august 2011

DAGENS LÅT: BLACK DRESS - O'DEATH.

Skeiv, skranglete folk/americana med ti tonn sjarm og minst like mye spilleglede.


O'Death er et nokså uskrevet blad i Norge. De hadde sin oppstart i Brooklyn, New York i 2003 og ga i 2011 ut sitt fjerde studioalbum, albumet Outside. De spiller en form for alternativ country som har fått det tvilsomme navnet Gothic Americana, mye på grunn av tekstene. O?Death har mye låter om død, religion og livet i småbyer. På sitt nyeste album har de fått en mindre skranglete lydbilde enn på de tidligere og fått et mer stemningsfullt preg over musikken. Låten du får høre i videoen under er fjerdesporet på albumet Outside, her fremført live.

ANMELDELSE: THE IDEOLOGIST - SYNKOKE.

På sitt andre album presser SynKoke seg til bristepunktet for hvor intens musikk de kan lage, for sin egen del og for den mest iherdige fansen.

Første gang jeg hørte SynKoke var det i liveformatet, på Café Moody i Haugesund. Jeg hadde kun såvidt hørt låten Soleis Fekk Eg Ljåen via internett og hadde ikke spesielt store forventninger, låten var bra men blåste ikke hodet av meg. Det gjorde derimot konserten. Erik Nerheim sin saksofon slengte seg i et kontrollert kaos over basslinjer, trommerytmer og gitarspill. Dikt på nynorsk ble fremført over en blanding av fri-jazz og rock, til tider var det opp i mot støyrock-tendenser også. Jeg kjøpte debutalbumet Hokjønn av bandet etter fullført konsert og har siden da ventet forventningsfullt på oppfølgeren.

Synkoke - The Red Song by Brilliance Records

Der hvor Hokjønn var ni låter på like under førti minutt er The Ideologist fem låter på trettito minutt. Lengre komposisjoner, mer intense partier og tyngre produksjon er viktige nøkkelord. Hokjønn var leken fri-jazz med mye krydder fra rock, oppfølgeren legger seg tettere mot fri-jazz og eksperimentell jazz alá Acoustic Ladyland og Zu. Erik Nerheim sin saksofon er betydelig tyngre, basslinjene er hardere og alt låter tightere og større. SynKoke tillater seg både å kjøre på i galskaptempo som på åpningssporet The Red Song samtidig som de roer tempoet kraftig ned Prisoner, en låt som nesten runder elleve minutter. De har også valgt å gå for null vokal, noe som gjør at det musikalske får full fokus både fra bandet og lytterne. En beslutning jeg både liker og misliker, jeg savner til tider Erik Nerheim sitt eksentriske vokalarbeid som var så forfriskende på Hokjønn.

The Ideologist er et modig andrealbum, et album som beholder mye av essensen i debutalbumet og bygger oppå det. SynKoke er blitt et modigere band med store ambisjoner i komposisjonene sine. Det låter massivt og velstrukturert. Som et sammenhengende album er The Ideologist meget bra, men hver for seg kan låtene miste litt av det kjente og kjære SynKoke-preget som var smurt kraftig utover Hokjønn. Til tider høres det ut som nevnte Acoustic Ladyland eller Led Bib, noe som er langt i fra forferdelig, men når SynKoke var så annerledes som de var før er det litt nedtur å ikke få noe vokal på The Ideologist.

På Hokjønn kunne man ta ut låter som Bomskot og I Egypt Hadde Guden Lærdom Hovud Som Ei Ape, høre dem en gang og få et inntrykk som kun SynKoke kan få til. Samtidig som jeg skulle ønske det var mer av den type låter på denne plata også så føler jeg at The Ideologist var det naturlige steget for bandet å ta. Å ha samme innfallsvinkel på andreplata er en farefull ferd å ta, noen ganger er det lurt å gå for noe større og mer storslagent. Noe som SynKoke utvilsomt har fått til.

DAGENS LÅT: RAUMKRANKHEIT - MOUSE ON THE KEYS.

Eksperimentell jazz fra Japan fra noen av landets ledende post-rock musikere.


Mouse On The Keys er i bunn og grunn en jazz-trio fra Japan. De spiller en form for jazz som legger mye trykk på eksperimentering. Alt fra heavy metal til mer dansbar musikk som funk og soul. Den ukonvensjonelle trioen bruker et trommesett, to keyboard og to piano som sine instrumenter, live-medlemmer på saksofon dukker selvfølgelig opp også, men bandet er en trio. Alle tre medlemmene har bakgrunn i Nine Days Wonder, et av de største post-rock banda som har kommet ut av Japan. Til nå har de kun gitt ut et album og en EP. Sjekk ut et liveklipp av dem like under, hvor de spiller låten RaumKranKheit, hentet fra EPen sezession.

