt helvete er Solar Anus mer som en ulmende brann som blusser opp fra tid til annen. Mer nifs enn direkte skremmende, hvis det gir mening. En herlig brann i så fall.

November Homecoming gjør pop på en velkjent måte, noe som slår begge veier.

Sjangeren popmusikk er en meget bevandret sjanger. I roten på denne sjangeren finner vi noen typiske kjennetegn; fengende, enkle og minneverdige låter. November Homecoming er et band som sikter seg inn på nettopp dette, låter som er enkle, minneverdige og fengende. På albumet On The Ground finner man relative fulltreffere på nevnte kriterier, samtidig som  noen låter som er totalt skivebom. Ingenting på albumet er grusomt, men heller ikke fantastisk. Gjennomsnittlig er et nøkkelord til dette albumet for min del.

Albumet starter med tittelsporet On The Ground, en låt som fungerer som en pekepinn for resten av albumet. Lett, lystig pop med en til dels sårt bakteppe. November Homecoming er ikke melankolsk pop, men heller ikke solskinnspop. Selv om låten er en fin liten sak blir jeg aldri helt fenget, ingenting griper meg. Denne låten, som mesteparten av albumet svever bare forbi meg når jeg lytter på det. Det er en fin lytt, men etter siste låten rundes av sitter jeg ikke igjen med noe. Ingen følelser eller tanker rundt albumet, noe som trekker karakteren noen hakk ned. Et album skal ikke bare være en samling låter, det skal være en sammenhengende opplevelse. En oppgave On The Ground ikke klarer å få til for min del.

On The Ground er for all del et helhetlig produkt, låtene passer godt sammen, både lydbildemessig, arrangementmessig og når det gjelder tekstene. Problemet mitt er bare det at ingenting forbløffer meg eller gir meg en god følelse eller noe som helst. Noen låter fungerer fint, eksempelvis tredjesporet Ain´t Sleepy. Uansett blir konklusjonen at hvis jeg ikke kan sitte igjen med noe etter fullført lytting blir jeg skuffet, noe som har skjedd med dette albumet. Dessverre.

Hør litt fra albumet i spilleren under:

Gå til Urørtfor å finne ut mer om låta og artisten

På sitt andre album presser SynKoke seg til bristepunktet for hvor intens musikk de kan lage, for sin egen del og for den mest iherdige fansen.

Første gang jeg hørte SynKoke var det i liveformatet, på Café Moody i Haugesund. Jeg hadde kun såvidt hørt låten Soleis Fekk Eg Ljåen via internett og hadde ikke spesielt store forventninger, låten var bra men blåste ikke hodet av meg. Det gjorde derimot konserten. Erik Nerheim sin saksofon slengte seg i et kontrollert kaos over basslinjer, trommerytmer og gitarspill. Dikt på nynorsk ble fremført over en blanding av fri-jazz og rock, til tider var det opp i mot støyrock-tendenser også. Jeg kjøpte debutalbumet Hokjønn av bandet etter fullført konsert og har siden da ventet forventningsfullt på oppfølgeren.

Synkoke - The Red Song by Brilliance Records

Der hvor Hokjønn var ni låter på like under førti minutt er The Ideologist fem låter på trettito minutt. Lengre komposisjoner, mer intense partier og tyngre produksjon er viktige nøkkelord. Hokjønn var leken fri-jazz med mye krydder fra rock, oppfølgeren legger seg tettere mot fri-jazz og eksperimentell jazz alá Acoustic Ladyland og Zu. Erik Nerheim sin saksofon er betydelig tyngre, basslinjene er hardere og alt låter tightere og større. SynKoke tillater seg både å kjøre på i galskaptempo som på åpningssporet The Red Song samtidig som de roer tempoet kraftig ned Prisoner, en låt som nesten runder elleve minutter. De har også valgt å gå for null vokal, noe som gjør at det musikalske får full fokus både fra bandet og lytterne. En beslutning jeg både liker og misliker, jeg savner til tider Erik Nerheim sitt eksentriske vokalarbeid som var så forfriskende på Hokjønn.

The Ideologist er et modig andrealbum, et album som beholder mye av essensen i debutalbumet og bygger oppå det. SynKoke er blitt et modigere band med store ambisjoner i komposisjonene sine. Det låter massivt og velstrukturert. Som et sammenhengende album er The Ideologist meget bra, men hver for seg kan låtene miste litt av det kjente og kjære SynKoke-preget som var smurt kraftig utover Hokjønn. Til tider høres det ut som nevnte Acoustic Ladyland eller Led Bib, noe som er langt i fra forferdelig, men når SynKoke var så annerledes som de var før er det litt nedtur å ikke få noe vokal på The Ideologist.

På Hokjønn kunne man ta ut låter som Bomskot og I Egypt Hadde Guden Lærdom Hovud Som Ei Ape, høre dem en gang og få et inntrykk som kun SynKoke kan få til. Samtidig som jeg skulle ønske det var mer av den type låter på denne plata også så føler jeg at The Ideologist var det naturlige steget for bandet å ta. Å ha samme innfallsvinkel på andreplata er en farefull ferd å ta, noen ganger er det lurt å gå for noe større og mer storslagent. Noe som SynKoke utvilsomt har fått til.

Dundrende riffrock fra Moss.

Freedumb er et band fra Moss som ifølge sin egen beskrivelse spiller HardcoreThrashPunk, noe jeg må si meg enig i. Heftig riffbasert rock med mye tyngde og fart. På albumet The Freedumb Curse hopper de mellom korte utbrudd som Narver, som varer i 0:53 til låter så lange som 6:19. På disse kortere låtene får jeg en skikkelig oldschool-punk følelse, type Suicidal Tendencies/skate-punk perioden på 80-tallet. Disse korte låtene høres ut som typisk norsk hardcore-punk, Tarmer, Di kjipe osv. Til tider minner de meg også om Feilfødt, bare hakket mer alvorlig. På The Freedumb Curse gir bandet oss fjorten låter som flyr forbi i hurtig tempo, til tider litt for hurtig. Flere låter faller litt gjennom og blir litt mye av det samme. Denne kritikken kan mistolkes med at jeg ikke setter pris på denne type musikk, noe som er langt fra sannheten. Alt jeg mener er at noen av låtene på albumet er vesentlig sterkere punk-låter enn andre.

Gjennom hele albumet veksler de mellom intense rockelåter i typisk rocke-tempo til kaotisk punk, noe som hjelper albumet veldig. Siden en del av de mer punka låtene overskygger andre er det fint at de balanserer det ut med litt seigere rock også. Det eneste som gjør at albumet ikke klikker helt med meg er nettopp det at noen av låtene er veldig gode, og resten ikke når helt opp. Freedumb sin som smått kaotiske struktur i låtene gjør at jeg ikke klarer å sette helt pris på mye av materialet her. Låter som Troublesome Twosome, Flammen Brenner, Weekender og Narver er herlige eksempler på når det funker knallbra, men samtidig er det altfor mye som bare flyr forbi.

The Freedumb Curse er langt fra et dårlig album, det er bare heller ikke et fantastisk album. Låtene jeg har nevnt tidligere er mine høydepunkt på plata, resten er mer av det samme uten å fremkalle spesielt mye entusiasme fra min del. Freedumb har lagd et album jeg liker, men som ikke overbeviser meg helt.

Svensk synth-pop som aldri blir verken for lykkelig eller trist.

Desertsongs er et svensk band som lager musikk sentrert rundt synther. På albumet Silhouettes er det stemningsfull og eksperimentell pop som er hovedfokuset. Bandet er en trio, hvor to av de håndterer synther og den tredje spiller trommer. Dette gjør at Desertsongs får et veldig rent lydbilde, med mye lavfrekvens fra synthene, som skaper et behagelig grunnlag til Minna Bolin sin klokkeklare røst. Hvis man må dra en parallel til andre artister/band kan til dels Susanne Sundfør bli nevnt, selv om hun gjør en mer melankolsk variant av synth-basert pop. Desertsongs sine låter flommer ikke over av glede, de ligger på et avbalansert midtpunkt og flyter. En annen ting som skiller dem fra Sundfør er en helt annen innfallsvinkel på minimalisme. Her er det kun synth, trommer og vokal, satt opp mot Sundfør sine strykere, korister og som smått eksperimentelle perkusjon. Et glatt og lekkert lydbilde.

Desertsongs - Silhouettes by DESERTSONGS

Silhouettes starter passende nok med låten Silhouettes, som du kan lytte til i spilleren ovenfor. En låt som setter stemningen for resten av albumet veldig godt. Her er det lange, dype toner fra synthene, et sakte driv fra trommene og lekker vokal. Desertsongs lager behagelig musikk, musikk til å slappe totalt av til. Selv om de er tilbakelente er det mye lidenskap pakket inn i hver låt. Noe man hører spesielt godt fra trommeslager John Hugardt, som legger mye sjel i trommearbeidet sitt, til tross for at rytmemønsteret for hver låt er meget strukturert. Igjen må jeg trekke frem Minna Bolin sin vokal, hun er ikke redd for å strekke seg etter tonene, heldigvis treffer hun hver gang.

Desertsongs lager popmusikk på en måte som gjør at de kan få trofaste fans i indie-miljøer, ikke på VG-lista topp20 eller kommersiell radio. Noe jeg er glad for, her er det ingen kompromiss. De lager musikk med frie tøyler for å lage best mulig låter, ikke for å lage popmusikk som blir allemannseie. For de denne musikken kan appelere til er det noe av det beste et band kan gjøre, fokusere på potensielle fans og ikke på en generell masse. Art-pop med andre ord, pop til spesielt interesserte.

Desertsongs - Fox by DESERTSONGS

Hver eneste låt på Silhouettes er ikke like fantastisk, men Desertsongs slår til med fulltreffere spredt utover hele utgivelsen. De låtene som ikke når helt opp er ikke dårlige, de holder flyten av albumet oppe, men slår meg ikke i bakken med sin genialitet. Noe som andre låter gjør. Åpningssporet Silhouettes, fjerdesporet Lovely Lies og siste låten Red Coat er desidert noen av høydepunktene. Silhouettes av Desertsongs er et meget fint album fra et band jeg håper oppnår gode ting. Vel verdt en lytt eller ti fra folk med synth-fetisjer eller art-pop generelt. Ikke for sært, ikke for konformt, bare bra.

Ikke shoe gaze, ikke post-rock, ikke kraut-rock, ikke ambient, dette er Boschamaz.

Å beskrive Boschamaz i en setning er nærmest umulig. De leker med såpass mye forskjellig at å knytte dem til et ord eller sjangerbegrep blir både vanskelig og respektløst. Boschamaz er en eksperimentell duo som inneholder Erland Dahlen som bidrar med trommer, perkusjon, sampling, bass, orgel og 12-strengs gitar, fyren har også samarbeidet med utallige andre, inkluder Madrugada, Kaada og Xploding Plastix. Ved hans side står Bjorn Charles Dreyer som bruker gitar, elektronikk, pedal steel gitar og bass som sine instrumenter, han har tidligere jobbet med bl.a. Mari Boine. Når du slår sammen disse to får du Boschamaz, et improvisasjonsprosjekt som leverer filmatiske instrumentaler med stor sjangervariasjon.

Rød kom ut allerede i Mai. Jeg har slitt med å anmelde albumet, på grunn av albumets natur. Rød er et improvisasjonsalbum, med to svært talentfulle musikere i herlig utfoldelse. Hvorvidt jeg synes låtene er velstrukturte eller minneverdige er ikke det viktigste, det er stemningen og følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt albumet som teller. Instrumentalmusikk er knyttet sterkt til følelser.

På Rød, bandets andre album glir de mellom svært forskjellige sjangre uten å nøle. Duoen veksler mellom krautrock-aktige partier, post-rock lignende oppbygninger alá Explosions In The Sky, bare mer lavmælt, og gitarlek som minner om hva Neil Young gjorde på Dead Man soundtracket, bare mer stramt og velprodusert. Lydbildet Boschamaz leker i er fint å høre på men blir en smule ensformig på noen av sporene. Faren med å gjøre et album instrumentalt er at uten vokal kan enkelte låter bli slukt av de andre låtene, noe som skjer på et par spor på Rød.

Albumet er fint soundtrack for rolige stunder, man kan lett sette dette på i bakgrunnen og bare la det surre og gå. Samtidig kan man sette seg ned med det og lytte til alle de små detaljene. Dette er improvisasjonsmusikk med noen få rammer rundt seg. Hvis man er på jakt etter snaue femti minutter med fine, lavmælte komposisjoner så er Rød albumet for deg. Eneste som trekker ned er det at når albumet har så store topper som det har så blir dalene like dype. Men, alt i alt har Boschamaz gitt oss et fint album, bare la det synke inn før du dømmer det. Jeg måtte selv bruke lang tid på å finne ut hva jeg faktisk syntes om det. Rød er et meget fint album som kun lider av litt ensformighet her og der, men akkurat lite nok til at det ikke blir et stort problem.

På debut-fullengderen viser We Were Lightning frem alt de har av spilleglede, meloditeft og sans for detaljer.

Jeg skal være helt ærlig, dette har tatt altfor lang tid. We Were Lightning slapp In Their Talons for lenge siden, nærmere bestemt April. Hvorfor har ikke anmeldelsen kommet før nå spør du da kanskje? Vel, først og fremst fordi det er et album jeg har slitt mye med å få hodet rundt. Ikke fordi jeg ikke vet hvorvidt jeg liker det, jeg digger det. Det jeg derimot har vært usikker på er hvordan jeg skal få tankene og følelsene ned i form av ord og velformulerte setninger. Nå er tiden inne, nå skal We Were Lightning få anmeldelsen de fortjener til de grader. In Their Talons er et beist av et album, et beist som har din fulle oppmerksomhet fra første sekund. Det griper tak i deg, ikke på brutalt vis, men med en nærmest magisk stemning og atmosfære.

We Were Lightning har vært innom ørene mine relativt jevnlig siden tidlig 2009, enten det eller sent 2008, husker ikke helt. Jeg snublet over dem på NRK Urørt og ble hekta etter første gjennomlytting av A 100 Daggers, en av låtene de hadde publisert. Den lekre vokalen, de balkan-inspirerte melodiene fremført på instrumenter som f.eks banjo hadde et enormt særpreg. Ingen andre enn We Were Lightning høres akkurat slik ut som dette. Hele sju låter lå ut til gratis nedlasting, jeg hentet ned alle og digget alle som en. Debutalbumet derimot, det kom tilsynelatende aldri. Før i vår, når albumet In Their Talons dukker opp ut av intet, for min del i hvert fall. Så fort jeg fikk tak i et eksemplar var lyttingen startet og nok en gang ble jeg hekta.

In Their Talons er et storslått album, med blåsere, balkanske instrumenter og en enorm kraftig stemning. Låtene So You Spat At The Moon? og Hey Coastguard er låter jeg allerede hadde kjennskap til fra NRK Urørt, men alle de andre låtene var nytt materiale for min del. Bandet er nærmest absurb flinke til å skrive låter som er umiddelbart fengende men som man samtidig kan bruke tjuetalls lyttinger på å høre alle detaljene i, uten at man blir lei en eneste gang. Alle låtene på albumet har noe særegent over seg, om det bare er et lite bråstopp som i Labrabor til en spesiell melodilinje som setter seg fast i hodet og blir der, alt funker rett og slett. Jeg kan helt ærlig ikke utsette noe som helst på dette albumet.

We Were Lightning er et band som utvilsomt fortjener mer enn de har fått, fordi albumet som In Their Talons er sjelden vare. Med sin korte spilletid på like under tretti minutt er dette en tettpakka opplevelse som aldri blir gammel, utvannet eller kjedelig. Noe som i seg selv er en bragd. In Their Talons er garantert et av årets beste album.

Tysk death metal av den nye skolen, med små hint til den gamle skolen.

Det tyske death metal bandet Hackneyed leverer variabelt på sitt tredje studioalbum. Carnival Cadavre er bandets tredje plate, men deres første på bandets nye selskap, Lifeforce Records. Hackneyed legger seg et sted midt i mellom old school og new school på dette albumet. Det er stort fokus på groove og låter som legger seg på halv-tempo istedenfor fullt kjør. Dette gjør noen låter om til herlige seige og brutale låter, samtidig som andre ikke helt lever opp til resten av albumet. Hackneyed er ytterst sjelden tro til sjangerens røtter, de liker å eksperimentere med låtene sine, noe som slår begge veier.

