juli 2012

FERSK MUSIKKVIDEO: HOME IN THE MORNING - VIOLET DREAM.

Violet Dream er endelig ute med musikkvideoen til Home in the Morning.

Musikkvideoen til Home in the Morning, spor to på Violet Dream sin EPen er ute. Hvis du ikke kjenner til Violet Dream kan jeg kjøre en ørliten introduksjon. Violet Dream er Johannes Nysveen Vagle, en ung musiker fra Sandnes i Rogaland. Drømmepop, chillwave, elektronika, kjært barn har mange navn. Han slapp EPen Distant Voices, Lonesome Clouds på Sellout! Music 15. Juni, den er meget fin. sjekk ut anmeldelsen min i linken like under her.

Les min anmeldelse av EPen her: Distant Voices, Lonesome Clouds - Violet Dream

VIOLET DREAM - HOME IN THE MORNING from VIOLET DREAM on Vimeo.

NYHETER: STREAM THE GOOD THE BAD & THE ZUGLY SIN NYE 7".

Stream hele The Good The Bad & The Zugly sin nye sju-tommer.

The Good the Bad & The Zugly, et av flere norske punkband som faktisk får oppmerksomhet for tiden. Etter en håndfull utgivelser både alene og med andre er de nå klare med en sju-tommer på Fysisk Format. Forhåpentligvis kommer flere til å sperre øynene opp for denne gjengen etter de har gjort konserten sin på årets Øyafestival.

Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak og Ruben Willem fra Haust sitter i produsentstolene på disse to låtene. Bandet fortsetter i samme spor som tidligere, med tung, kjapp og herlig punk som på ingen måte inngår et eneste kompromiss. Norsk punk, herlighet så mye bra som finnes.

Sju-tommeren er ute via landets diggeste label når det kommer til øreskjærende og herlig punk, metal og rock, nemlig Fysisk Format. Utgivelsedatoen er satt til 3. August for den fysiske kopien, men allerede nå får du hørt dem digitalt.

DAGENS LÅT: ANTHEM 1 & 2 (TOM FURSE MIX) - SIINAI.

Tom Furse fra The Horrors har remikset SIINAI sin låt Anthem 1&2.

Siden OL i London er i gang nå så er det ganske så passende at SIINAI slipper en fersk remiks. Tom Furse fra The Horrors har remikset åpningssporet fra SIINAI sin skive Olympic Games. Han drar en allerede lang låt enda lengre, fra 8:14 til hele 10:44. Hele herligheten er bare et tastetrykk unna, trykk da vel.

NYHETER: TO NYE LÅTER FRA HARABALL.

Illsint, kontant og herlig punk fra Haraball, hør to av fire låter fra bandets nye sju-tommer.

Haraball sin andre sju-tommer i 2012 kan fort bli en av årets beste utgivelser innen punk i Norge. The Rope, bandets første sju-tommer var en god samling låter som utvilsomt tok et fast grep om oppmerksomheten min de første ukene etter den ble gitt ut. Etterhvert mistet den wow-faktoren litt, till tross for at låtene til den dag i dag er gode låter.

Sju-tommeren er ikke ute før 3. August, men allerede nå kan du høre to av de fire låtene. I Want Your Downs og Terrible Two heter de. Hør dem her og forhåndsbestill sju-tommeren på Tiger sine nettsider.

Forhåndsbestill: Frowns vs Downs 7"

NYHETER: ÓLAFUR ARNALDS GJØR ÅPNINGSKONSERTEN UNDER NUMUSIC FESTIVAL 2012.

I år arrangeres elektronikafestivalen Numusic i Stavanger for trettende gang, og den islandske artisten og komponisten Ólafur Arnalds åpner festivalen i Stavanger Domkirke.

Ólafur Arnalds har opparbeidet seg en stor tilhengerskare nasjonalt og internasjonalt. Den 25 år gamle artisten har alltid likt å tøye grenser, både i forhold til arbeidet i studio og live-showene sine, og det er så mye mer ved Arnalds enn gjennomsnittlige electronika-låter. Med sine delikate og klassiske melodier, sin bakgrunn fra metal-band, og sine stadige forsøk på å bryte, eller i det minste viske ut, grensene mellom klassisk musikk og pop/rock/elektronika, er han et spennende og originalt innslag i Numusics line-up, som iår består av blant annet GusGus, The Orb, Monolake, Mad Professor, Body/HeadLindstrøm og Lemaitre.

Startskuddet for festivalen er onsdag 26. september, og åpningskonserten med Arnalds vil finne sted i Stavanger domkirke, som det aller første på et storslagent program. Det er en enkeltstående konsert, og billetter til konserten kan kjøpes også utenom festivalpasset på billettservice.

Numusic er en festival som er opptatt av grensene som skiller de ulike musikksjangrene fra hverandre. Med den digitale kulturen som har utviklet seg de siste 10 årene har disse grensene blitt visket ut, og artister har funnet friheten til å hente inspirasjonen og elementer overalt, på kryss og tvers av musikksjangere. Arnalds musikk inviterer lytterne inn i et musikkunivers med elementer fra både klassisk- og elektronisk kammermusikk, noe som utgjør en mektig blanding. Denne stadige blandingen av elementer, og forsøkene på å bryte grensene mellom de ulike sjangerne, ligger Numusics hjerte veldig nært, og vi har stor tro på at Arnalds sin konsert kommer til å bli en opplevelse uten like.

I år holdes konsertene i hovedsak på Tou Scene i tillegg til Stavanger domkirke. Tou Scene er et omgjort viktoriansk bryggeri, og fungerer som et av Norges største kunstsenter. Et perfekt sted for en firedagers elektronikafestival. Billetter kan kjøpes på billettservice, 7eleven, Narvesen eller Victoria Hotel i Stavanger.

NYHETER: ALBUMDETALJER FRA SANDRA KOLSTAD.

Mer informasjon om Sandra Kolstad sitt kommende andrealbum.

Etter den kritikerroste debuten CRUX fra 2011 er Sandra Kolstad allerede klar med oppfølgeren: (Nothing Lasts) Forever. Kolstad byr denne gangen på et konseptalbum, med vann som estetisk og konseptuelt utgangspunkt for tekst og komposisjon. (Nothing Lasts) Forever er produsert av Sandra Kolstad og den svenske improvisasjonsmusikeren og komponisten Petter Eldh. Hun gjør også duetter med den levende hiphop-legenden Son Of Light, en av landets mest talentfulle popsangere Lucy Swann, samt teknoduoen Bloksberg.