ANMELDELSE: THE FREEDUMB CURSE - FREEDUMB.

Dundrende riffrock fra Moss.


Freedumb er et band fra Moss som ifølge sin egen beskrivelse spiller HardcoreThrashPunk, noe jeg må si meg enig i. Heftig riffbasert rock med mye tyngde og fart. På albumet The Freedumb Curse hopper de mellom korte utbrudd som Narver, som varer i 0:53 til låter så lange som 6:19. På disse kortere låtene får jeg en skikkelig oldschool-punk følelse, type Suicidal Tendencies/skate-punk perioden på 80-tallet. Disse korte låtene høres ut som typisk norsk hardcore-punk, Tarmer, Di kjipe osv. Til tider minner de meg også om Feilfødt, bare hakket mer alvorlig. På The Freedumb Curse gir bandet oss fjorten låter som flyr forbi i hurtig tempo, til tider litt for hurtig. Flere låter faller litt gjennom og blir litt mye av det samme. Denne kritikken kan mistolkes med at jeg ikke setter pris på denne type musikk, noe som er langt fra sannheten. Alt jeg mener er at noen av låtene på albumet er vesentlig sterkere punk-låter enn andre.

Gjennom hele albumet veksler de mellom intense rockelåter i typisk rocke-tempo til kaotisk punk, noe som hjelper albumet veldig. Siden en del av de mer punka låtene overskygger andre er det fint at de balanserer det ut med litt seigere rock også. Det eneste som gjør at albumet ikke klikker helt med meg er nettopp det at noen av låtene er veldig gode, og resten ikke når helt opp. Freedumb sin som smått kaotiske struktur i låtene gjør at jeg ikke klarer å sette helt pris på mye av materialet her. Låter som Troublesome Twosome, Flammen Brenner, Weekender og Narver er herlige eksempler på når det funker knallbra, men samtidig er det altfor mye som bare flyr forbi.

The Freedumb Curse er langt fra et dårlig album, det er bare heller ikke et fantastisk album. Låtene jeg har nevnt tidligere er mine høydepunkt på plata, resten er mer av det samme uten å fremkalle spesielt mye entusiasme fra min del. Freedumb har lagd et album jeg liker, men som ikke overbeviser meg helt.

ANMELDELSE: SILHOUETTES - DESERTSONGS.

Svensk synth-pop som aldri blir verken for lykkelig eller trist.


Desertsongs er et svensk band som lager musikk sentrert rundt synther. På albumet Silhouettes er det stemningsfull og eksperimentell pop som er hovedfokuset. Bandet er en trio, hvor to av de håndterer synther og den tredje spiller trommer. Dette gjør at Desertsongs får et veldig rent lydbilde, med mye lavfrekvens fra synthene, som skaper et behagelig grunnlag til Minna Bolin sin klokkeklare røst. Hvis man må dra en parallel til andre artister/band kan til dels Susanne Sundfør bli nevnt, selv om hun gjør en mer melankolsk variant av synth-basert pop. Desertsongs sine låter flommer ikke over av glede, de ligger på et avbalansert midtpunkt og flyter. En annen ting som skiller dem fra Sundfør er en helt annen innfallsvinkel på minimalisme. Her er det kun synth, trommer og vokal, satt opp mot Sundfør sine strykere, korister og som smått eksperimentelle perkusjon. Et glatt og lekkert lydbilde.

Desertsongs - Silhouettes by DESERTSONGS

Silhouettes starter passende nok med låten Silhouettes, som du kan lytte til i spilleren ovenfor. En låt som setter stemningen for resten av albumet veldig godt. Her er det lange, dype toner fra synthene, et sakte driv fra trommene og lekker vokal. Desertsongs lager behagelig musikk, musikk til å slappe totalt av til. Selv om de er tilbakelente er det mye lidenskap pakket inn i hver låt. Noe man hører spesielt godt fra trommeslager John Hugardt, som legger mye sjel i trommearbeidet sitt, til tross for at rytmemønsteret for hver låt er meget strukturert. Igjen må jeg trekke frem Minna Bolin sin vokal, hun er ikke redd for å strekke seg etter tonene, heldigvis treffer hun hver gang.