Carnival Cadavre har en veldig sterk første tredjedel. Albumet starter kraftig med stemningsfull karneval-aktig musikk som sklir over i seig riffing med dobbelt-pedal tromming skaper en kul dynamikk, dog ikke noe som skiller seg spesielt mye ut fra andre band. Dette med særegenhet er vanskelig å oppnå i en såpass definert sjanger som death metal har blitt over årene, men jeg savner fremdeles det lille ekstra. Etter noen runder av dette albumet finner jeg gode høydepunkt, samtidig som jeg finner en del låter som ikke gjør det store ut av seg. Låter som Bugging For Mercy og Damn (You?re Dead Again) er herlige låter som har spennende partier gjennom hele låten. Senere på albumet kommer låter som Circus Coccus Spirilly og gjør ting mye spennende også lengre ut i albumet, utover dette er det mye av det samme på denne utgivelsen.

Hackneyed gir gass gjennom hele albumet, om de gjør halv-tempo eller fullt kjør er intensiteten innad i bandet alltid på topp. Noen låter funker bedre enn andre, men som en helhet er Carnival Cadavre en solid utgivelse. Om hele skiva er death metal kan diskuteres, det lekes med sjangre som metalcore og deathcore her og der, men hovedfokus ligger på death metal. Fans av mer moderne death metal vil sette stor pris på denne plata. Til de av dere som er mer old school er jeg derimot litt mer skeptisk om dere vil like dette fullt ut. Jeg likte denne plata, selv om den har noen litt for anonyme partier her og der. Vel verdt en lytt fra alle metal-entusiaster der ute!

Med Section.80 klatrer Kendrick Lamar ti hakk opp på karrierestigen.

Kendrick Lamar er en rapper som virkelig lever for musikken. Med Section.80 har han gitt ut tre album på egenhånd, uten hjelp fra et stort plateselskap. Rapperen fra Compton, California kan lett bli sett på som et utskudd når han blir satt opp i mot sine naborappere. I motsetning til N.W.A som skriker fuck the police lener Kendrick Lamar seg på temaer som kvinners rettigheter, mellommenneskelige forhold og mye dybde i tekstene. Lamar er en filosof, pakket inn i en rappers kropp. På låter som Rigamortus viser han frem sin stødige fart og flyt, på No Make-Up er han tilbakelendt og behagelig, selv om budskapet er hardt på begge låtene. Det er nettopp tekstene til Kendrick Lamar som får meg til å sette pris på Section.80 i så stor grad jeg gjør. Han skriver direkte, samtidig som det aldri blir verken klisjefylt eller for åpenbart. Dette er et album som er kraftig gjennomtenkt, finpussa og produsert med null tidspress.

Kendrick Lamar - Rigamortis by MsBoomBap

Det er ingen tvil om at dette albumet har en bestemt målgruppe. Dette er ikke et album for verken klubben eller bilen, dette er for de stundene du har tid til å fordøye et album. I en tid hvor musikk, og spesielt hip-hop er blitt en forbruksvare er det forfriskende å høre noe så solid som Section.80. Noen av låtene her har en slags «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» stemning over seg, en positivt bemerkelse. Ikke nødvendigvis lydbildet, men måten Kendrick Lamar forteller historiene sine på, det er både episk og lavmælt. Section.80 er et album som skal høres fra start til slutt, med full fokus på nettopp Section.80. Oppbygningen av albumet grenser til perfeksjon. Låter i første fjerdedel av albumet setter opp historien til låter i siste fjerdedel. Høydepunktet på albumet, både tekstmessig og låtmessig må være «Keisha?s Song», spor elleve. En låt som fortsetter historien som ble startet tidligere på albumet, måten Lamar bretter ut disse historiene er noe som må oppleves selv.

Section.80 er et av de albumene du må tilbringe mange timer med for å forstå fullstendig. Heldigvis er det verdt arbeidet, i mine øyne og ører har Kendrick Lamar lagd et mesterverk. Det tar nok litt tid før albumet sitter helt på plass, men det er utvilsomt verdt det.

Av og til lønner det seg å følge boka.

Death Is Not Glamorous, et Oslo-basert punkband er i disse dager ute med sitt nye album, Spring Forward. De spiller i mine ører skate-punk, anno 1990-tallet. Man hører lett at medlemmene i Death Is Not Glamorous setter større pris på Rancid og Black Flag enn Blink 182. Dette er hard punk som både sparker deg i ballene og tvinger deg til å synge med på allsangpartiene. Spring Forward er et kort album, med bare sju låter og tjueto minutt er dette en utgivelse man lett kan høre gjennom nesten når som helst, man har som regel tid til å fordøye drøyt tjue minutter med punk. Death Is Not Glamorous spiller utvilsomt etter punk-reglene og høres meget unorske ut i sitt uttrykk. De høres mer ut som solfylte California enn kalde Norges hovedstad.

Det unorske uttrykket bandet har er albumets styrke og svakhet på en og samme tid. Death Is Not Glamorous er et band med bunnsolide punk-låter, instrumentalt sett og vokalmessig er de utvilsomt punk as fuck. Dessverre gjør det at de havner i båsen med band som minner litt for mye om hverandre. Låtene på Spring Forward er gode, men følelsen av å ha hørt det meste før henger over meg gjennom hele albumet. Eksempelvis blir låtene Three Swords og A Different Vision litt for kjedelige etter et par lyttinger, rett og slett på grunn av forutsigbarheten som finnes i sjangeren bandet lener seg på. Heldigvis har albumet låter som Liquid Swords og Invincible Summer som er såpass engasjerende at selv om de også gir meg flashback til tidligere skate-punk band er det låter som sitter igjen hos meg som høydepunkt. Å minne om noe annet gjør ingenting så lenge låtene er kvalitet.

Spring Forward er verken er revolusjonerende eller et mesterverk. Det Death Is Not Glamorous serverer er kvalitetsfylt skate-punk som følger håndboka til punkt og prikke, noe som slår begge veier. En ting er sikkert, hvis du trenger mer solfylt punk er dette utvilsomt rette albumet til deg. Gode låter i et kjent lydlandskap, eneste som mangler er det lille ekstra krydderiet. Uansett, når alt kommer til alt er Spring Forward et solid stykke skate-punk.

Hør to låter fra albumet i Soundcloud-spilleren under.

Death is Not Glamorous - Spring Forward preview by TigerFysiskFormat

Når to av Norges drøyeste metal-band slår seg sammen for å gi ut et splitalbum kan det bare gå en vei.

Hvis to band på Fysisk Format skulle bestemme seg for å gi ut et splitalbum er Årabrot og Okkultokrati. To band som begge ga ut fantastiske album ifjor, henholdsvis REVENGE og No Light For Mass, sistnevnte snek seg innpå topp ti listen min ifjor. På splitalbumet som kun gis ut i et begrenset opplag på 500, hvor 100 er på rød vinyl får vi fire låter fra Årabrot og tre fra Okkultokrati. Nøkkelordet for begge banda er utvikling. Man hører at mye har skjedd i lydbildet til begge bandene.

Første halvdel av spliten er dedikert til fire nye Årabrot låter. Der de tidligere har utfoldet seg i lange eksperimentelle låter, som på Absolutenegativism med Concept Virus og I Rove EPen er låtene på denne spliten mye mer konsentrerte. Låter på knappe to minutt, mer fokus på brutalitet og groove enn konsept. Årabrot er fremdeles et skummelt band, men på disse låtene, og noen fra Revenge er det mye lettere å bare nyte metal-aspektet i musikken. Spesielt The Cat Is Out of The Bag skiller seg ut som et høydepunkt, en låt på kun 1:51 som byr på det aller meste av det Årabrot står for. Harde, støyfulle riff, herlig skjærende vokal og en stemning uten like. Årabrot er det skumleste metal-bandet Norge har å by på. Uten tvil. Hver låt de bidrar med på utgivelsen er rå på hver sin forvridde måte. Det lover godt for det kommende album de gjør med Steve Albini, som dukker opp i September.

De siste tre sporene er tildelt Okkultokrati, et band som kaller seg selv for Metaphysical Black n' Roll, passende beskrivelse egentlig. I likhet med låtene på fullengderen No Light For Mass er groove og brutalitet i fokus for Okkultokrati også på denne utgivelsen. Man kan si at Okkultokrati er Norges mest groovy black metal-band. De har alltid vært harde, men på disse tre låtene er de hardere enn noen gang. Intensiteten er økt, riffene er drøyere og vokalen brøler avgårde med mer galskap enn før. Første sporet de kaster mot oss, Sacred Filth er definitivt høydepunktet. Med et øreskjærende brøl sparkes låten i gang, en låt som legger seg midt mellom punk og black metal, et sted Okkultokrati utvilsomt liker å ligge. De tre sporene er ikke bandets beste låter, men når alle låtene et band noensinne har spilt inn rocker hodet av de fleste andre kan man ikke klage når man får påfyll.

Denne spliten fungerer perfekt som påfyll og påminning om at dette er to band som fremdeles har mye å by på. Med et Årabrot album i September og en EP her og der fra Okkultokrati blir man ikke kvitt noen av dem i nær framtid. Det har vi godt av. Kjøp denne spliten før den forsvinner, med kun 500 eksemplarer på vinyl og verken cd eller digital release er dette materiale du må kjappe deg for å få fingrene. Sju låter med en gal manns metall, hva mer trenger du?



Hør en låt fra Årabrots kommende album her, låten heter Madonna Was A Whore.

Årabrot - Madonna Was A Whore by TigerFysiskFormat

Hypnotiserende pop fra hovedstaden.

Stereopol er et band fra Oslo som lager drømmende pop som aldri blir svevende eller særlig støyete, noe som virkelig føles som et forfriskende pust i nevnte del av den norske pop-verden. I motsetning til sine venner i Dråpe, et annet band som holder til i Oslo og lager etter min bok drømmende pop så har Stereopol et mye strammere lydbilde. Der Dråpe lager herlige vegger av gitarlyd med vakker vokal oppå er Stereopol meget tilbakelendt i sin musikk, tilbakelendt men tight som pokker. På sin selvtitulerte EP har Stereopol plassert fem låter som til sammen varer i drøyt tjue minutt. Åpningssporet Feet Go Blind starter med et smell, kjapt etterfølgt av et meget fengende gitar-riff. Det er mye driv gjennom hele låten, selv om de setter ned tempoet på de partiene hvor de har vokal. Man sitter igjen med en herlig sommerstemning etter første lytt på denne låten, noe man gjør etter hver eneste sang egentlig.

På hver eneste låt skjer det spennende detaljer, alt fra herlig basslinjene fra bassist Lars Frogner, gitarklimpring og små variasjoner på trommene. Bassgitaren er utvilsomt i sentrum her, noe jeg syns passer Stereopol perfekt. Basslyden de bruker er både dyp og god, samtidig som man får med seg alle detaljene i basslinjene. Lars Frogner lager et fundament som låtene kan hvile oppå, som gjør at den avslappa stemningen i Stereopol sin musikk aldri blir kjedelig, kun tilbakelendt. Soldier of Tin og Time Machine er mine klare favoritter fra EPen, to låter som inneholder alt jeg trenger fra drømmende pop/rock.

Alt i alt er Stereopol EP en utgivelse med fem sterke låter, perfekt til den nylig starta sommeren. Hvis du er på jakt etter ny indie-rock å bite inn i, Stereopol er her for deg. Jeg kommer utvilsomt til å dra frem denne EPen på både en, to og tre grillfester i sommer. Det bør du også vurdere.

Brutale riff og drøye trommer, velkommen til Next Life sin kaosfylte verden.

Oslobaserte Next Life har fått fatt i en trommis av kjøtt og blod, noe som merkes på bandets tredje album. Jeg ble introdusert til Next Life da jeg kjøpte split 12tommeren de gjorde med Haust ifjor, heftig riffing og leking med brutale tempoer er store stikkord for denne trioen. Artificial Divinity er deres første album med ekte trommis kontra trommemaskin på tidligere utgivelser. Med tolv spor på drøye tjue minutter er dette et kort album. Første låten som ble sluppet fra albumet, nemlig Re-Animated viser hvor landet ligger lydbildemessig, alikevell er Artificial Divinity et album som gjør mye forskjellig i løpet av sin korte spilletid. 

Next Life - Re-Animated by TigerFysiskFormat  

Selv om albumet rundes av etter omtrent tjue minutter valser Next Life innom mange sjangre. Gjennom hele albumet treffer du på en høyt-lavt-høyt-lavt bølge, etter en kraftig utblåsning og to kommer stillheten, før nok et brutalt riff tar tak i deg. En herlig måte å gjøre musikken sin mer utholdelig, å bare slå fra seg blir etter en stund enten kjedelig eller for voldsomt. I likhet med Kratic, som jeg anmeldte for noen uker siden klarer Next Life å spre det brutale utover albumet med interludes, uten å miste fokuset i musikken sin. Innslag av drone, ambient og field recordings gjør at albumet får sine pustepauser, alikevel sitter man på kanten av stolen og venter på det neste slaget i trynet. En herlig oppbygning av albumet rett og slett.

Artificial Divinity er et album fullstappet med mye hardt, mye godt og veldig mye eksperimentering. Medlemmene i Next Life har skvist ut et kort og presist album. Dette gjør at de låtene du får sitter igjen i kroppen etter albumet runder av. Alle låtene er ikke like minneverdige, men det er heller ikke fokuset. Låtene er en del av noe større, albumet er lagd for å lyttes til fra start til slutt, ikke en låt her og der. Dette er et perfekt album for fans av eksperimentell metal med stort fokus på både synther og brutale riff. Artificial Divinity er et solid tillegg til Next Life sin katalog, og et godt sted å starte for nye fans. Albumet er ute på Fysisk Format fra og med 24.Juni, hvis noe som helst i denne anmeldelsen hørtes interessant ut har du noe å glede deg til.

Cold Mailman gir oss mer av det samme, takk og lov. 

På min topp 10 liste over norske album fra 2010 var det et album med den lange og pretensiøse tittelen Relax; The mountain will come to you som tronet på toppen. Cold Mailman leverte det beste norske albumet ifjor, muligens også internasjonalt. Et album tettpakket med nydelige melodier, kompakt men samtidig svært svevende produsjon og svært minneverdig vokal, både selve stemmen og tekstene. Jeg har faktisk sitert Cold Mailman i min «om meg»-boks på facebook, liten fun fact som viser min nærmest fanatiske fascinasjon over Cold Mailman sin musikk. Sitatet er som følger: «I?m Lee Ranaldo, and I'm Thurston Moore. I am the stranger that lurks at your door.» En tekstlinje som satt seg fast i hodet mitt fra første gang jeg hørte den. 

Nå er det på tide med ny musikk fra Cold Mailman, en fem-spors EP med fire gamle låter spilt inn på nytt. Den femte låten er en versjon av Cocteau Twins sin låt Fifty-fifty Clown. Denne selvtitulerte EPen dukket opp på diverse streamingtjenester fra og med 10. Juni, nå har jeg endelig funnet ut hva jeg syns om den. 

EPen starter med Ruby, en låt som kunne sklidd rett inn på Relax; The mountain.. uten noe problemer, Cold Mailman sitt distinkte lydbilde er intakt. Dype basslinjer som både svever og slår, nydelig sløv vokal og et tilbakelendt lydbilde. Herlig låt fra start til slutt, veldig tro til tidligere utgivelser. Slik fortsetter det inn i Like Glue, den tilbakelendte vokalen, klimprende gitarer og herlige basslinjer satt opp mot meget presise trommer gir låten en dynamikk uten like. Det er rocka, men aldri for hardt og aldri for mykt. Hinting til strykere dukker også opp, som mange andre av Cold Mailman sine låter er dette tett opp i mot et pop-mesterverk. Cocteau Twins coveren skiller seg ut blandt disse fem låtene med vokalharmonier mellom det jeg klarer å tyde som tre vokalister, i tillegg til et mer gitarbasert lydbilde. En meget fin tolkning, uansett.

På to siste sporene fortsetter Cold Mailman med det de kan, vakre pop-låter pakket inn i et av de nydeligste lydbildene i verden. Alt er nøye satt sammen, selv om det aldri låter anspent. Bandet har en enorm ro i seg, noe som høres godt i alt de gjør. Cold Mailman EP er kanskje bare fem låter på til sammen drøye tjue minutt, men dette er mer enn nok påfyll til neste album dukker opp. Jeg gleder meg til mer musikk fra mitt favorittband fra Bodø, dog i eksil i Oslo. Denne fem-låts EPen er utvilsomt verdt din tid, om du elsker Cold Mailman fra før eller aldri har hørt dem. Tvert i gjennom nydelig.