Albumet er mixet av produsentkollektivet Souldrop, i samarbeid med Kolstad selv. Låtene er skrevet i Kolstads gamle familiehus ved havet utenfor Haugesund. Her satt hun isolert fra omverdenen og komponerte det albumet som i dag er klart for verden utenfor. Albumslipp er satt til 28. september.

ANMELDELSE: 2 - RASABASA.

Helt grei synth-pop fra Rasabasa.

Ifjor gjorde jeg en anmeldelse av Rasabasa sin forrige EP. Den het 1, den nye heter 2, enkelt og greit. Musikalsk har de ikke forandret seg så voldsomt, men en viss endring har skjedd. Åpningssporet Arrows slår fast at lydbildet har vokst seg større siden sist. Varmere lyd, dypere bass, romsligere lydbilde og en renere produksjon. Det låter vanvittig trygt, noe som kler musikken men som samtidig gjør at jeg ikke klarer å bli fullstendig overbevist om at jeg må høre mer på EPen.

Tapelota, spor to på EPen bygger videre på det Arrows begynte på. Varme synther oppå kompakte, drivende trommer med en klokkeren vokal på toppen. Det låter fint, men jeg klarer ikke å bli fenget av den. Ingenting setter seg fast. Ingenting er særlig minneverdig. Jeg liker det når det foregår, men etterpå er det lite som sitter igjen hos meg. Det samme gjelder tredje låt, Engine, selv om den skiller seg ut ved å ha et trommespor som går vanvittig fort. Det som ligger rundt den småintense trommerytmen er de samme synthene og idéene jeg finner på resten av EPen.

Som du kanskje forstår er jeg ikke så stor fan av det Rasabasa gir oss på 2. Det de lager er god, men lite minneverdig pop. Den eneste låten som til en viss grad gjør inntrykk på meg er sistesporet Bennet, men en låt kan ikke bære en hel EP. Jeg prøver å like det mer enn jeg gjør, men når jeg ikke husker hvordan noen av låtene er selv etter mange gjennomlyttinger så er det vanskelig å argumentere så voldsomt positivt. Rasabasa ender opp med å være et band som prøver, men ikke helt får det til, i hvert fall for min del.

10 KJAPPE: ANN KRISTIN TRAAEN.

Ann Kristin Traaen fra Dark Times om boyband, South by Southwest-festivalen, Prefab Sprout og Sonic Youth.

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg er Ann Kristin, også kjent som AK. Jeg spiller gitar og synger i Dark Times og er med i musikkprogrammet Bra Trommis på Radio Nova. Har også en fortid som musikkredaktør i nevnte radiostasjon.

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg er veldig stoka på relativt nye band som Staer og Modern Love. Staer spiller fet støyrock, sjekk utgivelsene deres. Modern Love lager melodiøs pønk og slipper plate ganske snart. Begge er awesome live. Dessuten tror jeg Okkultokrati kommer til å overvelde de fleste med oppfølgeren til No Light For Mass som kommer til høsten.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
Har hørt en del på disse:
Become What You Are - Merchandise
Hybrid Moments - Misfits
Lucid - Creem
Pet Sematary - Ramones
Death Will One Day Rob Us All - D. Vassalotti
Circumambient - Grimes

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.
Sonic Youth med Bull In The Heather. Hele videoen er bare veldig forstyrrende og creepy. Kathleen Hannah og Kim Gordon er som alltid veldig kule.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Det hender jeg setter av en halvtime på YouTube til å se på boyband-hits fra 90-tallet/tidlig 2000-tall. Da koser jeg meg. Videoene er seff like bra som musikken.

Hva er den siste skiva du kjøpte?
To 12-tommere: Creem - Creem (Katorga Works) og Total Control - Henge Beat (Iron Lung).

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.
Det første jeg kommer på er Prefab Sprout sitt cover til Steve McQueen. Kombinasjonen motorsykkel, engelsk, tåkelagt landskap og 80-talls-estetikk slår det meste. Også liker jeg måten Wendy Smith holder rundt Paddy McAloon på.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
Buzz Osborne. Det gidder jeg ikke å forklare.

Hva er ditt beste festivalminne?
Det er definitivt hele opplevelsen av å være på South by Southwest-festivalen i fjor. Jeg dro dit med redaksjonen min i Bra Trommis for å lage radio. Intervjua og så masse bra band, for det meste på uoffisielle shows siden jeg ikke hadde festivalpass. Men jeg fikk sneket meg til å se Trash Talk, Off! og Bad Brains på det offisielle programmet. Det var fett.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør glede seg til i 2012?
Er det her jeg skal reklamere for meg sjæl og svare "den nye 7-tommeren til Dark Times som slippes på Fysisk Format til høsten"? Ja, vår skive og den nye til Grizzly Bear blir nok bra. Og det jeg svarte i spørsmål to.

Les forrige 10 Kjappe her: Ask Frederik Berg

ANMELDELSE: LIKE CRIMINALS WE DO - THE VINEYARDS.

Vanvittig typisk, ganske så bra.

The Vineyards er et av de banda som ikke prøver å gi deg hakeslepp. Alt de vil er å lage rock, i håp om at du liker det de gir deg. 15. Juni slapp de skiva du nå leser anmeldelsen av. Du lurer kanskje på hvorfor anmeldelsen er over en måned forsinket, vel grunnen er ganske så enkel. Det tok lang tid før jeg fant ut om jeg likte det The Vineyards ga meg. Det tok tid for meg å sette pris på denne typen skamløs rock. Ikke nødvendigvis skamløs på den skitne, støyete måten, men skamløse på den rene, melodikåte, i grenseland til gladrock-måten. Something New og Sun, de to første låtene på albumet faller trygt og godt ned i den båsen.

Så dukker Hammer on the Stereo opp. En frekkere låt enn de to første, med et herlig garagerockriff som skaper en indre konflikt i meg hvor en del av meg vil slippe løs rockefoten og den andre siden vil nikke i takt med låten og utstråle min hippere side til fordel for den mer harry rockefoten. Det jeg prøver å si er at låten er et utvilsomt høydepunkt på skiva.