Desertsongs lager popmusikk på en måte som gjør at de kan få trofaste fans i indie-miljøer, ikke på VG-lista topp20 eller kommersiell radio. Noe jeg er glad for, her er det ingen kompromiss. De lager musikk med frie tøyler for å lage best mulig låter, ikke for å lage popmusikk som blir allemannseie. For de denne musikken kan appelere til er det noe av det beste et band kan gjøre, fokusere på potensielle fans og ikke på en generell masse. Art-pop med andre ord, pop til spesielt interesserte.

Desertsongs - Fox by DESERTSONGS

Hver eneste låt på Silhouettes er ikke like fantastisk, men Desertsongs slår til med fulltreffere spredt utover hele utgivelsen. De låtene som ikke når helt opp er ikke dårlige, de holder flyten av albumet oppe, men slår meg ikke i bakken med sin genialitet. Noe som andre låter gjør. Åpningssporet Silhouettes, fjerdesporet Lovely Lies og siste låten Red Coat er desidert noen av høydepunktene. Silhouettes av Desertsongs er et meget fint album fra et band jeg håper oppnår gode ting. Vel verdt en lytt eller ti fra folk med synth-fetisjer eller art-pop generelt. Ikke for sært, ikke for konformt, bare bra.

NYHETER: DOMINIC FEIRER 10ÅR MED NY LÅT + NORGESTURNE.

Dominic har jubileum og velger å feire med ny låt og Norgesturne!


Bilde: Turneplakaten til Dominic + Kollwitz, full oversikt over turneen finner du lengre nede i innlegget.

I 2011 er det ti år siden Dominic hadde sin spede begynnelse. Det hele begynte med at noen kompiser med en ekstra interesse innenfor musikk begynte å skrive låter sammen på øvingslokalet på Rognan i Nordland. I 2003 flytta hele gjengen til Trondheim for å holde bandet gående. Nå, 10 år etter starten, har hardcorebandet 2 album, en mengde mindre utgivelser og over 250 konserter fordelt på 8 europaturneer på samvittigheten.

Bandet er nå i full gang med jobbingen på sitt tredje album og i anledning både nytt materiale, og for å markere ti år, legger Dominic i september ut på Norgesturne sammen med kompisene i Kollwitz, deres første fulle Norgesturne på over fem år! To låter fra det kommende albumet har nettopp blitt sluppet på 7 tommer, og låten "Skin Deep" er det også laget en kortfilm og musikkvideo til som er regissert av franskmannen Julien Levy.

Turneliste (alle m/Kollwitz):
09.9 Tromsø - Blårock
10.9 Bodø - Sinus
14.9 Oslo - Internasjonalen + Aristillus
15.9 Bergen - Hulen + Aristillus
16.9 Arna - Ådnahall + Aristillus
22.9 Røros - Ungdommens Hus
23.9 Trondheim - Blæst

Det var med utgivelsen «Nord» fra 2009 (Fysisk Format/Denovali Records) at Dominic for alvor gjorde seg bemerket Norge. Men lenge før den tid har bandet vært for svart gull å regne i hardcorekretser i Norge og Europa. Dominic har blant annet turnert og spilt med band som Rumble In Rhodos, Manhattan Skyline, Snöras og Desperado. I tillegg til Skandinavia har Dominic vært på flittig besøk i land som Frankrike, Tyskland, Spania, Sveits, Østerrike, Slovenia og Tsjekkia.

Sjekk ut den nye låten Skin Deep i videoene under, den første er musikkvideoen, den andre er kortfilmen som ble lagd til låten.

Kortfilmversjonen:

DAGENS LÅT: DOLLHOUSE - STURLE DAGSLAND.

Lekker artsy pop fra Sturle Dagsland.

Sturle Dagsland er nok et ukjent navn for mange der ute. Etter å ha hørt låten Dollhouse har jeg blitt overbevist om at det er på tide at flere får øynene opp for denne karen. Han har blitt sammenlignet med Sigur Rós av Øyvind Berekvam, noe jeg kan si meg enig i. Selv om jeg hører mer Mew enn Sigur Rós. En EP er på vei fra Sturle Dagsland, låten du kan høre like under her er første smakebit fra den, hør hør!


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten

GRATIS: INITIUM EP - SOL INVICTO & EP - CROSSES.