As We Fight og The Psyke Project leverer delvis på split-albumet sitt.

Metalcore, en sjanger som blir både elsket og hatet. Nå har to metalcore-band fra Danmark slått sammen kreftene og gitt ut et album som viser sjangeren fra den beste siden, den harde siden. Ebola starter med fire låter fra As We Fight, et dansk band som lager rimelig straight forward metalcore, verken for hardt eller for svakt. Første låten, Shattered, starter med en herlig groove som viser at As We Fight er et band som ikke tøyser rundt, hardt og aggressivt. De fire låtene de bidrar med er alle solide låter, dog ikke de mest minneverdige. Jeg vil ikke dra frem originalitetskortet, fordi metalcore er en sjanger det ikke har vært positive nyvinninger i siden oppstarten, men gode band dukker opp overalt. Alikevel faller As We Fight sin del av split-album rett før mål for min del, det rocker og groover, men etter noen gjennomlyttinger blir låtene mindre og mindre fengende. Dessverre.

De resterende 17min vies til The Psyke Project, en gjeng som gjør en god del mer interessante ting med musikken sin enn det As We Fight gjør. Helt fra de første tredve sekundene av We Came From Earth er ferdige vet du at dette blir brutalt, intenst og rått. Gitartonen, vokalen og trommene, alt er hakket vassere, drøyere og herligere enn det As We Fight har å by på. The Psyke Project er nådeløse og sparker hardt fra seg, de vil ikke bli kategorisert som et simpelt metalcoreband. De hopper fra de raske partiene til seig sludge-metal på sekundet, med å legge til støyete gitar-feedback i lydbildet sitt blir det mer dynamiske låter enn det man vanligvis får fra metalcore-sjangeren. Disse danskene holder intensiteten oppe gjennom hele det drøye kvarteret de har på seg, ingenting er tilfeldig, alt slår deg i ansiktet med en hammer, og du liker det. The Psyke Project spiller metalcore på samme måte som Converge spiller hardcore, utradisjonelt.

For å oppsummere, Ebola er en vanskelig utgivelse å gi en rettferdig karakter. The Psyke Project sin del hadde glatt fått 8/10 hvis det hadde vært en egen utgivelse, for eksempel en EP. I og med at As We Fight sin del av utgivelsen trekker ned faller scoren noen hakk ned. Men, frykt ikke, Ebola er definitivt verdt din tid, selv om jeg tror de fleste vil sette pris på The Psyke Project sine bidrag aller mest.

Dette er bandet alle metal-elskere må høre.

Kratic, et sludge/doom metal band fra hovedstaden smeller til med åtte låter som knuser seg inn i hodet ditt, og blir der. Liker du Pantera, Gojira, Meshuggah eller riff-basert metal generelt? Da må du lese videre. Kratic er en gjeng karer på 23år som i disse dager er ute med debutplaten sin, nemlig Blabla Bullshit. Det er hardt, støyete, catchy som pokker og avhengighetsdannende. Dette er gutter som har hørt på de rette metal-banda, fordi disse åtte låtene er den beste samlingen metal jeg har hørt på ufattelig lenge, sist jeg var så gira som dette må ha vært debuten til Okkultokrati, og det sier litt. Hver eneste låt her oser spilleglede, intensitet og samspill, noe som kommer av at gutta har spilt sammen siden September 2005, virkelig en sammensveisa gjeng.

I Don't Give A Fuck by Kratic

Albumet åpner med To Dead To Run, standaren for albumet blir satt allerede her. Kratic smeller til fra første sekund med et dypt og skittent riff, dratt rett ut fra sludge metal-håndboka, men de drar også andre elementer inn i lydbildet sitt. Klassisk «Meshuggah-riffing» og taktskifter både i låtene og i de individuelle riffene. Låtene som følger, I Don?t Give a Fuck og Babble er minst like skitne og catchy, intensiteten holdes oppe hele tiden. Men, intensitet spiller ingen rolle hvis låtskrivingen halter, heldigvis har Kratic full kontroll på det feltet. Siste halvdel av Blabla Bullshit blir gradvis tyngre og tyngre, spesielt låten In Befall. Hardere trommer og røffere vokal. Kratic lager brutal riff-metal som balanserer perfekt mellom det smådrøye og mer tilgjengelig metal. Rett og slett velkomponert metal. Dette er så tett opp i mot perfekt riff-basert metal jeg har hørt. Punktum finale, basta bom. At det skulle være en gjeng 23-åringer fra Oslo som skulle gi meg det kom uventa på meg.

Blabla Bullshit er et kort album, med sine åtte låter på 23min er dette en kort og brutal affære. Heldigvis kan man høre det igjen, og igjen, og igjen. Jeg har hatt albumet på repeat i tre dager nå, hver gjennomlytting har vært like herlig som den første, albumet blir aldri kjedelig, like forfriskende hver gang, noe som er svært sjeldent for meg, spesielt innen metal. Jeg applauderer Kratic for å ha laget Blabla Bullshit, jeg takker dem. Beste debutplata innen metal så langt i år, basta bom.

Se Kratic sin studiodagbok:

Hope I Die Virgin gir oss endelig debutplaten sin, lever den opp til forventningene?

Bandet med Norges kuleste bandnavn er endelig ute med plate. Is Forever No Way er åtte låter og en intro, til sammen rundt 40min. Dette er åtte låter som kan oppsummeres med en kort liste stikkord, nemlig: en eksplosjon av synther, basslinjer, herlige gitarriff og en shoegaze-ish stemning, alt dette med stort fokus på de lave frekvensene. Det låter kompakt og luftig på en gang, veldig god miksing rett og slett. Albumet starter som nevnt med en intro, her blir lydbildet som Hope I Die Virgin leker med, strekker ut og utvider på gjennom hele utgivelsen. Samtidig som det låter ekstremt helhetlig. Første låt etter introen er Panther Streams, en låt som allerede er skrevet litt om her på bloggen, hør den mellom avsnittene her.

Hope I Die Virgin - Panther Streams by TigerFysiskFormat

Hope I Die Virgin leverer minneverdig rock med mye eksperimentering blandet inn i hver eneste låt. Ta for eksempel spor 4, Anders Giæver (Interstellar Duke), en låt som inneholder alle elementene som gjør HIDV til et  av Norges aller beste band, i hvert fall med tanke på debutplate. Shoegaze-gitarer, krauta trommer og basslinjer som dundrer avgårde. Det blir aldri for hardt, støyete eller voldsomt, bandet har full kontroll over alt de gjør. Hope I Die Virgin er på ingen måte tilbakeholdne, men de vet hvordan man skal balansere på linjen mellom herlig støyete rock og litt for voldsom støy. Flere av sporene på Is Forever No Way får meg til å sitte ytterst på stolen min med hodet vendt mot høytalerne for å kun lytte til musikken, alt annet blir skjøvet til side. Utvilsomt et album som setter krav til lytteren, krav som gjør at hvis du innfrir dem blir Is Forever No Way umulig å legge fra seg. Hypnotiserende musikk, punktum finale.

Hope I Die Virgin - Acid Lake by TigerFysiskFormat

Kraut, shoegaze og herlig lav frekvens er det du får fra Hope I Die Virgin. Med låter som varierer fra 2:24 opp til 8:13 viser HIDV at de er villige til å variere stort med tanke på oppbygning av låtene sine, noe de mestrer svært godt. Hope I Die Virgin er et jamme-band, de kan legge seg på en groove og dra deg inn i sitt univers, noe jeg takker ja til. Bob Weston har forsåvidt også gjort en suveren jobb med mastringen av plata, fytti grisen, intenst, deilig og akkurat så kraftfullt Hope I Die Virgin trenger. Alle åtte låtene er solide, med noen soleklare høydepunkt innimellom, som nevnte Anders Giæver (Interstellar Duke) men også Wolf Head Dress, Cogs og No Dwelling er uhyre minneverdige låter. Med Is Forever No Way har Hope I Die Virgin gitt oss et herlig debutalbum du må utsette ørene dine for, jeg lover.

PS: Hvis du befinner deg i Oslo i morgen, ta turen til Ivar's Kro for å delta på Hope I Die Virgin sin slippfest! Klikk deg inn på denne linken for mer info: Hope I Die Virgin albumslippfest.

Et debutalbum som starter godt, men mister fokuset halveis gjennom.

The Sap, et pop/rock-band fra Oslo som nylig slapp albumet Pop-On! Etter grundig lytting er anmeldelsen endelig her. Pop-On! er en samling med elleve låter på 42min med pop/rock med litt bluesriff kasta oppi gryta. Albumet starter med trioen You & I, Pop-On! og Stuck In A Bottle, tre låter som alle plasserer seg i nevnte sjanger, pop/rock med et par dryss av bluesriff. Verken forbløffende fantastisk eller forferdelig kjedelig, The Sap er et band som gjør ting safe, de liker rocken sin fengende men tar den aldri helt ut, noe som tidvis funker knallbra, men dessverre er det det samme som drar albumet ned for meg.

Det jeg savner er et helhetlig uttrykk, The Sap hopper mellom sjangre uten å være særlig stødig i mer enn den ene de har størst fotfeste i. Som nevnt, på de tre første låtene viser The Sap seg fra sin beste side, enkle pop/rock låter som kan skli rett inn på hvilken som helst radiokanal i Norge. Det er derfor jeg blir skuffet over midtpartiet på albumet, låt 4,5 og 6 hopper mellom sjangeruttrykk uten å overbevise særlig i noen av dem. Jeg får assosiasjoner til flere forskjellige band fra 90-tallet, Weezer og The Offspring. Eneste problemet er at jeg får følelsen av at jeg heller vil høre på de nevnte bandene, noe som aldri er særlig bra når man hører et helt nytt debutalbum. Denne konstante hoppingen mellom uttrykk fortsetter gjennom siste del av albumet også, uten større hell.

The Sap har levert et album som starter svært lovende, men skuffer rett før midtveis og fortsetter slik ut spilletiden. Låtene er ikke elendige, men heller ikke spesielt interessante. Hvis de hadde valgt en av de utallige uttrykkene sine og kjørt det fullt ut hadde jeg muligens likt dette bedre, de første tre låtene høres ut som en sammensmeltning av Black Mountain og Foo Fighters, noe jeg gjerne ville ha hørt mer av. Dessverre er Pop-On! et album jeg tvilsomt kommer til å sette inn i spilleren min særlig ofte i fremtiden. Jeg kan digge de tre første sporene, resten blir for anonyme og retningsløse for meg, dessverre.

Bodø, norsk indie-rocks paradis gir oss nok en herlig utgivelse.

Ihab, en gjeng på fire gutter i sine siste ungdomsår som spiller rock med mye vekt på tekster, trøkk og fengende gitarlinjer. Som nevnt i ingressen, Ihab er fra Bodø, de synger på dialekt og har allerede rukket å bli kalt «det neste Kråkesølv». En betegnelse jeg syns både er svært feil og kjipt for bandet å bli stemplet som. Kråkesølv spilller storslått indie-rock med krydder av post-rock og symfoniorkestermusikk, Ihab på sin side lener seg i mine ører på Pavement, The Cure og følsom indie-rock anno 2000-tallet.

Vokalist Sigurd Lamark har en stødig stemme som passer perfekt inn i bandets sjangertypiske «jangly guitars» og dundrende bassgitar. Gitarklimpring, synth (insideinfo, de har anskaffet seg keyboardist!) og en overhengende stemning som er varm og omfavnende. Marionettedukke EP er en samling på fire låter som låter typisk Ihab, selv om hver enkelt låt har noe veldig eget over seg også. Alt låter sammensveisa, selv om hver sang lever i sitt eget univers.

Hør to låter fra EPen i spilleren under, anmeldelsen følger like etter!

Ihab by Beyond Records

EPen starter med hovedlåten, nemlig Marionettedukke. En mer eller mindre perfekt sang, kort og greit. Det er enkelt, catchy, hvert parti av låten er engasjerende og energisk. Spesielt refrenget gjør stort inntrykket, presist og herlig. Jeg håper jeg får høre et festivalpublikum i 2011 som er med å synger dette refrenget, gåsehudfaktor bare av tanken. Så snart Ihab er ferdig med åpningssporet sklir de inn i «Æ må fær», en mer lavmælt låt, for de som har hørt den gamle EPen til Ihab er dette låten som minner mest om den, med kraftig oppgradert produksjon. Denne låten er også første låten man virkelig får høre keyboardisten skinne. Som nevnt, hver låt lever i sitt eget univers på Marionettedukke EP, og ingen av låtene skuffer.

Marionettedukke EP er en herlig samling med låter fra et band som utvilsomt føyer seg inn i rekken av Bodø-band som er verdt å nyte. Alle fire låtene graver seg inn i hodet ditt og blir der, så fort du har lyttet ferdig vil du høre mer. Nå er det bare å vente på en fullengder! Ihab har levert en av 2011s aller fineste, herligste og mest fengende norske utgivelser sålangt.

Et dypdykk inn i kalde synther, pumpende electronica og pulserende stemning.

Sandra Kolstad dukket opp i mitt musikalske univers en sen kveld i Desember, da spilte hun på Café Moody i Haugesund. Musikken traff meg hardt og herlig. Musikk som lå perfekt balansert mellom iskald og brennhett. Synther, vakker stemme og et stort live-talent, herlig konsert. Nå er albumet hennes ute, Crux. Tidligere i år kunne du høre låten Fire Burn, Blood Flow her på bloggen, førstesingelen fra albumet. Denne låten var en god forsmak på hva man har i vente når man starter opp Crux. Analoge synther, en stemme med stort særpreg og en pumpende trommemaskin danner grunnlaget for Sandra Kolstad sin musikk. Dette er pop, dette er electronica. Samtidig er det intrikat og detaljert nok til å heve seg over kommers-popens klør. Albumet starter med låten A Bird Flew By, en låt som starter Crux på en herlig fot. Kolstad har en enorm ro i låtskrivingen sin, full kontroll. Alt du hører skal være der, nøye plassert og veldig gjennomført.

SANDRA KOLSTAD: FIRE BURN, BLOOD FLOW by trustmerecords

Med ni spor på trettifem minutter er Crux et album med både korte, nærmest interlude-aktige låter (Leone) og lengre låter som Event Horizon som varer i rett under fem og et halvt minutt. Kolstad har lagd et tettpakket popalbum med sterke sanger, både på den instrumentale siden, det tekstmessige og rent vokaltalent. En parallel kan utvilsomt trekkes over til Björk, i enormt positiv forstand. Det Kolstad har som de andre ikke har er varme, stemmen hennes resonnerer herlig mot det kalde instrumentale, i motsetning til det Björk for det meste gjør, legge seg på det kalde og omfavne det. Også The Knife/Fever Ray må nevnes, selv om Crux er et mye lysere album enn det meste The Knife/Fever Ray driver med.

Crux er et album jeg kommer til å vende tilbake til gang på gang i løpet av året. Sandra Kolstad har lagd et album som skaper et univers rundt deg hvor det eneste du bør gjøre er å dykke ned i det og bli der i trettifem minutt, for så å gjøre det en gang til. Stemningen, lydene, stemmen og følelsene er enormt karakteristiske, ingen andre høres ut som dette i Norge, forsåvidt ikke i hele verden. Sandra Kolstad leverer sterkt på Crux, selv om jeg foretrekker henne i konsertformatet. Crux er et av vårens lille skatter og fortjener å bli omfavnet av oss alle. Jeg gleder meg til både Øya 2011 og ut på høsten når hun spiller på Café Moody på nytt. Hvis du får sjansen må du få med deg Sandra Kolstad live, før den tid bør du høre Crux. Mange ganger.

Lyden av sommer og sol i 2011 er fra Bergen.

Program 91 er debutalbumet til Razika, det søteste og herligste bandet i hele Norge. Helt siden deres versjon av Kommando på Opplett EPen fra 2008 har jeg håpet på å høre en fullengder fra dette lille feelgood indie-ska bandet fra Bergen. 7-tommeren Nytt på Nytt/Taste My Dream fra 2010 var redningen, to fantastiske låter fullstappet av god stemning og herlige lyder. Singelen Vondt I Hjertet som dukket opp tidligere i år gjorde også at Program 91 ble et album jeg gledet meg enormt mye til.