Resten av skiva er i all hovedsak låter som ligger et sted midt i mellom de to første og Hammer on the Stereo. Låter som er snille nok til å bli spilt på radioen, men med nok musikalsk tyngde til at jeg ikke avskriver dem som en samling uinspirerte radiorock-låter. The Vineyards er gode låtskrivere, selv om sjangeren de jobber i gjør at det er vanskelig å få alle låtene til å virkelig ha noe eget. De eneste stedene hvor låtene som ikke heter Hammer on the Stereo på Like Criminals We Do har klare forskjeller er på refrengene, uttrykket til The Vineyards er altfor ensidet til at de klarer å skape tretten særegne låter. Alt i alt er skiva en trygg, men svært god haug av rock som burde fenge de fleste som setter pris på rock som sier seg fornøyd med å holde seg innenfor sjangerens rammer.

DAGENS LÅT: INKA KID - META FOREVER.

Meta Forever har gitt meg en god grunn til å glede meg til sin kommende sju-tommer.

Grunnen varer i omtrent fire og et halvt minutt og heter Inka Kids, første smakebit fra nevnte sju-tommer. Psykedelisk pop fra et band som har bevist at de mestrer den slags. Låten er en herlig liten låt som på ingen måte prøver å imponere deg med storslagne partier og eksentriske vokalmelodier. Det de gjør er å ta i bruk enkle idéer, melodier og gjør så mye som overhodet mulig med disse. Resultatet er en låt som fenger meg og jeg ser ingen grunn til at den ikke skal gjøre det samme med deg. Hvis resten av Meta Forever sin kommende sju-tommer er like bra som Inka Kid så kan den nærme seg toppen av vinyl-utgivelser for min del.

Emerald Mind Games Part Two, sju-tommeren som låten er hentet fra slippes 17. August via Metronomicon Audio.

NYHETER: KAKAO-AFTEN PÅ PSTEREO 2012.

Kakao Musikk serverer for første gang konserter i fullformat på Café Løkkas uteservering, kvelden før Pstereo braker løs på Marinen.

Siden debuten som konsertarrangør i fjor høst har Kakao Musikk invitert det beste fra Trondheimsscenen, samt lovende artister og band fra landet forøvrig til å vise seg fram på Café Løkka. Konsertserien På en torsdag har siden dag én vært en suksess uten like, og nå belønnes kompiskollektivet med en egen kveld under Pstereo, nemlig dagen før det hele braker løs på Marinen.

- Kakao Musikk har den siste tiden tilført Trondheim en vitamininnsprøytning av ung arrangørlidenskap og gitt byens hungrige og nysgjerrige konsertgjengere en ny scene for å oppleve fantastisk, fremadstormende musikk. Det er med stor glede og stolthet at vi utvider festivalen med Pstereo: På en torsdag sammen med akkurat Kakao Musikk.
- markedssjef i Pstereo, Bård Flikke.


Dermed ligger alt til rette for en helaften hvor uteserveringa på Café Løkka før første gang taes i bruk som fullformats konsertarena.

- Det var en uforbeholden ære å innlede samarbeidet med Café Løkka i fjor høst, men å kunne ta i bruk stamplassen til å arrangere warmup for selveste Pstereo, det slår alt.
- Pål Rees, leder i Kakao Musikk.

Samtidig lover han at konseptet forblir det samme, selv om formatet vokser. Gratis inngang for alle, og er du ute i god tid, ja da kan du starte både kvelden og festivalhelga med en kopp varm kakao.

På programmet finner man tre fremadstormende navn både av lokal, nasjonal og internasjonal art: The Daily Hum fra Svartlamoen, Mathias Stubø Band fra Vestfold og Driver Drive Faster fra Manchester. Etter konsertslutt avsluttes kvelden med DJ's innendørs på Café Løkka.

NYHETER: TEAM ME TIL EUROPA.

Team Me skal bruke hele Oktober og deler av November til turné i Europa.

Team Me har vokst seg til å bli et av landets største suksesser de siste årene. Spillejobber i hele Norge, konserter i Japan og drøssevis av festivaljobber. Når sommer går mot høst pakker bandet nok en gang koffertene, denne gang for å spille konserter over hele Europa. Team Me gjør deriblant 3 split-datoer i Frankrike sammen med Engelske Spiritualized, og bandet spiller også sine første konserter i land som Polen og Ungarn i tillegg til en rekke andre konserter over hele Europa.

Team Me Europa-turné høsten 2012:
04 oct - Hungary - Budapest - Akvarium Club
04 oct - Austria - Vienna - Waves Festival
05 oct - Germany - Munich - Muffathalle / cafe
08 oct - Czech  - Prague  - 007
10 oct - Switzerland - Baden  - Royal
11 oct - Switzerland -  Winterhur  - Salzhaus
12 oct - Switzerland  - Lyss  - Kufa
13 oct - Italy - Turin  - Spazio  211
15 oct - Luxembourg - Luxembourg - Rockhal Cafe
16 oct - Germany - Frankfurt - Zoom
17 oct - Germany - Dresden - Beatpol
18 oct - Poland - Wroclaw - Lykend
19 oct - Poland - Warsaw - Hydrozagadka
20 oct - Poland - Poznam - Minoga
22 oct - Germany - Nayreuth - Glashaus
23 oct - Germany - Dusseldorf - Zakk
24 oct - Germany - Gottingen  - Apex
25 oct - Germany - Stuttgart - 1210
27 oct - Germany  - Nurnberg - Nurnberg Pop Festival
28 oct - Holland - Utrecht - Tivoli de Helling
30 oct - Holland - Amsterdam  - Paradiso - upstairs
31 oct - Holland - Nijmegen  - Merleyn
01 nov - Holland - Rotterdam - Rotown
07 nov - Belgium - Opwijk - Nijdrop
08 nov - France - Paris - La Cigale
09 nov - France - Lyon - Le Transbordeur
10 nov - France - Marseille - Cabaret Aleatoire
11 nov - Switzerland -Lucerne - Treibhaus
 

FERSK MUSIKKVIDEO: THE GRID - UNIFORMS & DROPOUTS.

Ny video fra Uniforms & Dropouts.