I gråsonen mellom drum n bass og metal sitter det medlemmer fra Deftones og Cypress Hill, de kaller seg Sol Invicto og har en gratis EP til deg.



Sol Invicto er et av flere sideprosjekter med røtter i Deftones. For ikke mange ukene siden dukket det opp en gratis EP fra Chino Moreno sitt sideprosjekt, Crosses, last ned den nederst i innlegget. Nå er det Deftones sin gitarist Stephen Carpenter som får boltre seg, med på laget har han Eric Bobo fra Cypress Hill. I tillegg er den alltid fantastisk Zach Hill fra Hella med på trommer. Musikken du får fra Sol Invicto er hardtslående drum n bass med mye lavfrekvens, gitar-loops og mye atmosfære. EPen har sju låter som til sammen blir drøye tjue minutter med musikk. Last ned hele greia i linken under!

Gratis nedlastning: Initium EP - Sol Invicto.

Under kan du laste ned Crosses - EP, gratis ep fra Chino Moreno sitt sideprosjekt!

GRATIS: XXX - DANNY BROWN.

Drøyt digg album fra Detroit-rapperen Danny Brown, helt 100% gratis og lovlig!

Danny Brown er en rapper fra Detroit, samme by som bl.a. Royce Da 5?9 og Eminem. I likhet med de to velger Danny Brown å ta utgangspunkt i livet i Detroit når det kommer til tekstene sine. Fyren har samtidig en veldig særegen stil, fra bred og variert produksjon til hans bredde som rapper. Danny Brown er en rapper som ikke er redd for å eksperimentere med stemmebruken sin, han kjører ikke i samme tempo hele tiden. Fra lyse toner til mørke toner, fyren har kort forklart god bredde. Samtidig henger alt perfekt sammen, XXX er et av de kulere rap-albumene jeg har hørt på lenge, til og med gratis!

Hør hele plata her på bloggen og last ned låtene enkeltvis i spilleren nederst, eller last ned alt i en .zip-fil ved å trykke på linken like under her.

Last ned: XXX - Danny Brown (ZIP)

Danny Brown "XXX" by foolsgoldrecs

ANMELDELSE: RØD - BOSCHAMAZ.

Ikke shoe gaze, ikke post-rock, ikke kraut-rock, ikke ambient, dette er Boschamaz.

Å beskrive Boschamaz i en setning er nærmest umulig. De leker med såpass mye forskjellig at å knytte dem til et ord eller sjangerbegrep blir både vanskelig og respektløst. Boschamaz er en eksperimentell duo som inneholder Erland Dahlen som bidrar med trommer, perkusjon, sampling, bass, orgel og 12-strengs gitar, fyren har også samarbeidet med utallige andre, inkluder Madrugada, Kaada og Xploding Plastix. Ved hans side står Bjorn Charles Dreyer som bruker gitar, elektronikk, pedal steel gitar og bass som sine instrumenter, han har tidligere jobbet med bl.a. Mari Boine. Når du slår sammen disse to får du Boschamaz, et improvisasjonsprosjekt som leverer filmatiske instrumentaler med stor sjangervariasjon.

Rød kom ut allerede i Mai. Jeg har slitt med å anmelde albumet, på grunn av albumets natur. Rød er et improvisasjonsalbum, med to svært talentfulle musikere i herlig utfoldelse. Hvorvidt jeg synes låtene er velstrukturte eller minneverdige er ikke det viktigste, det er stemningen og følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hørt albumet som teller. Instrumentalmusikk er knyttet sterkt til følelser.

På Rød, bandets andre album glir de mellom svært forskjellige sjangre uten å nøle. Duoen veksler mellom krautrock-aktige partier, post-rock lignende oppbygninger alá Explosions In The Sky, bare mer lavmælt, og gitarlek som minner om hva Neil Young gjorde på Dead Man soundtracket, bare mer stramt og velprodusert. Lydbildet Boschamaz leker i er fint å høre på men blir en smule ensformig på noen av sporene. Faren med å gjøre et album instrumentalt er at uten vokal kan enkelte låter bli slukt av de andre låtene, noe som skjer på et par spor på Rød.