Razika - Vondt i hjertet by smalltownsupersound

De fire jentene i Razika lager musikk som gjør alt rundt deg til sommer, sol, varme og glede. Albumet starter med låten Youth, med tekst på engelsk, Razika lager omtrentlig 50/50 norsk og engelskspråklige låter. Noe de mestrer ypperlig, selv om språket varierer er det alltid herlig, alltid sommer og alltid Razika. Herlige gitarklimpring, vokalharmonier og tekster om det gode liv, hjertesorg og ungdomsårene er mye av tematikk gjennom hele Program 91. Låt på låt med minneverdige tekster, melodilinjer og en vokal som fungerer som balsam for ørene. Låter som Aldri, Hvem Skal Tro På Deg Nå og Nytt På Nytt kommer til å sitte fast inni hodet midt ut året. Dette er pop-musikk på høyt nivå, samme hvor avslappa Razika høres ut så er det tight, herlig og varmt.

Program 91 er ikke et album som får deg i sommerstemning, Program 91 ER sommeren 2011, 2012 og alle år etter det igjen.

Fire jenter fra Bergen har gitt oss det perfekte soundtrack til lange sommerdager, sommernetter, grillfest, festivaldager, sol og varme. Razika har lagd et album uten en eneste svak låt, svakt øyeblikk eller kjedelig parti. Hvis du skal ha et album å høre på denne sommeren, Program 91 av Razika er lyden av sommeren 2011. Punktum finale.

Bodø er ikke mest kjent for sine harde band. Med Kråkesølv, Ihab og Cold Mailman som de største musikalske merittene de siste årene er det mer indie-rock enn metal som har sperret opp øyene til resten av landet. Man har såklart The Spectacle, men hvor mange utenfor Bodø har hørt om dem?

Det relativt ferske bandet Gabriel er nå ute med sin første EP, titulert Silverthread. Den første utgivelsen på det nye selskapet Beyond Records som har base i Bodø. Fin by. Du kan forresten lese mer om Beyond Records her: link. Men, denne anmeldelsen handler om Gabriel, om postmetal, hardcore og makt. Kort fortalt.

Gabriel leker midt i fotovergangen mellom Hardcoreveien og Post-metalgata, med stort hell. Singelen fra EPen, nemlig tredjesporet Gray Man viser Gabriel fra den mest brutale siden. Røff vokal og hard instrumentering, samtidig som de har ro og kontroll i lydbildet sitt. Kontrollert galskap. Jeg beskrev Gray Man som art-hardcore, det er hardcore samtidig som det er uhyre spennende og intrikat musikk, ikke bare aggresjon.

Når jeg fyrte opp Silverthread EP for første gang var det et overraskende lydbilde som slo meg i ansiktet. Det brutale, spastiske utrykket Gray Man sparket og klorte deg med er byttet ut med klimprende post-metal gitarer og ambiente lyder alá byvennene Kollwitz, som forøvrig ga ut et fantastisk album ifjor som havnet på topp 5 listen min over norske album. Det er svevende, nærmest prog-rock, samtidig som det er hardt. Åpningssporet Dig bruker nesten to minutter på dette før Fender gitarer, trommer og bass går inn i et melodisk hardcore landskap som minner om både Fysisk Format gutta i Aristillus (link) samt en liten teskje At The Drive-In, gitarlyden spesielt. Vokalen er også upåklagelig, passe røff, passe brutal og aldri slitsom. Herlig.

Hør Gray Man i spilleren like under.
Gabriel - Gray Man by Beyond Records

Sjangerbegrepet jeg brukte/fant opp tidligere, nemlig art-hardcore blir mer og mer tydelig og gjeldende jo lenger ut i utgivelsen man kommer. Det er intrikat låtskriving Gabriel driver med her. Andresporet Haunted er en 10 minutter lang post-metal oase av tung stemning og mektige partier. Gutta i Gabriel er unge, men svært modne musikalsk. Det låter selvsikkert, kontrollert og utførelsen er minst like stødig. Med fire spor og tredje minutter spilletid er dette så nærme et album en EP kan komme. Det første kvarteret brukes på de nevnte låtene, Dig og Haunted, to låter som lener seg aller mest over i Post-metalgata. De resterende femten minutt brukes på Gray Man og Shivering Aurora, som resulterer i 4spor på 31:16. Låtene er lange, men Gabriel bruker hvert sekund til noe spennende, drivende og kraftfullt.

Som du kanskje forstår setter jeg stor pris på denne utgivelsen. Det er så nærme en perfekt krysning av post-metal og nyere hardcore man kan komme. Silverthread EP har slukket tørsten min, samtidig som den har skapt en hunger etter mer. Gabriel leverer varene enormt bra på sin første utgivelse, en svært sterk debut.

Støy, jazz, heavy metal og improvisasjon fra andre enn Shining? Å ja, Okavango ypper til kamp.

Okavango er et band du kanskje ikke kjenner til, selv var de en ukjent gjeng for meg da jeg åpnet posten min lørdag denne helgen. Presseskrivet lovet støyfylte, mørke og dystre komposisjoner med alt fra Weather Report-aktig jazz til brutal metalriffing og aggressiv vokal. Med andre ord, Okavango hadde mye å leve opp til før første lytting. Med låter som heter alt fra Ukuleleculture, Selsommer 3 og Free Waterfree Water ble Phonogene et mer og mer interessant album, allerede før første sekund av albumet var i gang.

Phonogene starter med Radio Okavango, en låt som setter tonen for hva man har i vente veldig godt, et sammensurium av jazz, støy og små drypp av et metal band i skjul et sted inni Okavango blir hintet til. Stemningen er herlig, det er mørkt og spennende men aldri depressivt. En thriller, men ikke en grøsser og heller ikke noe sorg inne i bildet. På neste låt, Party Like If 6 was 9 hører man et band med tydelig inspirasjon fra f eks Weather Report. Det er lystigere enn på åpningssporet, men det er ikke sommer, sol og varme. Den samme mørke stemningen henger igjen her også. Noe som er gjeldene for hele albumet. Låtene bygges opp i hver enkelt låt, samtidig som de sammen skaper en oppbygning gjennom hele albumet. Alt som skjer før Selsommer 3 er magisk i seg selv, men når nevnte spor starter går det opp for meg at låtene før har vært som en boble under stadig voksende trykk, på Selsommer 3 sprekker boblen i pur metallriffing og en altoppslukende, brutal vokal dukker opp. Rett og slett en mektig gigant av en låt. Man kan sette Okavango i samme bås som det Shining var før utgivelsen av Blackjazz, men det er for mange sjangre som blir smeltet sammen til at det er en rettferdig bås å sette dem i.

Som du mest sannsynlig har forstått er Phonogene et album med mange forskjellige stilretninger som river og sliter i hverandre konstant, fra jazz til støy til metal. Heldigvis har Okavango full kontroll og drar alt sammen til et album som både er enormt bredt med tanke på sjanger, samtidig som det flyter nærmest feilfritt. Noen låter stikker seg ut som høydepunkter, Selsommer 3, The Seventh Fox og Ukuleleculture spesielt. Selv om det er faktum er Phonogene et så bra sammensatt album at man må høre det fra start til slutt for å virkelige sette pris på det. En spennende utgivelse fra et band jeg gjerne vil høre mer fra!

Blood Command er fremdeles det sinteste pop-bandet i Norge.

Hand Us The Alpha Male! er Blood Command sin tredje EP i 10" trilogien deres. Rød, blå og nå gul. Blood Command har alltid vært et band med en fot i herlige pop-hooks/refrenger samtidig som de har den andre foten og resten av kroppen plassert i et illsint riff-nirvana nesten uten sidestykke. Nylig annonserte de at de spiller inn sitt andre album, oppfølgeren til 2010 albumet Ghostclocks. Før den tid har vi fem nye låter og en beinhard coverlåt å godte oss med. Hør låten med samme navn som EPen i spilleren rett under her, heftig og herlig.

Hand Us The Alpha Male by TigerFysiskFormat

Det første som slår meg når jeg lytter til Hand Us The Alpha Male! EP er at Blood Command er sintere enn før, noe som ikke sier lite hvis man har hørt hva de har pumpet ut tidligere. Trommene er flere hakk heftigere, riffene er både mørkere og hardere og sist men ikke minst, Silje Tombre. Vokalist Silje Tombre har helt siden jeg kjøpte Party All The Way To The Hospital EP vært sangerinnecrush nummer en her i Norge. Det er brutalt og aggressivt, samtidig som hun synger vanvittig godt og kraftfullt på de mer avslappa partiene også. På låter som Hand Us The Alpha Male, White Noise og Favourite Three Of Lunatics får vi høre denne dynamikken i all sin herlighet. Kort fortalt, Silje Tombre er den råeste dama i Norge.

Blood Command har med denne EPen slått hardt i bordet og bekreftet det at de er et av Norges desidert beste rockeband. Den illsinte fremtoningen, både instrumentalt og vokalmessig er enestående her til lands. Få band klarer å balansere på kanten av hardcore/punk og pop-musikk like suverent som Blood Command. Med fem nye låter og en brutal cover av Jeroan Drive sin låte Schizofrenic Summer er Hand Us The Alpha Male! EP årets råeste norske utgivelse. Kjøp den, hør den, nyt den og elsk den.

Avslutter med Blood Command sin cover av Jeroan Drive låten Schizophrenic Summer, også hentet fra EPen!

Schizophrenic Summer by TigerFysiskFormat

Etter to hardtslående musikkvideoer kommer endelig debutalbumet til Like Rats From A Sinking Ship.

Like Rats From A Sinking Ship bør være et kjent navn for de som leser denne bloggen ved jevne mellomrom. Begge singlene fra albumet du nå leser anmeldelsen av har blitt skrevet om her på bloggen. Først var det Honk If You?re A Nihilist, som var røflig 40 sekund med intens hardcore tett opp imot grindcore. Andre låten, «Peace, Love & Bankruptcy» sprengte seg inn på YouTube for en drøy uke siden. En låt som er flere hakk tregere enn «Honk If..», men omtrent like intens. Låtene var herlige teasere til albumet, nå som jeg har hørt albumet ut og inn siden fredag er dommen klinkende klar.

We Get Along Like A House On Fire er et album med enorm variasjon, mye mer enn jeg var forberedt på. Noe som først var en stor skuffelse, men som etter flere lyttinger ble skuffelse snudd til glede. Grunnen til den umiddelbare skuffelsen var at jeg ville ha en halvtime med Honk If You?re A Nihilist. Noe jeg da ikke fikk. Albumet er som sagt enormt variert, fra grindcore med synth til jazzfusion-aktige interludes med herlig saxofon og utdradde synthlinjer. Med andre ord, ikke et a4 album, langt derifra. Mye treffer mål, selv om ikke alt er like tilfredsstillende.

De første tre låtene smeller hardt, From Russia With Crabs, UNDR3553D 4 5UCC355, Peace, Love & Bankruptcy. Albumet starter med en mann som sier noe som er enormt sant, han sier: If you want someones attention you can?t just tap them on the shoulder anymore, you gotta hit them with a sledgehammer. Noe som er helt sant, man kan ikke være forsiktige og snille lenger, man må vise autoritet. Er det en ting Like Rats From A Sinking Ship har så er det autoritet. Samme om det er nevnte grindcore med synth eller jazzfusion-ish greier så gjør de det på sin egen måte. Det er ingen tvil om at det er Like Rats du hører på.

Omtrent halveis gjennom albumet begynner det å jazze seg til, interludes, introer og outroer med stemningsfull jazz-sax og groovy trommer setter fast en stemning som gjør dem til mer enn bare et hardcore-band. Mer interessant enn bare et simpelt hardcore-band. Dette både styrker og svekker albumet. Styrken albumet får er at etter mange lyttinger blir albumet en veldig fin opplevelse med pustepauser mellom alt det harde, noe jeg tar imot med åpne armer. Det negative med dette er at noen ganger vil jeg bare høre den harde siden av Like Rats From A Sinking Ship i 30min, uten stopp. Som sagt, jeg vil høre flere låter som Honk If You?re A Nihilist.

Å oppsummere We Get Along Like A House On Fire er en forholdsvis lett oppgave. Det du får er ni låter på førti minutt, som tar deg gjennom både det intense, det stemningsfylte og groovy hardcoremoshing. Hvis det høres ut som noe du vil føle på kroppen, da er Like Rats From A Sinking Ship bandet for deg og dette er debutalbumet for deg. Et pluss for bandet er at på en scene foran et publikum er de et av Norges desidert råeste.

Hvor mange herlige hardcore/rock-band finnes det i Norge egentlig? Virker som det aldri tar slutt.

Deathbed Reunion fra Sandnes, Rogaland spiller en mellomting mellom hardcore og mer tilgjengelig moderne rock. Et lydlandskap mange sliter med å gjøre uten å høres ut som småkjip pyse-rock. Rett og slett en stilretning innen musikk som er vanskelig å gjøre skikkelig. Heldigvis for Deathbed Reunion tar jeg av meg hatten og sier at de har truffet spikeren på hodet, hardt og presist. Det låter febrilsk, lekent, beinhardt og desperat ut. Kort fortalt, det er skamfett. Unge er de også. EPen, som varer i rundt 15min inneholder fire låter som alle er sterke individuelt, samtidig som de passer enormt god sammen.


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

Førstesporet Next Season I'll Quit braker løs med heftig trommer, vokal som er maktdemonstrerende samtidig som en slags typisk indie-rock nervøst/desperat er å høre inni der også, noe som passer musikken perfekt. Deathbed Reunion balanserer mellom fengende refrenger, intrikat instrumentering og småintense riff med overveldende suksess. For å muligens tråkke på nåværende/fremtidige fans sine tær.. Både frustrerte tenåringer som kun lytter til Fall Out Boy og The Black Parade plata til MCR og tror det er ekte hardcore og fans av eldre hardcore/rock vil sette pris på dette. Som de på fagspråket sier, Deathbed Reunion har crossoverpotensiale. Alle fire låtene på EPen bygger på samme fundament. Harde trommer, catchy riff, røff (og tøff) vokal og konstant punkstemning. Det er 15min harde minutter, samtidig som det er tilgjengelig nok til at en stor mengde mennesker vil sette pris på musikken, ikke bare hardbarka punkjævler.


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

For å oppsummere har jeg kun en ting å si. Jeg finner ingenting negativt ved EPen. Alt låter bra, det fenger kraftig og alt i alt er Deathbed Reunion et band jeg gleder meg vanvittig til å høre en fullengder av. Ikke minst å kanskje få sett de live. Anbefaler alle og enhver til å stikke bort på Urørt for å laste ned EPen gratis, du kommer ikke til å angre!

Trykk her for å laste ned: Nrk Urørt

Oslorockere smeller til på debutalbumet sitt, lever det opp til singelen Before?

For de av dere som ikke kjenner til Paranoid James, her er en kort bakhistorie. Bandet holder til i Oslo, ga nylig ut debutalbumet sitt Fatal Fix, det albumet du leser anmeldelsen av nå, du-uh. De spiller kort fortalt alternative rock alá 90-tallets rock blandet med litt industrielt krydderi, et slags missing link mellom Soundgarden, Alice in Chains og Nine Inch Nails. Som sagt er debutalbumet Fatal Fix ute nå, åtte spor og 31 minutter.

The Ditch er første låten du møter på når du setter Fatal Fix i spilleren din, støyete gitarer, stemningsfullt lydbilde og en stemme som passer musikken ypperlig. Låten bruker det velkjente trikset høyt-lavt-høyt-lavt men gjør det på en måte som fungerer veldig bra. De driver ikke med plagiering, bare god bruk av regelboka. Det er passe tungt, passe industrial og 100% ektefølt. Låtene som følger opp The Ditch gjør mye av det samme, trommer som høres ut som en blanding av programmert lyd og et akustisk trommesett, industrielt. Med kun åtte spor er Fatal Fix et kort album, noe som kan ende opp i enten en halv time med sterkt fokusert energi eller en småhaltende skive hvor bandet biter over et større spekter enn de bør. I Paranoid James sitt tilfelle sitter de på den rette siden, selv om noen av låtene høres litt for anonyme ut. Eksempelvis tittelsporet på albumet sitter ikke helt hos meg, den flyr litt forbi midt i mellom to godlåter, The Ditch og Clue.