Foto: Cover-art til Uniforms & Dropouts sin nye EP, Music For Malls.

Uniforms & Dropouts sin nye musikkvideo er på mange måter en herlig kontrast til låten den er lagd for. The Grid, låten som Uniforms & Dropouts sin nye video er bakteppet for er mye mer solfylt enn videoen. I videoen treffer vi på ulv, snødekte skoger, jegere og en video-kvalitet som enten faktisk er filmet på vhs-kassett eller en skamløs hylles til mediet. Låten derimot er en varm, sommerslig låt med et herlig driv med en frekk trommemaskin som fundament, minst like frekke synther og en herlig vokal som prikken over den allerede herlige i'en.

Med innpass på Fysisk Format sin nyeste Bransjevelter har Uniforms & Dropouts klatret et ørlite steg opp fra det ukjente. EPen Music For Malls ligger ute på alle steder man forventer å finne digitale utgivelser nå for tiden, altså WiMP, Spotify og iTunes. Stream hele greia i Spotify-spilleren under videoen.


UNIFORMS & DROPOUTS - THE GRID
from Local Records on Vimeo.

10 KJAPPE: ASK FREDERIK BERG.

Ask Frederik Berg om Hooray For Earth, cava & solnedgang, sveisen til Nils Martin Larsen og at du bør glede deg til neste Cold Mailman skiva.

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg er Ask Frederik Berg, 22 år. Jobber i musikkselskapet Spoon Train AS som manager for Maribel og Bloksberg og som konsertpromotør. Utover det driver jeg mest med lyd og instagram.

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Det ryktes (fra sikre kilder) at Cold Mailman sitter på det som kommer til å bli årets norske plate. Blir ikke overrasket om det stemmer.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
I'm Homesick Sittin' Up Here in My Satellite av Doldrums. Beste bandet jeg så på The Great Escape i Brighton i år. Jungeltrommer og Toxic-stryk er en vinner. Ungirthed av Purity Ring. Det er alltid deilig når moderne fete produksjoner ikke glemmer at det trengs god låtskriving i bunn. Purity Ring er råbra. No Love av Hooray for Earth. Fantastisk band som vi har booket til Oslo i august. Perfekt balanse mellom spennende og stek. Gleder meg.

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.
Mine venner i den berlinbaserte gruppen Me and My Drummer har sluppet årets beste singel med tilhørende årets beste musikkvideo.


Me And My Drummer - You're A Runner
from Sinnbus on Vimeo.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Back To School (Good Guy Edit) feat. LidoLido av Kontaktor. En slags blanding mellom lun dubstep og gospelbreaks. Er ikke gal etter musikken til Lido ellers (sorry), men her funker det som bare det. #GG4L

Hva er den siste skiva du kjøpte?
Siinai sin Olympic Games på vinyl.

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.
Battles sin skive Gloss Drop på grunn av alle motsetningene i det. Det er søtt og ekkelt, enkelt og kaotisk, lekent og seriøst. Kudos for gjennomført konsept på remixutgivelser osv.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
Hvordan enn Nils Martin Larsen (Lama) har sveisen sin. Stilig fyr.

Hva er ditt beste festivalminne?
Vanskelig å velge. Nachspielet etter øya i fjor. Cava og soloppgang på operataket. Møtte min nåværende kjæreste uten å vite det. Bra kveld.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør man glede seg til i 2012?
Ny Einar Stray-EP, debut EP-en til LOVELOVELOVE, nytt materiale fra Shimmering og alt fra Maribel og Bloksberg.

NYHETER: NY LÅT + KONSERTDATOER FRA HIGHASAKITE.

Highasakite er ute med en ny singel som allerede er playlista på P3.

Den nye singelen har fått tittelen I Roll My Eyes. Singelen er allerede playlistet på NRK P3, og den er i salg i Norge fra 1. august. I Roll My Eyes vil, foruten å slippes digitalt i Norge, også til å være med på en EP som slippes i Tyskland (samt Sveits og Østerrike = GSA) og Storbritannia den 20. august. EP'en kommer i tillegg til den nye singelen til å bestå av 3 andre spor og frontes av singelen "Indian Summer". Dette blir Highasakites første slipp i utlandet. Highasakite er nå ute og spiller på en mengde festivaler i sommer. Neste mulighet for å se bandet live blir på Slottsfjell (Tønsberg) førstkommende torsdag.

Full oversikt over konsertene:
19.07 - Slottsfjell, Tønsberg
21.07 - Fjøsfestivalen, Mehlus
26.07 - Fresfestivalen, Fresvik, Sogn & Fjordane
27.07 - Utkantfestivalen, Skjerjehamn, Sogn & Fjordane
28.07 - Sommerfesten på Giske, Giske, Ålesund
04.08 - Festidalen, Uskedalen, Stord
10.08 - Sildajazz, Haugesund
11.08 - Øyafestivalen, Oslo
17.08  - Pstereo, Trondheim

DAGENS LÅT: I HAVE A HOBBIT TO SUPPORT - BARREN WOMB.

De bråkete gutta i Barren Womb gir oss dagens kembokorte låt.

Barren Womb fra Trondheim gir ut en EP i September. Bandet er satt sammen av tidligere medlemmer av det fantastiske bandet Like Rats From a Sinking Ship. Tidligere i år var de med på en split 7" med Forræderi, nå skal de altså gi ut sin første utgivelse helt på egenhånd, On the Origin of Fæces EP. Den fysiske utgivelsen vil være limitert til 500 kopier på solid oransj 10" vinyl. Første låt fra EPen er ute nå, den heter I Have a Hobbit To Support og du hører den her hos meg. On the Origin of Fæces er ute i September via The Perfect Hoax.

FERSK MUSIKKVIDEO: YVETTE ROSEMONT - LE CORBEAU.

Ny musikkvideo for Le Corbeau sin låt Yvette Rosemont.

Ifjor slapp Le Corbeau slapp den fantastisk skiva Moth on the Headlight. Yvette Rosemont, spor to på skiva har nå fått en musikkvideo signert Huggorm Film, med Øystein Monsen sittende i regissørstolen. Stop-motion projekteringer med mer i sveriges dype skoger, sjekk det ut selv like under her.

DAGENS LÅT: WAITIN' 4 U - FOXYGEN.