Albumet er fint soundtrack for rolige stunder, man kan lett sette dette på i bakgrunnen og bare la det surre og gå. Samtidig kan man sette seg ned med det og lytte til alle de små detaljene. Dette er improvisasjonsmusikk med noen få rammer rundt seg. Hvis man er på jakt etter snaue femti minutter med fine, lavmælte komposisjoner så er Rød albumet for deg. Eneste som trekker ned er det at når albumet har så store topper som det har så blir dalene like dype. Men, alt i alt har Boschamaz gitt oss et fint album, bare la det synke inn før du dømmer det. Jeg måtte selv bruke lang tid på å finne ut hva jeg faktisk syntes om det. Rød er et meget fint album som kun lider av litt ensformighet her og der, men akkurat lite nok til at det ikke blir et stort problem.

FERSK MUSIKKVIDEO: FINALLY - PHILCO FICTION.

Philco Fiction er ute med ny låt, akkompagnert med nostalgisk musikkvideo.

Philco Fiction har vært innom bloggen tidligere, med låten Help!. Nå er nok en låt ute, Finally heter den. En låt som er litt mer nedpå enn nevnte Help!. Der de tidligere har vært litt mer upbeat er Finally en låt som ikke er like dansbar, dog heller ikke kjedelig. Man kan ikke legge skjul på at The XX dukker opp som referansepunkt, men Philco Fiction har et eller annet som gjør dem til noe eget. Debutalbumet slippes 14.Oktober på Brilliance Records, før den tid kan du se videoen til Finally her og nå!

DAGENS LÅT: FIGHTER - MARIANNE ENGEBRETSEN.

Lett og lystig pop fra nokså fersk pop-dame.

Marianne Engebretsen slapp nylig singelen Fighter, for noen dager siden spilte hun som oppvarming for Veronica Maggio to kvelder på rad. Fighter er en meget catchy pop-låt som viser frem både Engebretsen sin lekre stemme og backing-bandets talent. Synth-effekter, gitarklimpring og små trommevariasjoner gjør låten til litt mer enn en simpel radio-låt. Hør den i spilleren under og stikk også innom linken for å holde deg oppdatert på hva Marianne Engebretsen finner på i fremtiden.

Facebook: Marianne Engebretsen

Fighter.mp3 by Marianne Engebretsen

ANMELDELSE: IN THEIR TALONS - WE WERE LIGHTNING.

På debut-fullengderen viser We Were Lightning frem alt de har av spilleglede, meloditeft og sans for detaljer.


Jeg skal være helt ærlig, dette har tatt altfor lang tid. We Were Lightning slapp In Their Talons for lenge siden, nærmere bestemt April. Hvorfor har ikke anmeldelsen kommet før nå spør du da kanskje? Vel, først og fremst fordi det er et album jeg har slitt mye med å få hodet rundt. Ikke fordi jeg ikke vet hvorvidt jeg liker det, jeg digger det. Det jeg derimot har vært usikker på er hvordan jeg skal få tankene og følelsene ned i form av ord og velformulerte setninger. Nå er tiden inne, nå skal We Were Lightning få anmeldelsen de fortjener til de grader. In Their Talons er et beist av et album, et beist som har din fulle oppmerksomhet fra første sekund. Det griper tak i deg, ikke på brutalt vis, men med en nærmest magisk stemning og atmosfære.

We Were Lightning har vært innom ørene mine relativt jevnlig siden tidlig 2009, enten det eller sent 2008, husker ikke helt. Jeg snublet over dem på NRK Urørt og ble hekta etter første gjennomlytting av A 100 Daggers, en av låtene de hadde publisert. Den lekre vokalen, de balkan-inspirerte melodiene fremført på instrumenter som f.eks banjo hadde et enormt særpreg. Ingen andre enn We Were Lightning høres akkurat slik ut som dette. Hele sju låter lå ut til gratis nedlasting, jeg hentet ned alle og digget alle som en. Debutalbumet derimot, det kom tilsynelatende aldri. Før i vår, når albumet In Their Talons dukker opp ut av intet, for min del i hvert fall. Så fort jeg fikk tak i et eksemplar var lyttingen startet og nok en gang ble jeg hekta.

In Their Talons er et storslått album, med blåsere, balkanske instrumenter og en enorm kraftig stemning. Låtene So You Spat At The Moon? og Hey Coastguard er låter jeg allerede hadde kjennskap til fra NRK Urørt, men alle de andre låtene var nytt materiale for min del. Bandet er nærmest absurb flinke til å skrive låter som er umiddelbart fengende men som man samtidig kan bruke tjuetalls lyttinger på å høre alle detaljene i, uten at man blir lei en eneste gang. Alle låtene på albumet har noe særegent over seg, om det bare er et lite bråstopp som i Labrabor til en spesiell melodilinje som setter seg fast i hodet og blir der, alt funker rett og slett. Jeg kan helt ærlig ikke utsette noe som helst på dette albumet.