Styrken til Paranoid James ligger utvilsomt i de gode riffene, enkle men kraftfulle hookene og et lydbilde som på de aller fleste låtene sitter som støpt. De balanserer hele tiden mellom stadionrock og industrial rock som passer mest i småskitne rockebarer i en drittby i USA, noe jeg mener svært positivt. Av de åtte låtene som er på albumet er det som nevnt kun tittelsporet som ikke slår ann hos meg, de resterende låtene er kort fortalt gode rockelåter med spennende instrumentering. Noe som gjør at Paranoid James både føles ut som et tradisjonelt rockeband samtidig som et band som ikke er redd for å hente tips og triks fra andre regelbøker enn rockehåndboka.

Fatal Fix er et godt album, det skal sies. Hvis du har vært på leting etter alternative rock som trekker inspirasjon fra både Alice In Chains og Nine Inch Nails, da mener jeg inspirasjon som faktisk skinner frem i musikken, ikke bare i biografien deres så er Paranoid James bandet for deg. Selv om jeg liker det aller meste på denne utgivelsen er låtene hakket bedre på de første gjennomlyttingene, Fatal Fix kommer ikke til å blåse hodet ditt til himmels hver gang du fyrer det opp, men av og til smeller det virkelig til.

Hør og se musikkvideoen til Before under!

Med låter fullspekket av energi, herlige riff og harde trommer er The Hex klare for å bli viet inn i den norske rockesirkelen.

The Hex, kanskje et ukjent navn for mange av dere gir i disse dager ut albumet Tyrannosaurus Hex, nærmere bestemt 18.Mars (11.Mars digitalt) er det ute i butikkene. Musikalsk ligger de i samme bås som norske Rumble in Rhodos og 90-talls heltene At The Drive-In. Vokalen i The Hex minner meg en del om Cedric fra sistnevnte band, bare med et par tonn ekstra baller. Hvis man må stemple en sjanger på The Hex kan man si rock/post-hardcore med et kraftig personlig preg, noe som er langt ifra en lett oppgave nå når omtrent alle kriker og kroker av post-hardcore har blitt utforsket.

Hør singelen City Of Death i spilleren under.


Tyrannosaurus Hex starter rett på sak, etter første halvminutt er passert vet du hva du har i vente. Harde trommer og gitarer treffer deg rett i pannebrasken, en nokså krystallklar vokal som aldri blir skrikete, masete eller negativt på noen som helst måte. Vokalist Rune Røstby har definitivt en stemme som legger seg perfekt mellom en masete falsett og en nevrotisk, dog bad to the bone emo-rocker. Bandet holder tempoet oppe gjennom hele albumet, det er sjeldent et kjedelig øyeblikk. De få gangene det føles litt svakere enn ellers kommer The Hex kjapt tilbake og sparker deg både i låret og ryggen, hardt men også følsomt.

Det er sjeldent et album innenfor denne sjangerens rammer klarer å underholde meg fra start til slutt, det er som regel noen spor som får albumet til å halte litt. Heldigvis for The Hex sin del er dette knapt tilstedeværende. Omtrent alle låtene sitter etter første gjennomlytting, de få som ikke gjør det bruker ikke mer enn to til tre lyttinger før de legger seg fint inn i rekken av godlåter på Tyrannosaurus Hex. Spesielt fjerdesporet, She Cuts Like Knives (I Need Morphine?) er et høydepunkt. låten tikker inn på hele 7:27, det er sju og et halvt minutt med perfekt rock/post-hardcore.

The Hex leverer et sterkt album med Tyrannosaurus Hex, de klarer å holde seg fint innenfor sjangerens noe flytende grenser, samtidig som de dypper en tå og to inn i mer eksperimentelle farvann. På mange måter føler jeg at dette albumet er the missing link i overgangen mellom At The Drive-In og The Mars Volta, det mener jeg så positivt jeg bare kan. Eneste som trekker litt tilbake er at noen av låtene tar lengre tid enn andre å komme helt inn i, sammenlignet med låter som City Of Death som er enormt umiddelbar og catchy. The Hex smeller hardt til og hvis Rumble in Rhodos vil holde seg på toppen av norsk rock/post-hardcore/kall det hva du vil så bør det kommende albumet dems være et pokker mesterverk.

PS, norsk rock/hardcore/metal har mye fint å vise til i 2011: link1, link2, link3.

Sjekk ut The Hex spille låten This Is How Razors Dance i videoen under!

Bandet som leverte et av mine favorittalbum fra 2009 har mest sannsynlig levert årets beste norske album, baby!

"Høyt oppe, langt nere, som å våkne i en ny drøm." synger vokalist Sturle Kvilekval på åpningssporet Linoleum (intro), helt fra første stund høres Fjorden Baby! (FB!) ut som de gjorde på debutalbumet, samtidig som det låter enormt mye større. De har tatt sine særegne lyder, stemninger og sjangerblandinger inn i et studio som er både tre, fire og fem ganger mer profesjonelt enn det de gjorde sist. Noe man hører enormt klart på dette albumet. Synthlyder svever fra side til side, basslinjene er like herlige og seige som sist, tekstene har samme spæise stemning og alt låter rett og slett knall.

Se Deg Rundt I Rommet er stappet fullt av låter fra hele FB! sitt musikalske landskap. Her har vi popballader, dub, punk og synth-pop. Mye å bite over, heldigvis er dette noe FB! er mestere i. Introen Linoleum glir elegant over i Maskinen, en låt som viser bandet fra den samme siden som på debuten, men med mye mye tettere lydbilde. Alles favoritt-asiat Nam Nguyen (ihvertfall min) er mer tilstede på dette albumet, han blir plassert lengre fremme i lydbildet, noe som kler dem veldig godt. Som nevnt i intervjuet jeg gjorde med dem (link) innrømmer de sitt elskforhold til Yellow Magic Orchestra, inspirasjonen de har fra YMO er utvilsomt tilstede i de aller fleste låtene på skiva.

Sjekk ut liveversjon av låten Anarki & Virvar i videoen under, anmeldelsen fortsetter like under den igjen.



Hver eneste låt på albumet har noe vakkert, steintøft eller herlig over seg, eller alle tre. Anarki & Virvar er en slags hybrid mellom synth-pop og punk-rock, med en god dose sjarm. Sekundet etter den er ferdig dukker pop/rock-balladen Som På TV opp, fine melodier, fin tekst og et lavmælt og ydmykt Fjorden Baby! overbeviser meg om at de er langt ifra noe one trick pony.

Men, det var ikke før spor elleve av tolv det gikk opp for meg at Se Deg Rundt I Rommet ikke bare er like bra som debuten men faktisk overgår det. Spor elleve heter Deigen, en låt som griper tak i deg og smadrer innholdet i hodet ditt, positivt. Synthen, basslinjene, teksten, trommer på grenser til krautrock, alt er fantastisk. Alt dette ender opp i et klimaks når det kun er snaut ett minutt igjen, jeg hører kjente gitarlyder, melodier som har blitt brukt før som sniker seg opp i lydbildet. Fjorden Baby henter frem 3-4 partier fra låten Anorektisk Utopi, hentet fra debutalbumet. Det sekundet det gikk opp for meg hva de gjorde var helt sprøtt, relativt nærme det man kan kalle et musikalsk nirvana, paradis etc. Etter det kommer Himmelen, andre singelen fra albumet, en herlig låt som garanterer både jubel og allsang fra konsertpublikum i lang tid fremover. Kort oppsummert, Se Deg Rundt I Rommet er pr dags dato det beste norske albumet i 2011. Løp og kjøp, du kommer ikke til å angre!



Psst 1... Les også intervju med Fjorden Baby her: LINK

Psst 2.. Les anmeldelsen av singer/songwriteren Dan Montgomery sitt nye album her: link

Country, rock og singer/songwriter i fin forening.

Dan Montgomery er kanskje et ukjent navn for deg, men hvis du liker musikk som ligger i gråsonen mellom country, singer/songwriter og rock er dette et album du bør ta deg tid til. You'll Never Be A Bird er hans nye album, tolv låter på snaue femti minutt. Montgomery har en stemme som passer musikken hans ypperlig, det er tre deler følsom country/ballade samtidig som han dypper en tå og to i rockevokal også. Det låter både gammelt og nytt, tradisjonelt samtidig som det ikke blir for nostalgisk.

Albumet starter på en litt jazza fot, noe som tok meg litt på senga skal jeg innrømme. Åpningssporet Working On A Building starter showet med kontrabass, mye ride-cymbal og en herlig laidback stemning fra første tone helt til låt nummer to dukker opp, nemlig Iousa. Her kommer countrypreget tydelig frem, det er tydelig at Dan Montgomery ikke er redd for å veksle mellom forskjellige uttrykk i musikken sin, selv om det er country-delen av musikken hans som skinner mest på dette albumet. Låtene er jevnt over sterke, selv om noen av mer country-baserte låtene blir litt anonyme til tider.

You'll Never Be A Bird er et solid album, selv om noen av sporene mangler det lille ekstra. Hvis du er på jakt etter en ny singer/songwriter som istedenfor å ha en sårbar stemme og skranglete innspilling bruker Dan Montgomery solid låtskriving og en kraftig røst i sin musikk. Kort oppsummert er det et godt album, men ikke revolusjonerende. Høres noe som helst av dette spennende ut bør du vurdere å ta en lytt!

Hør Dan Montgomery spille låten Rosetta, Please på en konsert i 2009 i videoen under!

Mest sannsynlig det sprøeste hardcore-bandet i Norge, Feilfødt er her for å leke med grensene mellom humor, hardcore og helvete.

Feilfødt, Smestads helter som du får inntrykk av at de kan være etter et par gjennomlyttinger av Brutal Kustus, en EP med åtte spor som ligger og sparker vilt i lufta med punka riff, heftige trommer, moshpit-partier slengt overalt og ganske morsomme tekster også. Lydbildet til Feilfødt er definisjonen av tight, alt flyter sammen sømløst, det er både lekent og disiplinert. Du trenger ikke gå lenger enn ti sekunder inn i åpningssporet Brutal Kustus før du forstår hvordan Feilfødt høres ut.

Musikalsk sett er gutta i Feilfødt plassert i en gråsone mellom thrash-metal, hardcore anno 1980-tallet (type Black Flag osv), Kvelertak og selveste Black Debbath. En spesiell suppe med assosiasjoner, heldigvis smaker det enormt godt.

Feilfødt - Brutal Kustus by TigerFysiskFormat

Brutal Kustus EP er en utgivelse med åtte låter på under sytten minutt, med andre ord er dette en rask affære, bare en låt nærmer seg tre minutt i lengde. På det jevne ligger hver låt rundt 2:30, korte smell med riff og spark. Korte låter kan gjøre en utgivelse anonym, låtene blir ofte litt for like hverandre. Heldigvis for Feilfødt sin del er dette langt fra sannhet, hver eneste låt er lett å skille mellom, alle har noe eget å fortelle, noe nytt å komme med. Denne EPen er noe alle fans av trash-metal, hardcore, punk og moshpits kommer til å forelske seg i. Løp og kjøp, hør og mosh!

Unge og lovende Dyst slipper løs 7" singelen sin Black Waves 14. Februar.

For de som ikke kjenner til bandet, Dyst er et band fra Sotra/Bergen som spiller en blanding av metal, punk og hardcore. På første utgivelsen Do You Miss Any Bricks? kjørte de seg opp på hardcore i samme gate som Converge, med litt mer punk enn metal. På Black Waves derimot utfolder de seg i et mye tyngre lydbilde. Gitaren har mer lavfrekvens, produksjonen er bedre (Harry's Gym Studio leverer varene atter en gang) og vokalist Joakim Vindenes har mer brøl i stemmen sin, han er sjef over lydbildet, vokalist fylt til randen med autoritet. Kort sagt, alt er rett og slett omtrent trettisju hakk tyngre, og takk og lov for det.

Se den rykende ferske videoen til Black Waves, anmeldelsen fortsetter under!

Dyst har gått ifra å være forfriskende punk/hardcore til å låte som et modent, voksent og alvorlig band som legger mye arbeid i låtskrivingen sin. De spiller fremdeles relativt enkle riff, men gjør det på et enormt selvsikkert vis. Det lydbildet de plasserer seg i med denne singelen gjør at Dyst kommer til å stå på egne bein, uten å måtte bli sammenlignet med f eks Social Suicide, som både er kompiser med Dyst og er signet til samme label, Brilliance. Der hvor Social Suicide omfavner punk/hardcore og gjør det steinbra kjører Dyst seg opp på flere hakk tyngre gitarer og mer metal. Hovedlåten på singelen, nemlig låten Black Waves er et monster av en låt. Rått og skittent gitarriff innleder låten, trommene banker vettet ut av skallen din og som nevnt tidligere, vokalen er så autoritær at jeg får bakoversveis til tider. Låten er rett og slett skambra, basta bom.

I anmeldelsen av Social Suicide sitt debutalbum skrev jeg følgende: "Kort oppsummert er Broken Pilgrims det heftigste, mest eksplosive og fengende metal/hardcore-punk albumet på lang tid her til lands." Hvis Dyst klarer å overføre den enorme energien som de viser på denne 7" over på albumformatet skal vi ikke se bort ifra at Social Suicide får besøk oppe der blant de beste metal/hardcore-punk albumene Norge har fostret på lang tid. Gutta i Dyst er til og med flere år yngre. Merk mine ord, Dyst er her for å bli.

PS: Hypp på mer fersk og hard musikk fra Norge? Trykk her: linklinklink...

Dig Deeper gir oss en rykende fersk EP med fem låter fylt til randen med blues, country og stadionrock om hverandre.

Dig Deeper, et Bergensband som kort og greit spiller rock. Hvis man går dypere inn i det kan du høre både Madrugada/Nick Cave stemning, eldre countryrock og et preg av 2000tallets indie-rock, rett og slett stadionrock innpakket i et varmt og med mangel på bedre ord, koselig lydbilde. Første fysiske utgivelse fra Dig Deeper er EPen Yet You Give Me (The Blues), spørsmålet er såklart om bandet har klart å få til samme magi som på første singelen "Memphis".

EPen starter med nevnte Memphis, en låt som umiddelbart viser deg hva Dig Deeper driver med. Rolige og laidback melodier på gitar satt opp mot tight tromming, og den sjangertypiske oppbygningen mot allsangrefrenget. Det er blitt gjort før, ingen tvil om det, men Dig Deeper gjør det enormt bra. Memphis er radiomateriale, uten tvil, en veldig sterk singel. Videre på EPen finner vi flere sterke låter, hvor Erickson stikker seg ut som en soleklar favoritt. Selv om de to nevnte låtene er mine favoritter er det ærlig talt ingen av sangene på denne EPen som drar ned, selv om sistesporet "Do You Remember Me Back Then" kanskje blir en litt for avslappet avslutning etter en mye heftigere rockelåt, nemlig Erickson. Men, Dig Deeper definitivt et band som jobber opp imot kvalitetssikring, alt høres veldig gjennomarbeidet ut.

Memphis by DigD

Som sagt tidligere i anmeldelsen, Dig Deeper finner ikke opp kruttet her. Det de gjør istedenfor er å samle sammen kruttet de gamle heltene har utviklet, drysset på litt 2011 krydderier og vips så har du en sound som funker. Nå er det bare å vente på albumet da, fem låter er bra men i Dig Deeper sitt tilfelle vil jeg høre mer, herlig musikk rett og slett.

Med ryggen til fremtiden lager Hiawata! et herlig popalbum spekket full av hitlåter.

Hiawata!, et av de bandene som ikke den oppmerksomheten de fortjente når de platedebuterte. Førstealbumet var solid, god låtskriving og et band som virkelig hadde et øre og to for en catchy melodi. Men folket tok ikke imot, synd for folket. Nå er de ute med nytt album, med det lure navnet Backs To The Future. Holder det samme standard som forrige plata?

Albumet starter låten The Deep End, en sommerslig pop/rock låt som dunker avgårde med klimprende gitarer, enkel men effektiv tromming og et refreng som utvilsomt setter seg fast i hjernen din, og blir der. Hiawata! har funnet formelen sin, enkle låter men med substans. Slik fortsetter det inn i spor to, Buddha of Suburbia (herlig tittel, naturlig assosiasjon til Green Day låten Jesus of Suburbia) Også på denne låten sitter refrenget som støpt. Det låter lekent, bandet koser seg på hver låt. Band så forskjellige som The Cure, Best Coast og Weezer dukker opp i hodet mitt under flere av låtene her, Weezer dukker henholdsvis opp på låten High Five, men det kommer vi tilbake til.