Queen, Girls og ellevill nostalgiflørt er tre ting Foxygen definitivt setter pris på.

Foxygen er en låtskriverduo med røtter på begge kystlinjene til USA. Sam France, stemmen i duoen kommer fra Olympia på vestkysten og Jonathan Rado, mannen bak gitar og keyboards har sine røtter i New York. Nå i Juli slipper de minialbumet Take the Kids Off Broadway, låten jeg gir deg idag er en singel fra nettopp denne skiva.

Take the Kids Off Broadway er ute via Jagjaguwar 24. Juli.

10 KJAPPE: VÅGARD UNSTAD.

Vågard Unstad om heroinrappere, festivaler og åttitalls-musikkvideoer.


Foto: Andrew Amorim (Vågard Unstad i forgrunnen, resten av A-Laget i bakgrunnen)

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg heter Vågard Unstad, og er medlem av rapgruppen A-laget fra Bergen. Jeg er tilknyttet miljøet rundt NMG/G-huset, dvs. Lars Vaular, Fjorden Baby!, A-laget, John Olav Nilsen og Gjengen, Mike T, Jonas V, Petter Beyer, Mats Dawg, Leo Ajkic m.fl.

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Dette høres nok litt sjølgodt ut, men oss. Rett og slett fordi vi er på et høyere nivå enn andre norske rappere, og Norge trenger at folk begynner å høre på noe bra rap.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
Disse låtene har gått på repeat i hodet mitt i sommer, uvisst av hvilken grunn:

Trill Fam - Ducked Off
Riff Raff - Im Sorry Lil Mama
Howlin' Wolf - Change My Ways
B.G. - Trigga Play
George Michael - Careless Whisper
Ginuwine - Same Ol' G

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.
Elsker videoen til Nolan Thomas' "Yo' Little Brother", pga. koreografien, popkulturpastisjen og ikke minst hele SETTET! For oss som vokste opp med 80- og 90-tallsfilmer framstod jo den amerikanske storbyen som et evig stort dystopisk landskap såvidt opplyst av flammene fra oljetønnebål. Et spennende sted med horer, dop og kjeltringer.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Jeg ser ikke på det som en guilty pleasure. Livsstilen min har ikke plass til å føle skyld for nytelse, det ville knekt meg. Men jeg elsker George Michael. Hvorfor? Fordi han er en stor låtskriver, har en uovertruffen teft for melodi og har en detaljert produksjonsstil som aldri blir overprodusert.

Hva er den siste skiva du kjøpte?
Siste til Fjorden Baby!

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.
Det må jo bli et Pen&Pixles-designet cover. Her på omslaget til B.G.'s klassiske "Chopper City" har vi en heroinavhengig tenåring fra New Orleans som står å kuler'an hardt mens det regner enorme AK47-patroner.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
Sveisen til Dru Down i "Can You Feel Me Videoen". Det er noe med den sveisen her som sier noe om verden. En svart mann prøver å gjøre håret sitt europeisk og ender med en sveis som en hver europeer bare kan drømme om!

YouTube: Can You Feel Me - Dru Down

Hva er ditt beste festivalminne?
Konsertene vi har gjort. Utover det har jeg bare dratt frivillig på festival en gang. Da var jeg 17, og skjønte fort at DETTE gidder jeg faen ikke mer.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør man glede seg til i 2012?
21. desember seff! Hehe, neida. Eh, A-laget sitt album. Og ellers bør man jo glede seg over livet :)

ANMELDELSE: JABBA - JABBA THE BUTT.

Jabba The Butt sin nye utgivelse er hard, kompromissløs og dessverre, litt rotete.

Jabba The Butt har vært et band jeg har hatt høye håp om en god stund nå. Jeg likte EPen de ga ut ifjor svært godt og musikkvideoen til SUN, et av sporene på Jabba gjorde meg enormt gira på å få mer materiale fra den tilsynelatende kompromissløse duoen fra nord. På denne nye utgivelsen gjør de til en viss grad samme greia som før, harde riff på bassgitar og trommer som slår minst like hardt. I tillegg bruker de ambient-aktige partier både som intro/outro til låtene, og en gang i blant midt i en låt. Oppbygningen av utgivelsen har åpenbare likheter til Next Life sin skive Artificial Divinity, strukturen og til en viss grad også stemningen de ambiente partiene skaper.

I Mars-utgaven av Usignert skrev jeg følgende om konserten Jabba The Butt gjorde på SubScene under by:Larm: "Jeg hadde store forventninger til det brutale monsteret ved navn Jabba The Butt, men valg av låter gjorde konserten litt vanskelig å like. Korte låter som knapt runder tretti sekunder gjør seg dårlig på by:Larm, selv om det er et viktig element i bandets musikk. Lengre låter og mer groove, takk."

På mange måter føler jeg det samme om Jabba, altså skiva. Første låt heter Tesla og takker for seg etter knappe trettiåtte sekunder. Låten gjør ingenting for meg, jeg blir ikke gira eller noe som helst. Det er altfor rotete til at en skikkelig groove dukker opp, og altfor kort til at låten gir meg klarer å fenge meg. Det å lage en låt under et minutt i lengde som fungerer skikkelig bra er vanskelig å gjør, Tesla er dessverre ikke en av de låtene. Heldigvis klarer de å overbevise meg på andre forsøk, nemlig spor to, King. Også denne låten har en litt rotete start, men med en spille tid på nesten tre og et halvt minutt får den tid til å finne en groove som lytteren kan følge etter. Spesielt partiet fra 1:53 og ut. Måten de sleper låten sakte men sikkert avgårde uten å miste de brutale og voldsomme delene av sounden sin gjør at jeg elsker denne delen av låten.

Jabba er en kort utgivelse på like under fjorten minutt. I disse minuttene er det litt for mange rotete partier og retningsløse spor til at jeg kan si at jeg virkelig liker Jabba godt. De låtene som er gode, som forøvrig er låtene King, O, SUN og The Fist of the White Lotus, er drøyt gode spor. Det betyr at jeg liker det aller meste av sporene på Jabba som kan kalles fullverdige låter, men de sporene som enten er eller inneholder relativt lange ambient-aktige overganger gjør at det helhetlige uttrykket blir for løst til at jeg klarer å sette pris på Jabba som en total pakke.