Tekstmessig er Backs To The Future tro til formelen vi etablerte lengre oppe i anmeldelsen, det er enkelt, ingen overflødige ord, de ordene som får bli igjen har substans i massevis. Perfekt eksempel på det er på låten Detention hvor teksten går som følger: "I would go to detention, just to get your attention." Det er så enormt basic, men vokalisten presterer å få det til å høres enormt ektefølt ut, ikke kleint i det hele tatt. Det går mye i kjærlighet, noe som ikke er uvanlig innen denne musikken. Hiawata! lener seg på en gammel formel, men de gjør det skambra, rett og slett.

Nå er det på tide å snakke om High Five, låten som stikker seg ut for meg som den beste på albumet. Den som minnet meg om Weezer. Teksten er så simpel som bare pokker, det handler fremdeles om kjærlighet. Musikken rundt er lett og leken, gitarens fuzz-lyd høres ut som den Weezer bruker for å pumpe ut sin pop-punk/rock. Det fantastiske allsangrefrenget blir sunget om og om igjen, kun avbrutt av seksjoner med samtaler mellom det som trolig er bandmedlemmene. Herlig, kort sagt.

Med Backs To The Future har Hiawata! prestert å lage et lekent, gledesfylt og sommerslig pop/rock album som aldri blir verken kjedelig eller for pompøst. Det pompøse er der, men godt innpakket i korrekte doser. Et sterkt album fra et band som dessverre ble oversett sist gang de ga ut et fullengdes album. Forhåpentligvis vil folket se hvor bra denne skiva er, fordi det er den!

Groovy, laidback og pur rock fra en trio som vil få deg til å danse, that's all.

Orango gir ut albumet Confessions mandag 24 Januar, et album fullstappet av basslinjer, trommerytmer og gitarriff som oppfordrer til både dans og mimring. De legger seg på et lydbilde som gir utvilsomme assosiasjoner til både 1970tallets bluesrock og 1990tallets stoner rock, uten å bli for seigt. Låter som åpningssporet Freedom Train er herlig fuzzfylte beist som du må være i koma for å ikke begynne å rocke med rockefoten til. Dermed basta.

Slik fortsetter det gjennom så og si hele albumet, Orango vil levere rock, enkelt og greit. Noe de gjør enormt bra. Riff på riff på riff blåser over deg, trommene rocker og bassen er leken og groovy, albumet oser spilleglede. Til tider høres de ut som et hakket hardere BigBang, andre ganger skulle man tro de var reinkarnerte rockeguder fra det herlige 70tall, mektig til tusen. Gromlåtene står på rekke og rad, låter som Mescalero Hot Ride, Dr. Breakdown, Black Queen og Swamp Fever stikker seg ut som høydepunkter, uten å gjøre de andre låtene svakere av den grunn. Confessions er et kvalitetsikret album, ingen svake punkter.

Alt i alt er Confessions et nært perfekt rockealbum, Orango serverer oss ikke noe nyskapende men du skal være temmelig antirock for å ikke like smaken av Confessions. Definitivt verdt både en lytt og et kjøp!

Hør og se musikkvideoen til låten Freedom Train i videoen under!

Det yngste bandet på Fysisk Format har lagd en av de kuleste platene på Fysisk Format, noe som sier sitt.



Aristillus er en guttegjeng rett rundt myndighetsalder, de spiller musikk som ligger i grenseland mellom JR Ewing sitt illsinte lydbilde og mer melodiske post-hardcore band som At The Drive-In. Mandag 24 Januar gir de ut debutalbumet sitt Devoured Trees and Crystal Skies på et av Norges beste labels, Fysisk Format, et label hvor ingen, jeg gjentar INGEN av utgivelsene er svake ledd. Forventningene var derfor store til dette albumet, og de forventningene ble innfridd.

Helt fra startskuddet Dying, Keep Dying sier bandet fra om hva du har i vente. Klimprende gitarmelodier, skrikende vokal som aldri blir slitsom og en overhengende stemning som fortsetter gjennom hele plata. Krydderier fra tidligere nevnte At The Drive-In og JR Ewing dukker opp innimellom, selv om Aristillus aldri blir like harde som JR Ewing, mye mye mer fokus på melodi enn kun sinne. Slik går det gjennom hele albumet, alle 35 minuttene. Det jeg syns er det sterkeste med Aristillus er hvor alvorlig musikken er, de spiller melodiøs indie/hardcore og kødder det ikke til. Det høres modent ut, svært gjennomtenkt og ektefølt. Måten låter som Bury The City Lights er bygd opp på er så enkelt, men vanvittig effektivt. Aristillus leker litt med som smått progressive preg innimellom, selv om låtene sjeldent sniker seg over 4:00. Til tider minner det litt om Kollwitz, eller rettere sagt en 20kg lettere Kollwitz, mindre tungt men samme stemning.

Alt i alt er Devoured Trees and Crystal Skies en herlig start på norsk hardcore i 2011. JR Ewing har endelig fått arvtakere, Aristillus, Dyst og Social Suicide er den nye generasjonen. Velkommen!

Se Aristillus spille åpningssporet Dying, Keep Dying under fjorårets Bodø Hardcore-Festival i videoen under!

Hirschgebrüll er en serie støyete, ambiente komposisjoner som drar deg inn og holder deg hardt fast, for alltid.

Greit, jeg skal si det med en gang. Det å anbefale dette albumet til folk flest er idioti, man må ha et åpent sinn for å dykke inn i denne typen musikk uten å gi opp før man i det hele tatt treffer vannoverflaten. Hvis du derimot har et åpent sinn, les videre.

Hirschgebrüll er 44:59 minutt med pulserende støy, lydtepper og kulde, musikk du verken kan danse eller nynne til. Det er til tider hardt, intenst og skummelt, andre ganger minimalistisk og øde. Lydbildet omringer deg, enten gir du etter eller så gir du opp. Conrad Schnitzler og Bjørn Hatterud har lagd et album som får meg å tenke sykehus, paranoia og mørke. Hirschgebrüll er definitivt stemningsskapende. Det er ti spor på albumet, alle titulert "Part 1", "Part 2" og så videre. Ti komposisjoner som sammen skaper en intens følelse av kulde og ensomhet.

Som nevnt tidligere, dette er ikke et album alle kommer til å like, langt ifra. De fleste vil nok se på dette som tilfeldig sammensatt feedback, støy og bråk. Heldigvis er ikke Hirschgebrüll for dem heller. Hvis du som meg setter pris på ambient musikk og ønsker et nytt album å sette tennene og ørene i, Hirschgebrüll er her for deg.


(Bilde: Thomas Olsen, Berlinkontoret)

Hør 3:35 av albumet i videoen under, låten heter Part 9.

Ingen veit alt, men er det noe jeg vet så er det at Okkultokrati er et av Norges feteste band, basta bom.



Okkultokrati, et hardtslående riffmonster fra det godeste fedreland med det rykende ferske debutalbumet No Light for Mass hviler ikke på laurbærene, allerede på kommende mandag smeller de til med en fem-låts EP. For de som ikke kjenner til Okkultokrati kan jeg kjapt forklare dem med disse ordene: sortpunk, jævelskap, tjukke riff og galloperende trommer pakket inn i et støyete lydbilde hvor både black metal og 1980talls hardcore punk blir hintet til. Debutalbumet No Light for Mass er et av årets beste album når det kommer til metal og punk, herlig støyete og styggfint. EPen Ingen Veit Alt er mer av det samme, pluss litt ekstra.

Førstelåt ut, nemlig tittelsporet er en herlig støyete intro som gir deg klar beskjed om at dette ikke er en EP du kødder med, gitarstøy og feedback leder deg inn i første ordentlige låt, nemlig Triumph of Meth. Her kjører bandet seg opp i kjent stil, med heftige trommebeats og støyete gitarriff som drar deg inn i Okkultokrati sin verden for så å knuse kroppen din med en punka metal vokal som vrir og vrenger seg rundt deg, herlig, skummel og sinnsykt catchy låt. Slik fortsetter det inn i Witch House, en låt som er hakket seigere og hakket grovere. Vokalen blir mer og mer black metal, riffene blir mer og mer catchy og groovy og alt låter perfekt. Slik fortsetter det helt gjennom låten, og ut i siste egenkomponerte låt, Upon The Anvil før det er tid for å covre. Låten de covrer er No Class av punk rock bandet Reagan Youth, de gjør låten hakket vassere enn det originalen er, den karakteristiske støyete gitaren og den herlig dype bassgitaren gjør at låten legger seg perfekt inn i Okkultokrati sitt lydunivers, pluss, den er dansbar. Tro meg, jeg har prøvd, og jeg klarte det!

Alt i alt er Ingen Veit Alt et herlig påfyll med låter før vi forhåpentligvis får et helt andrealbum en gang i 2011. Verdt å sjekke ut både hvis du ble nysgjerrig på om det virkelig er sant det jeg skriver og hvis du allerede digger bandet, du blir ikke skuffet! EPen har release kommende mandag, altså 13. Desember, når den tid kommer så bør du løpe og kjøpe!

Les også innlegget jeg skrev om Okkultokrati tidligere i år, i kategorien Dagens Låt. Trykk HER for å lese det!

Garage rock har sjeldent vært kulere enn dette.



Death By Unga Bunga, et ungt band fra Moss som på mandag slipper debutalbumet sitt Juvenile Jungle, et album jeg har både sittet, danset og smilt på grunn av. Jeg har ventet på dette albumet helt siden jeg så dem live på Café Moody tidligere i år, en av de kuleste konsertene som noensinne har skjedd i Haugesund. De var faktisk et av de første bandene jeg skrev om her på bloggen. Albumet oser av gammel garagerock fra 1960tallet, samtidig som du også kan høre en del nyere musikk inni der også. Hvis Death By Unga Bunga hadde spilt på 1960tallet hadde de vært et av tiårets feteste band, både på plate og på scenen. Uten tvil. Musikken er catchy som pokker, dansbar som pokker og gjennomført til tusen. Du føler aldri at de kopier heltene sine, selv om du kan plukke et og annet riff her og der og koble det opp mot band fra 1960tallet. Death By Unga Bunga er et av Norge kuleste band, kort og godt.

Juvenile Jungle er bygd opp av elleve låter som balanserer mellom det dansbare, det hjerteskjærende (ja, det er minst en kjærlighetslåt på denne skiva) og garagerock med en kraftig dose av punk krydret oppå. Albumet åpner med Orgy Of The Dead, et spor som introduserer albumet med overlappende vokaler og et svevende lydbildet som ender opp i litt gitareffekter, før den første skikkelige låt kicker inn, nemlig tittelsporet Juvenile Jungle. Etter første tekstlinje, frekke basslinje, trommegroove, gitarriff og keyboardlinje vet du nøyaktig hva dette kommer til å bli, et album som rykker så kraftig i dansefoten at du må være lam i både føtter og hjerne for å ikke ende opp på dansegulvet! Slik fortsetter det helt til spor seks, det er her kjærlighetsballaden gjør sitt inntog. Låten heter Donna, en sang som gir meg bilder i hodet av et amerikansk skoleball på 1960tallet, slowdance og boblende hormoner er nøkkelord her, herlig lite avbrekk fra resten av albumets ville galskap. Men, fortvil ikke, allerede på neste låt, She-Devil tråkker bandet gassen i bånn igjen.

Alt i alt er Juvenile Jungle et album som rykker hardt i dansefoten, med gjennomført dansbare låter, rett og slett. Death By Unga Bunga har levert et herlig album med så og si ingen svakheter. Jeg har ikke danset, smilt og kost meg mer med et rockealbum på lenge som det jeg har gjort med dette. Anbefales til alle som noen gang har danset til en rockelåt, jeg mener det. Løp og kjøp!

Sjekk dem ut i videoene under!

Langt fra en bomtur inn i Kråkesølv sitt univers.



Høsten 2009 slapp Kråkesølv en emosjonell og vakker musikalsk bombe i form av debuten Trådnøsting, et album som trollbandt en hel del mennesker her til lands med herlige låter som la seg på minnet hos de aller fleste, inkludert meg. Trådnøsting var et av mine favorittalbum i 2009, med andre ord, Bomtur Til Jorda har mye å leve opp til. Leverer det? Ja, noe enormt.

Helt fra de første ti sekundene av åpningssporet Levandes død vet kjenner jeg at den magiske stemningen fra Trådnøsting er tilbake, Kråkesølv er tilbake. De karakteristiske gitarene, de vakre og intrikate tekstene og den overhengende stemningen er rett og slett vidunderlig, nesten perfekt. Når andresporet Lærebok/hodepute når midtpunktet er jeg sikker i min sak, Bomtur til Jorda er den perfekte oppfølger. Albumet er mer presist enn det Trådnøsting var, Kråkesølv sklir mer over i rock enn i pop denne gangen, noe som kler den som en skreddersydd dress.

Kråkesølv har levert et album som utvilsomt blir et av årets beste, rett og slett. Det er vakrere, mer catchy og beint over herligere enn det debuten Trådnøsting var, og det sier mye. Vakkert, storslått og magisk, rett og slett det beste norskspråklige albumet i 2010. Løp og kjøp!

Støy, skitne gitarer og dundrerende trommer i skjønn forening.



Misty Range er en bråkete, vakker og svevende duo som spiller støyete experimental rock med innslag av både shoegaze og jazz. Bandet Misty Range er Arve Paulsen på hovedsaklig gitar og mumlevokal, samtidig som han tar ansvaret over de alle instrumentene på albumet utenom trommene, de tar nemlig Stig Rennestraum seg av. Sammen lager de shoegaze-ish experimental rock med veldig mye vekt på experimental. På sitt selvtitulerte debutalbum kjører de på med riff på riff, pulserende trommer og en enorm vegg av lyd.

Albumet svever hele tiden mellom riffbasert rock og mer alternativ rock (et mer avslappet Oneida, muligens) På andresporet 19:03 titter den rolige siden av Misty Range frem, med behagelige gitarlinjer og svevende shoegaze-effekter på gitaren, pluss gitarsolo såklart, og ja, alle låtene sine navn er klokkeslett mellom 19:00 og 20:00, ikke spør meg hvorfor. Misty Range sklir hele tiden inn og ut av det rolige og det harde, med mest trykk på det avslappende lydbildet. Selv om dette er veldig alternativ musikk så er det mye som gjør musikken minneverdig, fengende riff, tekstlinjer som setter seg fast i hodet ditt og en overhengende følelse av at albumet er dedikert til deg, selv om det ikke er det.

Alt i alt er Misty Range sin debut et herlig album, et album du kan komme tilbake til gang på gang å finne noe nytt på hver eneste gjennomspilling. Definitivt et album jeg anbefaler!

Uinspirerende og slapp R&B, du kan bedre enn dette Rihanna.

Rihanna, et kjent navn for så og si alle i 2010. Med hitsingler i fleng på sine tidligere album og et ganske så sterkt album ifjor, Rated R så er Loud noe jeg så litt frem til egentlig, tro det eller ei. Innfridde albumet? Langt ifra, veldig veldig langt ifra. Borte er de småfrekke og dansbare låtene som Rude Boy, Russian Roulette og Shut Up And Drive. De vi står igjen med er intetsigende A4 R&B-låter som aldri gjør noe ut av seg. Det at Rihanna har skrytt albumet opp i skyene og kalt det for 2010s Thriller er latterlig.

Albumet starter med S&M, en låt som er relativt dansbar. Greit hook, relativt bra refreng men det setter seg ikke fast i hjerneroten din slik f eks. Umbrella gjorde. Eneste problemet jeg har med denne låten er lengden, den varer i 04:04, noe som er minst 1,5minutt for lenge. Låten drar ut og drar ut, refrenget blir sunget om og om igjen helt til ALLE kan teksten. Det er ikke før andresporet, What's My Name? - (Feat. Drake) at Loud viser seg fra den rette siden, den stygge siden. Låten er noe av det mest uinspirerte og mest livløse jeg har hørt innen R&B på lang tid. I Love The Way You Lie (Pt. II) klarer noe jeg ikke trodde noen låt i 2010 kunne klare, å lage en kjedeligere versjon av sangen enn den som var på det nye albumet til Eminem.

Loud er også proppet fullt av idiotiske tekstlinjer som kun er der for å reklamere for produkter. Tekstlinjer som: Got my Ray-Bans on and I'm feeling heello cool tonight, yeah får meg til å nærmest brekke meg. Jeg forstår meg på produktplassering i musikkvideoer, og forsåvidt også hvorfor man sniker dem inn i tekstene til låter også. Men, og dette er et stort men, dette er noe av den minst subtile snikreklamen jeg har opplevd i en sangtekst, noensinne.

Alt i alt ender Loud opp som et latterlig dårlig forsøk på å lage dansbar R&B. Låtene S&M og singelen Only Girl (In The World) klarer nesten å rykke i dansefoten min, men når resterende ni låtene får meg til å nesten brekke meg så er det ikke godt nok. Rihanna bør se seg tilbake og høre gjennom Rated R, se hvor dårlig Loud er å heller lage Rated R 2.0. Dette er definitivt et album du bør styre unna. Hvis det er R&B fra 2010 du vil ha, se heller til Cee-Lo Green, Janelle Monáe og Kid Cudi. Loud er langt ifra høyt, det er lavt. Lavmål.

Det første som slår meg med Beinkjør er at jeg hater det, det andre som slår meg med Beinkjør er at jeg digger dem.



Beinkjør er et rølpete punkspelmannslag som de kaller seg selv, musikken er rett fram punkrock med kjappe trommer og gitarsoloene er over etter 5-10 sekund, sånn punk skal være. Til tider høres det sinnsykt catchy og kult ut, men innimellom blir det altfor cheesy og rølpete. Det føles litt som en parodi på punkrøttene, noe jeg får en litt vond smak i munnen av. Låten Lærdal Rebel Rock 'N' Roll Radio er et perfekt eksempel på sanger Beinkjør klarer å overbevise på, de balanserer fint mellom småteit rølpepunk og old school punk rett fra hjertet.

For meg er Skot & Skrømt et forvirrende album. Det er fengende musikk som utvilsomt kan oppnå allsang på Beinkjør sine konserter, men på plate blir det ikke alltid like kult. Noen låter smeller avgårde og funker knallbra, men albumet har også låter som blir for mye rølp og for lite god låtskriving.

Alt i alt er Skot & Skrømt noe alle som liker norsk punk bør sjekke ut, selv om langt ifra alle kommer til å digge det. Det er ikke et forferdelig album, men det kunne blitt så mye bedre. Jeg håper Beinkjør treffer blink på neste album, de har mye potensiale i seg, men det kommer ikke godt nok frem på dette albumet.

Hvis du skal kjøpe et hip-hop album i 2010, kjøp dette.



Celph Titled & Buckwild er et samarbeidsprosjekt som har et klart mål med musikken sin, å lage hip-hop som holder det old school, keepin' it real og alt det der. Det klarer de også, musikken er laidback og agressiv i samme beat, albumet oser både street cred og talentfull låtskrivning. Den overhengende stemningen er avslappet men samtidig edgy. Celph Titled er en selvsikker MC med noen av de feteste tekstene jeg har hørt siden The Notorious B.I.G, no shit.

Albumets tittel, Nineteen Ninety Now oppsummerer egentlig albumets sound. Det høres ut som det kunne bli lagd i 1994 og gitt ut på Bad Boy Records. Det er rått, det er old school og det er friskt som faen! Celph Titled og hans gjesterappere smeller ut vers på vers med magi, spytter ut fem bars med tekst på fire bars med beats, det skjer alltid noe nytt og det er så sinnsykt herlig å høre. Med 16 låter og over en time med musikk er Nineteen Ninety Now et ambisiøst prosjekt, som innfrir på alle tenkelige måter. I et tiår hvor du må lete etter god hip-hop er det album som dette som får meg til å trekke på smilebåndet. Et herlig stykke arbeid med andre ord.

Alt i alt, Nineteen Ninety Now er det feteste hip-hop albumet 2010 har å by på. Dermed basta.

Sjekk ut låten Styles Ain't Raw (feat. Apathy & Chino Xl) i YouTubeklippet under!

Vi snakkes!

Rock og country i skjønn forening, det føles litt som California.

Mark Huff, en singer/songwriter fra Las Vegas som spiller en form for country med mye rock i seg, assosiasjoner til både Neil Young og Bob Dylan er uungåelige. Feels Like California er Huff sitt tredje album og legger mye vekt på countryrock/americana stemningen uten å bli verken for stereotypisk eller kjedelig. Låter som Only Birds Are Free kjører en countryrock-rute som vi har hørt mange ganger før, uten at det blir flatt og anonymt, tvert imot. Låten som følger, I Am Listening peiser på med mye trykk på rockedelen av Huff sin musikk.

Feels Like California er en ganske oppsummerende albumtittel egentlig, musikken er sommerslig, varm og koselig, samtidig som det også rocker. Huff går aldri for mye over til bluesrock, selv om det blir hintet til innimellom, han lener seg heller mot 70tallets folk-rock på de låtene som har litt ekstra fuzz i gitarene, som på nevnte I Am Listening, definitivt et av albumets høydepunkt.

Alt i alt er Feels Like California et herlig album, med både fine melodier, følelsespreget låtskriving og mye sjel. Mark Huff oppfinner ikke hjulet her, men han er pokkers god til å bruke det til noe godt!

Mark Huff skal spille konsert i følgende norske byer i November:
20. November: Stødden, Haugesund
21. November: Victoria Café & Pub, Bergen
22. November: Buckley´s Pub, Oslo
24. November: Credo, Trondheim

Vi snakkes!

N*E*R*D er tilbake med nytt album, med heftig jazz/funk stemning i bagasjen. Er det fremdeles like digg?



N*E*R*D er en rar affære. De er en av få hip-hop/rock grupper som klarer å skvise ut guilty pleasures (for noen) som Everybody Nose (All the Girls Standing in the Line for the Bathroom) en mer eller mindre irriterende låt som ble spilt altfor mye ute på både nattklubber og MTV da albumet Seeing Sounds kom ut, samtidig som de leverer fantastiske låter som Lapdance, Brain, Truth or Dare, She Wants to Move og en enorm mengde andre låter. Nå er det nye albumet ute, Nothing heter det. Lever det opp til forventningene som de tidligere albumene har skapt? For å svare kort og enkelt, ja, fytti helvete ja.

Nothing er et album spekket fullt av herlige gitarriff, feite og dansbare beats og groovy vokal, både det som blir sunget og det som blir rappet (rappa?) Det låter levende, ekte og hver eneste låt skaper en stemning av at N*E*R*D har kost seg på innspillingen av dette albumet. Som vanlig på et album fra Pharrell og resten av gjengen er sjanger noe som skal utnyttes, vrenges på og fornyes. Åpningssporet Party People er en perfekt låt til å fyre opp når du vil at folk skal få ræva av sofaen på en hjemmefest, samtidig som den kommer til å passe ypperlig inn på en nattklubb. Kontraster dukker opp allerede på andresporet, Hypnotize U, som forøvrig er andresingelen på albumet. Låten vipper mellom sukkersøt RnB ballade og skitten lapdance-låt, og ja, det er ikke kødd. Om ikke det var nok er neste låt, Help Me, en miks mellom funk/blues og hip-hop, i kjent N*E*R*D-stil såklart. Med den fantastiske tekstlinjen "No, I won't kill you, but I'll watch you die!" med linjen "Die, bitch, die!" rett etter oppå heftige blåsere høres bandet ut som et vaskeekte bluesrock-band.

For å oppsummere, med Nothing har N*E*R*D levert nok et herlig album, med både partylåter, hardtslående blues, deilig funk og omtrent førti tusen flere herligheter i posen. Et fullverdig N*E*R*D album med andre ord. Hvis du noensinne har likt en N*E*R*D låt, løp og kjøp!

Hør albumet i Spotify eller WiMP! (Som vanlig er Spotify tregt ute... WiMP is the shit!)

Se musikkvideoen til førstesingelen Hot 'n Fun, Nelly Furtado er også med på låten. Hør hør!

Vi snakkes!

På sitt nye album boltrer Kenneth Ishak seg i et landskap hvor både Cold Mailman, Radiohead og The Postal Service blir hintet til.

På sitt nyeste album Kenneth Ishak and The Freedom Machines er det pop og rock som står i hovedsetet, selv om albumet er langt fra konvensjonelt. Mange av låtene er oppbygd utradisjonelt og bandet er ikke redd for å begi seg ut på både en og to sjangersammensmeltinger på dette albumet. Låtene høres både gjennomtenkte og improviserte ut, mye spilleglede å finne her. Stemmen til Kenneth Ishak og resten av lydbildet skaper en stemning du ikke kan motså, rett og slett herlig.

Musikken ligger et sted mellom singer/songwriter og gjennomtenkt poprock, med litt forskjellige sjangre drysset over. Låter som The Broadest Avenues får meg til å mimre tilbake til 2003 mesterverket fra The Postal Service, Across The Ice minner litt om Cold Mailman og låten The Hoaxxx kan minne om både The XX og diverse prosjekter av Ben Gibbard. Men, selv om disse assosiasjonene dukker opp så er dette et veldig eget album, Kenneth Ishak driver ikke med rip-off her. Kenneth Ishak and The Freedom Machines har mye å by på, jeg tar gladelig imot og det bør du også.

Alt i alt er dette et herlig poprock album med en avslappet stemning fra start til slutt som aldri blir kjedelig. Det er vakkert, det er behagelig og jeg digger det. Som de fleste andre album har dette også låter jeg ikke falt 100% for, men heller falt 70% for dem. Med andre ord, et solid album som bør høres av alle med sansen for herlig singer/songwriter poprock!

Hør albumet i Spotify eller WiMP!

Vi snakkes!

Det noe mer sukkersøte andrealbumet.



Bellman, eller Arne-Johan Rauan som han egentlig heter er en singer/songwriter som ga ut debuten sin Mainly Mute ifjor er nå ute med andrealbumet The Curse. Der hvor førstealbumet ble sammenlignet med Sigur Rós, Radiohead og Mercury Rev er andrealbumet av den lystigere sorten. Andre anmeldere har nevnt The Beatles og Beach Boys som knagger å henge albumet på, noe jeg er litt enig i. Stemningen er definitivt mer up-beat, i hvert fall for det meste, unntak finnes, f.eks When I'm Awake, en mer balladeaktig låt. Som ingressen sier, dette er det litt mer sukkersøte andrealbumet, men du blir ikke dekket i sukker og regnbuer bare så det er sagt.

Albumet sparkes i gang med tittelsporet The Curse, en ganske up-beat låt som sier ifra med en gang at dette blir mer happy enn Mainly Mute var. I Suppose følger opp som enda en solid poprock låt i samme stil som The Curse, herlige og sommerslige låter nå midt i høsten! Generelt er låtene solide, fengende refrenger, fine melodier og friskt lydbilde gjør at The Curse er en fornøyelse å høre på. Låtene beveger seg mellom å være nydelig symfoni-pop (ny sjanger, woho) til å være herlige popballader du kan kose deg med på en våt regndag, du havner garantert i bedre humør av dem.

Alt i alt er The Curse et solid popalbum som fans av den følsomme singer/songwriter-stilen vil sette pris på. Herlige låter som gir meg assosiasjoner til både Radiohead, Sufjan Stevens (bittelitt) og på åpningssporet The Curse hører jeg hinting til The Antlers, mitt favorittband på Hovefestivalen i år (Hvis du ikke har hørt albumet Hospice, gjør det nå!) The Curse er et utmerket album med sterke låter tvert i gjennom, vel verdt en lytt eller tre!

Hør albumet i Spotify eller WiMP!

Vi snakkes!

Skitten og gloheit skranglete punkrock fra gutta i Goonfight!

Når jeg fikk Goonfight sitt debutalbum i innboksen min og hørte gjennom det en gang fikk jeg bakoversveis. Musikken er så direkte, så agressiv men også jævli dansbar. Det er catchy riff, litt støy og skranglete lydbilde i tjuetre og et halvt minutt. Jepp, albumet varer ikke lengre enn det, ni låter på under tre minutt hver og en låt på 3:19 er klare indikasjoner til at dette er kjappe og heftige låter. Men, selv om de er korte klarer de å presse mye inn i hver låt uten at det blir uoversiktlig eller at det føles stressende. Låtene har akkurat rett mengde partier i seg, det låter kjapt men gjennomtenkt.

Låt på låt på låt sparker de meg i trynet, og selv om det gjør vondt så liker jeg det. Det er frenetisk og kaotisk samtidig som det er kontrollert som fy. Innimellom får jeg assosiasjoner til At The Drive-In og andre ganger hører jeg mer rett frem punkmentalitet inni miksen. Høydepunkter som låtene Vultures, Like A Bull In A China Store, Let's Shake On It, Black Hole og When The Night Calls (legg merke til at jeg trekker frem hele fem låter som høydepunkter, det sier litt når 50% av albumet er høydepunktene) er herlige låter som jeg går tilbake til når jeg vil ha en kort punk-utblåsning og ikke har tid til å dykke inn i hele albumet. Hele albumet er solid, ingen låter lider noe betydelig, som på alle album er det låter som utmerker seg positivt, her er det heldigvis ingen som utmerker seg negativt. Det er rett og slett skamfett.



Nå har jeg skrevet to relativt greie avsnitt uten å nevne fortiden til medlemmene i Goonfight, på tide å mimre litt. I Goonfight finner du musikere med fortid i band som: Kaospilot, Smorgasbord, Lukestar, Beezewax og Bonk. Med andre ord, jævli bra folk. Kaospilot leverte jo et av de feteste metal/hardcore platene i 2009 med sitt Shadows, så dette er karer som kan sakene sine. Selv om Goonfight har et mye mer rock n roll preg over musikken sin enn det Kaospilot hadde og forsåvidt noen gang kommer til å få.

Som oppsummering kan jeg si at Goonfight sin debutplate er et stykke rykende fersk norsk punk som bør inntas av alle som setter pris på litt skitten rock/punk. Til tider hører du At The Drive-In, andre ganger dukker det opp litt The Cramps (kanskje det bare er meg, men jeg følte det) og en overhengende aura av The Sonics sine revolusjonerende punkalbumet på 1960tallet er tilstede på dette albumet. Et av 2010s aller beste punkalbum kommer fra Norge, nærmere bestemt Goonfight. Jeg har INGENTING å utsette om dette albumet, det er bare så inni helvetes bra! Løp og kjøp, nå.

Hør albumet i Spotify eller WiMP! (som vanlig er Spotify tregt ute med nye norske album.. Linken oppdateres så snart den dukker opp)

Hør låten Tax i videoen under, liten forsmak på hva Goonfight har å by på!

Vi snakkes!

Seige lydvegger og melodiøse gitarer, shoe/foo-gaze såklart.


Simon Says No! (SSN!) er et av band som føyer seg inn i en rekke band som etterhvert har blitt en veldig akseptabel bunke med norsk shoe-gaze. SSN! spiller shoegaze som ligger i samme landskap som Serena-Maneesh, med andre ord de blander inn mer vanlig rock inn i miksen, for å få et både svevende og presist lydbilde på en og samme gang. De ble kalt foo-gaze av en musikkjournalist en gang, hva han mente var at SImon Says No! hørtes ut som en mellomting mellom Foo Fighters og My Bloody Valentine. Forsåvidt enig i det til en viss grad. Det selvtitulerte debutalbumet kom ut 13.September og etter både en og sytten gjennomspillinger har jeg endelig kommet frem til hva jeg synes om det.

SSN! sitt album er et nydelig stykke shoe-gaze som alle fans av 90tallets mektige shoe-gazeguder My Bloody Valentine bør sjekke ut så fort som fy. Det er støyete, det er ektefølt, det er stort og det er høylytt. Singelen Solitary Rush gir deg et raskt overblikk over mye av det du har i vente, fuzzfylte basslinjer og herlig typiske shoe-gaze gitarvegger er store nøkkelord her. Får assosiasjoner til tidligere nevnte My Bloody Valentine sitt mesterverk Loveless på noen av låtene her, hvis det får deg til å smile så løp og kjøp dette albumet, rett og slett! Samtidig som det er støyete og svevende shoe-gaze får du også se den andre siden av SSN! i løpet av dette albumet, en skitten liten punkjævel av en låt som de har plassert rett før albumet tar slutt, nemlig låten Cut Off Orange. Herlig punk/hardcore som drar paralleler til fortiden til tidligere prosjekter medlemmene har spilt i.