Jabba The Butt gir oss gode låter på denne skiva, jeg klarer bare ikke helt å få grep på skiva som en helhetlig pakke. For meg fungerer denne duoen fra nord best når de tør å dra låtene ut til minst et par minutter med brutal riffing og ditto brøling. Jeg setter vanvittig stor pris på lydbildet Jabba The Butt pusher ut, jeg trenger bare flere fullverdige låter som banker opp hodet mitt fra innsiden til å virkelig si at en skive fra duoen er verdt å høre på fra start til slutt. De låtene jeg liker fra Jabba er de beste bandet har satt sammen, men EPen fra ifjor er fremdeles et bedre produkt når det kommer til en komplett pakke. Hvis du liker Jabba The Butt så kommer du til å høre gode ting på denne utgivelsen, men det er enkeltlåter som gjør at den er verdt å lytte til, ikke den helhetlige pakken. Jabba ender opp som en utgivelse som føles litt retningsløs og lite fokusert, til tross for at enkeltlåter på skiva er drøyt bra.

Hvis du har platespiller bør du vurdere å kjøpe Jabba på vinyl, b-siden er et tjue minutter langt spor som er eksklusivt for de som kjøper 12-tommeren.

DAGENS LÅT: BAD THINGS - BE THE BEAR.

Be The Bear gir deg herlig electropop med låten Bad Things.

Svensk electropop er en sjanger jeg liker mer og mer. Nå kan du tilføye Be The Bear til den stadig voksende haugen av kvalitet fra Sverige. Tidligere i år slapp Sameblod en nydelig skive som på mange måter lå komfortabelt innenfor electropop, Be The Bear fra Göteborg gjør sjangeren på en litt annerledes måte. Der Sameblod i all hovedsak er nydelig, glattpolert og kompakt electropop legger Be The Bear mer vekt på indierock-elementer i sin tolkning av sjangeren. Bad Things er låten jeg deler med deg, forhåpentligvis faller den i smak.

10 KJAPPE: SIMEN HERNING.

I denne ukas 10 Kjappe snakker Simen Herning om en nydelig sjutommer, Carly Rae Jepsen, Father John Misty og mye mer.

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg heter Simen Herning, og er manager i Spoon Train AS, et firma jeg har startet sammen med en gruppe gode kolleger.

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Morten Myklebust, uten tvil! Vi klarte denne våren endelig å overtale Morten til å gi ut debutplata si som han har ruget på i årevis. Det er veldig gledelig at det nå begynner å gå ganske bra, med A-listing på P1 og Sommeråpent-gig i kveld.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
Hele debutskiva til Father John Misty, hele den nye Hot Chip-skiva, og en demo fra Velferd jeg fikk tilsendt her om dagen, kalt LFO 11. Hold øya oppe for han!

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.
En gammel klassiker. For meg løser denne videoen en evig problemstilling: hvordan lage interessante videoer for kassegitarmusikk. I tillegg er jo denne låta en bauta i moderne mann-med-kassegitar-kategorien.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Har mange pleasures, men ingen guilty! Om jeg skulle nevne en låt jeg digger som kanskje er litt uventet må det være den her nye Carly Rae Jepsen-singelen, Call Me Maybe. Herrejesus for et refreng!

Hva er den siste skiva du kjøpte?
Det var Father John Misty-skiva på vinyl. Fabelaktig cover, inneholder blant annet utkastet til hans påbegynte roman.

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.
Den der Bendik-sjutommern med treet som bretter seg ut! Det trenger vel ingen videre forklaring. Fin idé, lekkert gjennomført. Bilde har du vel liggende på bloggen fra før.


Bilde: Bendik sjutommern som står i min egen platesamling.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
90-tallssveisen for jenter. Business in the front, party in the back!

Hva er ditt beste festivalminne?
Det er et helt umulig spørsmål. Så mange fantastiske konserter, så mye god stemning. Shins på Hove 2012, Stones Throw-kvelden på Roskilde 2007, Spoon Train-DJ-settet på gjesteområdet på Slottsfjell 2010, listen er endeløs.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør man glede seg til i 2012?
De første utgivelsene til Bloksberg! Jeg spår at sjangeren tækno blir allemannseie i 2013.

DAGENS LÅT: THE FROG - THE HICKEY UNDERWORLD.

Herlig rock fra Belgia.

The Hickey Underworld fra Antwerpen, Belgia er et av de banda som fikk suksess fordi de var flinke. I 2006 vant de Humo's Rock Rally, en konkurranse i Belgia som til en viss grad minner om det NRK Urørt-finalen er her til lands. Etter å ha vunnet konkurransen fikk de spillejobb på Pukkelpop. I 2012 har bandet et selvtitulert album i 2009 og andrealbumet I'm Under The House I'm Dying fra i år på CVen. Låten du får høre idag heter The Frog og er hentet fra nevnte andrealbum. I tillegg til å lytte til låten bør du følge godt med på musikkvideoen, en av de aller beste musikkvideoene jeg har sett til nå i 2012.

ANMELDELSE: THE SHAPE OF BEATS TO COME (EP) - BENDIK BAKSAAS BAND.

Bendik Baksaas Band har funnet formen, men mangler den ene hitlåten.

Bendik Baksaas kan lett plasseres i båsen dedikert til gutteromprodusenter her til lands som ikke heter Mathias Stubø, men det hadde vært det de på US and A kaller a cop out. Bendik Baksaas er en fyr som lager elektronika, med to musikere med på laget blir det til Bendik Baksaas Band. Der nevnte Stubø har satt sin elsk på disco og funk virker det som Bendik Baksaas fokuserer mer på nåtiden, og mye på glitchy elektronika. Ikke det at disco og funk ikke er tilstede, det er definitivt et par hundre kilo trange bukser og paljett-skjorter strødd utover gjennom store deler av EPen.

Jeg får en ekkel følelse når jeg namedropper i anmeldelsene mine, men det er ofte et nødvendig onde. Navn som Gold Panda, til tider RJD2 og en grei dose hiphop dukker opp som små tankebobler i hodet mitt når jeg hører på The Shape of Beats to Come, som forøvrig er en herlig frekk tittel. Bendik Baksaas har selv sagt at det er ganske tongue in cheek at han valgte å kalle EPen for nettopp det, noe jeg er glad for. Dette er på ingen måte musikk som slår meg som en revolusjon eller noe som kommer til å få andre utøvere i relativt samme sjanger til å sperre øynene opp.