Simon Says No! finner ikke opp shoe-gazekruttet her, men om det smeller, det gjør det. Låtene sitter nydelig inni det lille universet du trer inn i når du dykker ned i albumet. Eneste kritikk jeg vil nevne er det at låtene Solitary Rush, Systematic, Sigh og Cut Off Orange er såpass gode låter for SSN! at på de første gjennomspillingene blir noen av de andre låtene litt overkjørt av dem. Ikke misforstå, resten av albumet er også bra, men når disse låtene utmerker seg så mye tar det noen gjennomspillinger for at resten skal sitte 100%. Alt i alt er Simon Says No! sitt debutalbum et must i din shoe-gaze samling (om du har det, hvis ikke.. skam deg) Et herlig stykke musikk som bør settes pris på, mye sjel i låtene her. Hvis noe som helst av det jeg har nevnt gjorde deg nysgjerrig på albumet, løp og kjøp!

Hør albumet i Spotify eller WiMP!

Sjekk ut singelen Solitary Rush i videoen under!

Hør også låten Cut Off Orange i den andre videoen, skitten liten punkjævel. (som sagt)

Vi snakkes!

En demonstrasjon i gjennomtenkt og effektiv popmusikk.

Rudi, en norsk musiker som nylig kom tilbake til hjemlandet etter fire år i London, England. Tiden i utlandet har han brukt på å skrive låter, nydelige poplåter som låter både som høyt gjennomarbeidet samtidig som det høres ektefølt ut. Dette er ingen overfladisk tulling som vil kjenne penger på å lage effektiv og catchy popmusikk, han vil bare lage musikken og spille den for andre. Albumet, Beauty In Defeat ble sluppet denne mandagen, rykende ferskt album med andre ord.
Det som skiller Rudi fra andre norske popmusikere er at det høres ikke ut som en typisk norsk popmusiker. Det er voksent, det er internasjonalt, det er backingband, det er indie og det er pokker meg catchy til tusen. Låter som Why, Why, Why og Oh, Light, Oh Love er perfekte eksempler på dette. Dette er låter som fortjener et stort publikum, allsangpotensiale for å si det sånn. I motsatt ende av skalaen har du låter som Any Longer, en låt som henger og dingler mellom ballade og pop-rock magi. Jeg må også nevne låten Glow In The Night, en av albumets sterkeste låter, vakkert og enkelt bygd opp men pokker så bra.

Alt i alt er Beauty In Defeat et herlig album, et album som har blitt jobbet mye med for å få det beste ut av låtene. En liten beskjed til de av dere som er av typen hipster, (Jeg vet dere er der) ikke bli skremt av popmusikk-stempelet, dette er ekte vare. Rudi har ikke levert det beste albumet denne høsten, men det er pokker meg noe av det fineste jeg har hørt innen pop-rock på lang tid.

Hør albumet i Spotify eller WiMP!

Vi snakkes!

Er nordnorge blitt det nye Loddefjord?

Med det nydelige minialbumet "Ka Du Vente På?" i minne hadde jeg store forventninger til Dunderhonnings første fullengder Sakte Ut Av Fokus. Med sin vakre indie-rock blandet med støyende shoe-gaze og Sonic Youth-mimrende stemning sparker Dunderhonning kraftig fra seg på sitt første album. Du kan kalle det Kråkesølv+punkrock men Dunderhonning har altfor mye særpreg til å bli kalt lillebroren til Kråkesølv. Med sin særegne stemme og enormt kule Harstad-dialekt leder vokalist Ståle Fossheim bandet gjennom låter med assosiasjoner til alt fra Sonic Youth, Bob Hund og The Cure. Låtene holder høy intensitet for det meste, med noen unntak der de senker tempoet ned men beholder den samme nerven på disse låtene også. I låten Manifest har de en kraftfull åpningslåt som gir deg et raskt overblikk over hva du har i vente.

Albumet er relativt kort, med sine knappe 35 minutter er dette et kort men godt album. Låtene gir seg som oftest litt over tre minuttsmarkeringen, den lengste låten på albumet er 04:09. Det er raskt, melodiøst, støyete og vakker. Dunderhonning serverer oss nok en perle av et album fra det kalde Nordnorge. Sakte Ut Av Fokus er et must for alle som setter pris på Kråkesølv, Sonic Youth, Sinnsyk Ugle og egentlig indie-rock. Dersom du setter pris på disse tingene, løp og kjøp!

Hør albumet i Spotify/WiMP! (linken på Spotify-logoen blir oppdatert når albumet er tilgjengelig)

Vi snakkes!

Oliver & gjengen er tilbake med nytt album, holder det koken?

Bring Me The Horizon har klart noe få metalcoreband får til, de klarer å lage interessant musikk til og med på tredje plate. På det nye albumet med en av 2010s mest pretensiøse albumtitler til nå "There Is a Hell, Believe Me I've Seen It. There Is a Heaven, Let's Keep It a Secret" presser de ut det som kun kan forklares som ekstremt catchy metal. Låter som Home Sweet Hole, Fuck og Visions er både harde og heftige samtidig som de er minneverdige låter med refrenger som sniker seg inn i hodet ditt og blir der. Produksjonen på dette albumet minner veldig om den som vi finner på Suicide Season, det forrige albumet. Den distinkte gitarlyden er tilbake, de små dryssene av elektronica finner du også på en del av låtene og ting låter generelt sett kjent, samtidig som det føles friskt ut. De holder det kjappe tempoet gjennom storparten av låtene, selv om de ikke er redd for å dra tempoet laaaangt ned for å groove på låter som Blacklist, som for øvrig er en av mine absolutt favorittlåter på albumet.



Med sine tolv låter og snaue 53min er There Is a Hell, Believe Me I've Seen It. There Is a Heaven, Let's Keep It a Secret et kontant og presist metalcore-album som kommer til å tilfredsstille alle tidligere fans av Bring Me The Horizon, samtidig som det kanskje kan få flere folk til å sette pris på sjangeren. Selv om jeg roser albumet ganske så mye så er det noen ting som trekker litt ned, først og fremst åpningen av albumet. Åpningssporet Crucify Me gjorde meg usikker på om albumet kom til å være verdt en lytt, satt opp i mot åpningssporet på det forrige albumet Suicide Season blir denne åpningen altfor langdradd og lite minneverdig. Hvis de hadde kastet bort Crucify Me og heller latt andresporet Anthem åpne albumet hadde jeg ikke hatt dette problemet med albumet. Heldigvis tar albumet seg opp, fra låten Fuck og helt ut er albumet en fryd å høre på. Hvis noe som helst av det jeg har skrevet her høres interessant ut så er dette albumet for deg! Ikke perfekt, men sinnsykt kult!

Hør albumet i Spotify/WiMP! (Linkene blir oppdatert så snart albumet er tilgjengelig)

Liten smakebit fra albumet, låten Fuck ligger og venter på deg inni YouTubevideoen under!

Vi snakkes!

Svevende, nordnorsk post-rock/indie-pop, fint? Jepp.

Cold Mailman er så mye som et indie-pop/post-rock band fra Bodø som gir ut sitt tredje album mandag 4.Oktober. Bandet har fått ganske mye oppmerksomhet det siste året, både i norsk presse og på musikkfestivaler landet over. Med albumet Relax; the Mountain Will Come to You beviser de at de fortjener det. Med vakre melodier, låter fullspekket av følelser og nerve og en gjennomgående stemning som gjør at albumet blir en fryd å høre på hele veien gjennom. Fra åpningssporet What Now, Muhammed? til singelen Pull yourself together and fall in love with me (som jeg tror blir en sang som kommer til å dukke opp titt og ofte i høstmånedene/vintermånedene vi har i møte, hvertfall hos meg) over til låter som bygger seg opp til storslåtte post-rock låter som Fatal Conversation. Albumet holder seg aldri helt til en ting, men de tingene de blander inn passer perfekt.



Når du ser på bakgrunnen til musikerne i Cold Mailman må du nesten begynne å lure på hva som skjer der oppe i Bodø. Hvor ofte hører du et band med såpass vakker og behagelig musikk hvor medlemmene spiller/spilte i band som Lukestar, Kollwitz og The Spectacle, for de som ikke kjenner til disse bandene kan jeg kort og godt si at det er hardt, ganske så hardt. Bodø har gitt oss mye god musikk de siste årene, jeg gleder meg til å se mer av den fantastiske musikken byen har å by på nå frem til de store massene. Fordi bandene er der, de har bare ikke fått oppmerksomheten enda. Cold Mailman gir ut dette albumet på Kråkesølv Records, første utgivelse på det ny oppstartede selskapet etter Kråkesølv sin debut, Trådnøsting.

Kort oppsummert er Relax; the Mountain Will Come to You et av høstens vakreste og mest stemningsfulle album til nå, definitivt verdt en lytt for alle med et hjerte for fin indie-poprock/post-rock. Men ta deg god tid, dette er et album som vokser på deg med hver lytt.

Hør albumet i Spotify/WiMP! (linkene blir oppdatert når albumet er tilgjengelig)

Hør låten Pull yourself together and fall in love with me her, videoen er lagd av medlemmene i bandet selv.

Vi snakkes!

Storslått, minimalistisk, mektig og majestetisk.

Neil Young er litt av en mann, med en massiv mengde album i bagasjen (ifølge internett er han oppi rundt 33studioalbum) er han en mann med lang fartstid i verdens musikalske univers. På Le Noise, hans nyeste album er lydbildet hans det mest massive jeg har hørt fra denne mannen, og alt kommer fra en gitar og en vokalmikrofon. Albumet er produsert sammen med Daniel Lanois. (tittelen Le Noise er da en liten spin på navnet hans, men det forsto du kanskje av deg selv) Lanois har gjort underverker med gitarlyden til Young. Albumet høres til tider ut som et 90talls shoegaze-album alá My Bloody Valentine, uten trommer og med Neil Young sin røst. Det finnes ikke et snev av trommer på hele albumet, det eneste som minner om trommer er lett perkusjonspilling på selve gitaren til Young. Noe annet jeg ikke hadde forventet fra Neil Young var droning, jepp du finner gitarpartier som sklir rett inn i drone-sjangeren.



Le Noise er et album som du må sette deg ned med for å nyte 100%. Som bakgrunnsmusikk er det perfekt, selv om du da ikke får noe spesielt ut av den vakre musikken som siver ut av dette albumet. Selv om låter som Hitchhiker (som forøvrig ble skrevet for leeeenge siden men har ikke fått plass på noe album før nå) er noe av det nærmeste man kommer en perfekt Neil Young låt så er det øyeblikk og låter på dette albumet som holder det litt tilbake. Noen låter blir altfor lite minneverdige og gjør at albumet blir noe ujevnt. Selv om låtene Love And War, Hitchhiker og Walk With Me er store høydepunkter for meg klarer jeg ikke å elske dette albumet. Det er ikke et dårlig album, men det kunne vært så mye bedre også.

Hør albumet i Spotify/WiMP!

Vi snakkes!

Eksplosivt, aggressivt, beinhardt og hardt.

Social Suicide har blitt kalt Norges nye hardcore-håp av de fleste musikkjournalister i landet. I mine ører ligger de et sted midt i mellom Converge og Gallows (sistnevnte har de varmet opp for i Bergen) Når debutalbumet Broken Pilgrims nå slippes løs på det norske publikum får vi alle se om de innfrir de skyhøye forventningene. Det gjør de. Helt i fra åpningssporet Mail From The Watchtower til min personlige favoritt Harlots & Prophets til singelen 5th Man On A Dead Man's Grave og den sinte men nydelige avslutningen The Last Martyrs leverer bandet varene 100%. Minneverdige riff, brutal vokal og en trommis som virkelig vet hvordan han beveger seg rundt et trommesett er både nøkkelordene i Social Suicide og hovedgrunnen til at Broken Pilgrims er et såpass bra debutalbum. De presser ut 11 låter på en knapp halvtime, noe som betyr at dette blir en intens reise.

For meg som har gått til innkjøp av både den fantastiske EPen Kansas City Shuffle (som også du bør skaffe deg) fra 2009 og 7" singelen 5th Man On A Dead Man's Grave var forventningene skyhøye til hva de fikk til med mer plass å boltre seg på. Med Broken Pilgrims leverer Social Suicide et av årets beste norske album innen den hardere typen musikk. Albumet er ute fra 27.September på Brilliance Records, samme selskap som Simon Says No!, Benea Reach, Tôg og Leif & The Future (de to sistnevnte har vært innen bloggen ved en tidligere anledning)

Kort oppsummert er Broken Pilgrims det heftigste, mest eksplosive og fengende metal/hardcore-punk albumet på lang tid her til lands. Løp og kjøp!

Hør albumet i Spotify/WiMP! (linkene blir oppdatert når albumet er tilgjengelig)

Sjekk ut videoen til 5th Man On A Dead Man's Grave!

Vi snakkes!

På sitt andrealbum kjører Major Parkinson hardt og sikkert på med hakket mer paranoia og psykotiske følelser enn på førstealbumet.

I 2008 ga Major Parkinson meg det som kom til å bli det årets beste norske album i mine øyne. På oppfølgeren Songs From A Solitary Home fører de stemningen fra det selvtitulerte debutalbumet videre og utvikler sounden sin flere hakk opp. Lydbildet har blitt mer konsentrert, samtidig som de har gitt seg selv masse rom til eksperimentering og lek. På Songs From A Solitary Home har de alt det et andrealbum skal ha, mer av det samme, pluss litt ekstra. Låter som The Age Of The Paranoia og Simone! er perfekte låter på alle måter, catchy til tusen, både tekst og instrumentasjon er fantastisk, produksjonen er det heller ingenting å utsette på.

Noe jeg legger merke til er at bandet gir seg selv mer rom til å slappe av, der førstealbumet var en rekke eksplosjoner satt sammen i en kaotisk men nydelig pakke er Songs From A Solitary Home mer avslappet, mer eksperimentell og bandet er ikke redd for å prøve nye ting. Ting som synthesizersoloer, støypartier på slutten av låter er noen av de nye innslagene i Major Parkinson sitt forskrudde univers.

Det er deilig å se et nytt norsk band som ikke faller pladask på trynet på andrealbumet, Major Parkinson gjør definitivt ikke det. Låtene er knallbra,uttrykket er både mer konsentrert og hakket heftigere og alt låter generelt sett nydelig. Songs From A Solitary Home er et supert andrealbum til å følge opp et mesterverk av et debutalbum. Major Parkinson er kommet for å bli!

Hør albumet i Spotify eller WiMP! (Spotifylinken blir oppdatert så fort de legger ut albumet der)

Sjekk ut dagens låt her: http://nymusikkhverdag.blogg.no/1284450441_blood_command.html

Vi snakkes!

På deres nye album er Årabrot hardere og mer agressive enn noensinne.

REVENGE er tittelen på det fjerde albumet til støyrockerne i Årabrot, et av landets både mest produktive og mest eksperimentelle band de siste årene. Musikken til Årabrot er hard, veldig hard. De spiller en massiv form av støyrock som de mestrer til de grader, alt fra gitarlyden til den intense og til tider febrilske trommingen skaper et univers hvor det er Årabrot som er hersker og du er slave. Prikken over I-en er stemmen til Kjetil Nernes (låtskriver, gitarist og vokalist) han presser hvert eneste ord ut av munnen med en intensitet som treffer deg like sterkt hver gang du hører en låt av dem.

På albumet REVENGE har de perfeksjonert kunsten sin. Intensiteten er der, låtskrivingen er på topp og produksjonen er nydelig. Låtene varierer fra knappe 1:28 og 1:30 til 12:36 og 12:19, tilsammen varer albumet i rett under 50 minutter. Låter som The Most Sophisticated Form Of Revenge og Murder er små men hardtslående anfall som griper deg om halsen og presser så hardt de bare kan. Låter som The Dolorous Years og The Pilgrimage er lengre låter som også griper deg om halsen og presser på, men disse lengre låtene leker med deg, de trenger seg inn i hodet ditt og skaper en følelse som kun kan beskrives som frykt, en god form av frykt.

REVENGE er et album du må få med deg om støyrock eller metal er din greie. Både for de som trenger nytt Årabrot materiale de kan fordøye og nye lyttere som ikke har hørt noe av dem fra før av. REVENGE er en perfekt introduksjon til Årabrot sitt fantastiske univers. Albumet slippes 13. September, med andre ord kommende mandag. Alt i alt er REVENGE en fantastisk utvidelse av Årabrot sin katalog, der det føres seg inn i rekken av noen av norsk musikk sine mest agressive og intense album noensinne. Årabrot er kommet for å bli. Løp og kjøp!



Hør albumet i Spotify/WiMP!


Liten bonus, musikkvideoen til en gammel klassiker av Årabrot. Fumble Finger heter låten!


Vi snakkes!