Det vi får på denne EPen er udiskutabelt kvalitet. Bendik Baksaas er en flink fyr, og selv om det i første omgang er hans prosjekt så føles musikken organisk nok til at jeg kan se for meg dette fungere bra i bandformatet. Første singel, som også er åpningslåten på EPen heter Wake Me Up. En låt jeg liker, men ikke helt klarer å få opp til elsker, den ligger trygt og godt i haugen av låter jeg liker. Det er en følelse som blir igjen hos meg gjennom hele The Shape of Beats to Come. Ingenting stikker seg ut som den låten, låten som får meg til å si til meg selv at Bendik Baksaas Band er noe du bare må få med deg. Samtidig som jeg syns dette så har jeg ikke lyst til å si så mye vondt om EPen.

Det eneste jeg savner er noe jeg kan nynne på, plystre, noe som setter seg fast i hjernen min og blir der. Jeg vil ha Bendik Baksaas Band sin Eple, Inspector Norse, All This Time og Now Dance. Det får jeg ikke på denne EPen, noe som får meg til å tenke at selv om jeg liker å høre på The Shape of Beats to Come så tror jeg ikke at jeg kommer til å høre så mye på den i fremtiden.

Jeg liker det Bendik Baksaas Band gjør på The Shape of Beats to Come, jeg gjør virkelig det. Alt som må til for at jeg skal tillate meg selv å si at de er et essensielt band å lytte til er den ene låten, den ene hitlåten. Forhåpentligvis kommer den. Wake Me Up var et verdig forsøk, men klarte ikke å nå helt opp for min del. Alt i alt er denne EPen fire låter som alle er gode, men som nøyer seg med å være det.

FESTIVALSLIPP: SUMMER CAMP ERSTATTER CHAIRLIFT PÅ PSTEREO.

Chairlift måtte dessverre kansellere årets Pstereo, men fortvil ei, den britiske duoen Summer Camp stepper inn.

Jepp, Chairlift måtte dessverre droppe årets Pstereo. Heldigvis kommer britiske Summer Camp inn for å sette plaster på såret. Jeg fikk med meg bandet på årets Hovefestival og kan trygt si at Pstereo-publikumet har noe å glede seg til. Hvis du trenger en liten informasjonsboble om Summer Camp kan du lese kursiv-teksten under fra Pstereo og bli gira. Pstereo 2012 foregår på Marinen i Trondheim 17. og 18. august.

Hva Pstereo sier om Summer Camp:
UK-duoen møtes et sted mellom sekstitallets jentegrupper og åttitallets synthpop, og drar oppmerksomheten din til følelsen av den første jenta / gutten du var forelska i, og hvordan det var å bli dumpa og ikke få det til å funke i det hele tatt - samtidig som sola bryter gjennom skylaget og får deg til å glemme hele greia. Elizabeth Sankey og Jeremy Warnsley, i fellesskap nå bedre kjent som Summer Camp, fant sammen ganske tilfeldig en regntung helg et sted i England høsten 2009, og før de selv visste ordet av det hadde de kickstartet sin egen karriere ved å spille inn Flamingo-låta "I've Only Got Eyes For You", som skapte bloggbuzz allerede timer etter at den var lagt ut på myspace. Da Summer Camp til slutt gikk så langt som å legge ut en egenskrevet låt, våknet flere enn bare hipsterbloggerne - The Guardian skrev "Summer Camp are going to be a big deal over the next few months" - og ballet var i gang.

ANMELDELSE: WITH OUR OWN EYES, WE CAN ALL SEE - H!DE.

Poprock gjort av folk som ikke bare liker poprock.

H!DE fra Narvik i Nordland slapp sin første EP fredag 6. Juli, fire låter på like under tjue minutter. Selv beskriver de musikken sin som postpoprock, noe jeg kan til en viss grad kan støtte opp under. Hovedfokuset i musikken til H!DE slik jeg ser det er på poprock. Det er lett å kalle dem et Paramore-aktig band, bare med større musikalsk integritet og etter min mening, talent. Som lytter klarer jeg ikke unngå å trekke en parallel til band som nevnte Paramore, på grunn av vokalen. Dette er utvilsomt noe H!DE selv er fullstendig klar over, og de omfavner det istedenfor å prøve å skjule den siden av bandet. Postpoprock er nok den mest passende beskrivelsen, en videreutvikling av uttrykket band som Paramore og lignende band har gjort tidligere.

Det er svært få steder på With Our Own Eyes, We Can All See hvor jeg føler at de spiller postrock. Den sjangeren er altfor dominert av mer eller mindre instrumentalband som Explosions In The Sky, Godspeed You! Black Emperor, Sigur Rós (ja, de synger, men du skjønner hva jeg mener) til at jeg tør plassere H!DE i den sjangerbåsen. H!DE spiller i all hovedsak poprock med kvinnelig vokal av den typen jeg som regel prøver å holde meg unna fordi det minner meg om ungdomsskolen, jenter som forguder Paramore og Jared Leto, folk som ser på Flyleaf som et metalband og har Nirvana t-skjorte og vil at Nirvana skal komme til Norge sånn at de får se Kurt Cobain live. Hvis du ikke skjønte det før nå, jeg er ikke så voldsomt stor fan av den type musikk. Heldigvis for meg tar H!DE i bruk en del andre elementer i lydbildet og låtskrivingen sin som gjør at jeg faktisk liker det. Ja, vokalist Sigrid Ryan har mer eller mindre helt lik stemme som de fleste kvinnelige vokalister i fjortisrock-band alá Paramore, men alt som skjer rundt henne gjør at jeg faktisk liker stemmen godt.

Tomorrow I begin, første låt på EPen som ble gitt ut som singel i forkant av EP-utgivelsen gjorde at jeg ble svært usikker. Jeg må si det rett ut, jeg likte den ikke i det hele tatt første gang jeg hørte den. Beskrivelsen jeg hadde fått av bandet matchet ikke det jeg fikk høre, jeg forventet en låt med pop-elementer som utviklet seg til en stor postrock-låt. Det fikk jeg ikke, men etter å ha hørt låten i rett kontekst, som introduksjon til de resterende låtene ble den sakte men sikkert en låt jeg likte godt. Andre låt på EPen, Among the gods, var låten som fikk meg til å forstå hva H!DE prøver på som band, nemlig det jeg har skrevet i de to første avsnittene. De bruker poprock som fundament og bygger noe som i mine ører er bedre. Voksen, moden og sterk poprock.

Er det en ting jeg liker så er det band som tør å plukke opp en stilart som mange vil himle med øynene og være negativ til, og faktisk gjøre den på en måte som fungerer utenfor stilartens egentlige rammer. H!DE gjør poprock med kvinnelig vokal bedre enn omtrent alle andre band jeg har hørt som prøver seg på sjangeren, og grunnen er enkel. De gjør mer enn å kopiere Paramore, de utvikler uttrykket til noe mer interessant, noe med mer substans. With Our Own Eyes, We Can All See er en EP som overrasket meg litt. Den er på ingen måte fantastisk eller revolusjonerende, men at jeg liker det jeg hører er udiskutabelt.

DAGENS LÅT: WE ARE - SNØSKRED.

Så, The Avalanche finnes ikke lengre, eller jo, men nei.

Fra nå av er det Snøskred du må si når du skal snakke om det herlige Trondheimsbaserte bandet. For en drøy uke siden slapp de sin første låt med sitt nye navn, We Are heter den. Låten er en forsmak på hva vi kan forvente fra bandets debutalbum som slippes 26.10 på Riot Factory.

Jeg fikk med meg to av konsertene de gjorde på årets by:Larm og kan trygt si at jeg gleder meg til å høre en hel skive med innspilt materiale fra denne gjengen. Før den tid får vi nøye oss med singelen We Are.

NYHETER: BRANSJEVELTER #7 UTE IDAG, SLIPPFEST I MORGEN.

Idag slipper Fysisk Format den sjuende Bransjevelteren.



Fysisk Format, et av mange fantastiske labels her i landet er ute med ny samleplate. Serien Bransjevelter har vært en fast greie hos dem omtrent fra oppstarten, med låter fra FF sine egne band og artister, i tillegg til band de kjenner, digger, blir kontaktet av eller alle tre på en gang. På #7 får du den nye singelen til Nils Bech, låter fra kjente fjes som Livstid, Blood Command, Nils Bech og Aristillus, og ferskere band som Haraball, The Good The Bad and the Zugly. Bransjevelter #7 er ute idag, i morgen er det slippfest, sjekk linken rett under her for mer informasjon.

Facebook: Slippfest - Bransjevelter #7

ANMELDELSE: CAIRO - MOFFARAMMES.

Indie rock med skeiv vokal og tunge gitarer, Moffarammes dypper både minst en tå i det kyniske og angstfylte nittitallet.

Når jeg satt på åpningssporet til Cairo, Moffarammes sitt nye album hatet jeg det jeg hørte. Låten het Horus Unveiled og ga meg en følelse av at dette her blir ikke et album jeg kommer til å like. Det låt skeivt, men på den kjipe måten, ikke den sjarmerende og gode måten. Det låt angstfylt ut, men ikke på den rette måten. Angstfylt indie rock av den skeive sorten har for meg et fasitsvar i Modest Mouse og lignende band. Det er kanskje slemt å bruke halvgudene i Modest Mouse som referansepunkt på et såpass nytt band, men når de til tider spiller i relativt samme ballpark blir det vanskelig å unngå.

Heldigvis retter Moffarammes opp inntrykket allerede på neste låt, The Snake Charmer. De lener seg ikke bare på den skeive, smånerdete delen av nittitallet, de sniker inn en frekk attitude og småsinte riff med en herlig intensitet som aldri helt tar av, men som ligger der og lurer hele tiden. Lydbildet de jobber balanserer det basstunge og de tynnere delene av lydbildet på en god måte. Det er aldri for tynt, og aldri for tungt. Desert Air Blues, albumets tredje låt er en herlig frekk blues-flørt som fungerer bra på egenhånd, samtidig som den bryter opp den ellers ganske formelbaserte låtskrivingen som resten av albumet er bygd med.

Moffarammes har lagd et album som ligger i gråsonen mellom det mørke og det lyse. Et sint indie rock-album. De trekker inspirasjon fra vanvittig mange steder og koker det hele ned til en ganske så egenartet mikstur. Cairo har etter en del lyttinger blitt et av årets fineste overraskelser sålangt. Hvis du trenger en skive fra et som stjeler mye fra sine helter og tilføyer akkurat nok til å gjøre sin egen greie så er Cairo fra Moffarammes en skive for deg. Uten tvil.

ANMELDELSE: INCHMEAL (EP) - DEAFBEATS.

Indie rock med tydelig fokus på trommer og bassgitar er noe jeg kan like, Deafbeats gir meg nettopp det på Inchmeal EP.

Indie rock, alternative rock, kall det hva du vil. Deafbeats fra Danmark spiller nok begge disse, og de gjør det på den måten jeg liker best, den rocka måten. De spiller hardt, de er ikke redde for å presse stemmen og instrumentene sine det lille ekstra for å gjøre låtene litt mer interessante. De to første låtene på Inchmeal er knallgode eksempler på nettopp det. Large Foofaraw Reptiles og Ladderless Chimes er to breiale rockelåter som hopper fra del til del uten å miste oppmerksomheten min, samtidig som det er herlig catchy. Deafbeats rent musikalsk legger såpass mye vekt på bassgitaren at jeg må trekke en liten parallell til Klaxons, selv om vokalen på ingen måte er lik, lydbildet bak vokalen har derimot både en og to dråper Klaxons i seg.

Inchmeal er en EP med fire spor, hvor de to første utvilsomt gjør størst inntrykk. Som en helhetlig utgivelse er det lite negativt å si om det Deafbeats gir oss. Elephants og Paper Dolls, de to siste låtene på EPen er to gode låter de også, selv om de allerede nevnte låtene gjør litt mer ut av seg og setter et sterkere inntrykk i meg. Oppgaven til en EP er å gjøre deg interessert i hva et band gjør i fremtiden, det klarte Deafbeast å gjøre med Inchmeal.

hits