We Were Lightning er et band som utvilsomt fortjener mer enn de har fått, fordi albumet som In Their Talons er sjelden vare. Med sin korte spilletid på like under tretti minutt er dette en tettpakka opplevelse som aldri blir gammel, utvannet eller kjedelig. Noe som i seg selv er en bragd. In Their Talons er garantert et av årets beste album.

INTERVJU: DRÅPE.

Jeg traff Oslo-bandet Dråpe i en park rett etter de hadde spilt det de selv kaller den viktigste konserten sålangt, i GSF Skatepark under Øyafestivalen 2011.

Dråpe er et band som har klatret sakte men sikkert opp i indie-miljøet i Oslo og ellers i landet. De er signert til Sad Songs For Happy People, et underlabel hos Riot Factory og gir ut debut-EPen sin i September. Tidligere i år har de spilt på både By:larm, Hovefestivalen og Slottsfjell, nå er det Øya som står for tur. Like etter de spilte en strålende konsert på Camp Indie under Dyvekes Bru slo jeg av en liten prat med gjengen i en nærliggende park.

Først, hvordan startet Dråpe?

Det startet vel egentlig i en barnehage, jeg (Ketil) og Eirik traff hverandre der under siviltjeneste for rundt to år siden, i starten av sommeren. Vi begynte etterhvert å spille sammen med en venn av oss som nå spiller i Angelica`s Elegy, et av de andre banda på Riot Factory. Noen av oss ble kjent via folkehøyskole. For omtrent et år siden bestemte vi oss for å skifte navn til Dråpe og gikk inn for å spille inn en EP før jul i fjor. Hanne ble med og hjalp oss med vokal på EPen og det funka så bra at hun ble med på fulltid, nå er det Hanne og jeg som gjør vokal i bandet.

Dere har spilt sammen i omtrent et år, hvordan har det vært?

Det har vært veldig gøy, mye bra som har skjedd på kort tid. Vi ble Ukas Urørt, noe som fungerte som et lite spark i rett retning for oss, gjorde oss gira på å gjøre mer. Egentlig har det vært mange små drømmer som går i oppfyllelse. Vi fikk spillejobber på festivaler som Hove og Slottsfjell på grunn av Ukas Urørt og at ting begynte å boble litt rundt oss.

Vi kjørte på og skrev masse låter, og endte opp med å spille inn EPen ganske tidlig. Vi gjorde all innspilling til EPen over to helger. Ting har skjedd fort, men samtidig har det gått steg for steg, gradvis forandring, ingenting kom av seg selv.

Dere slipper EPen deres nå i September, hvordan blir den satt opp i mot de låtene som ligger på NRK Urørt? Og ikke minst, satt opp mot live-uttrykket?

Fire av låtene på EPen finnes allerede på Urørt, men de versjonene som kommer på EPen er en del hakk bedre. Vi har fått lyden på låtene ganske likt live-uttrykket vårt, noe vi er fornøyd med.

Hva er planen etter EPen er ute hos folket?

Det alle andre gjør egentlig. Mye konserter, vi vil prøve å komme oss rundt i store deler av Norge. Når vi er ferdig med det vil vi ta en pause fra konserter og fokusere på låtskriving til debutalbumet vårt, vi vil prøve å det klart en gang neste år. Vi skal også slippe en video av en låt som ikke kom med på EPen, følg med!

Har låtene deres noen tema som går igjen, rent tekstmessig?

Vel, vi gjør som mange andre når det kommer til låtskriving, tar melodi først. Tekst er et ekstra element i musikken og kommer alltid etter låten er skrevet, musikken til låten. Jeg (Ketil) syns det er vanskelig å starte med tekst, må ha en melodi eller grunnlag å skrive til. Tekstene skal passe med melodiene.

Hvordan var det å spille på en såpass prestisjefylt festival som Øya?

Helt sykt, den beste konserten vi har gjort sålangt føler vi. Veien mot Øyafestivalen startet når vi ble invitert til å spille på Camp Indie, 16.Mai, vi ble gira på det og fikk etterhvert invitasjon til å spille under selve festivalen også.
Konserten på Øyafestivalen er den viktigste konserten vi noensinne har gjort, som sagt, en prestisjefylt festival.

Vi spilte på Hove og Slottsfjell tidligere i sommer. Av de var nok Slottsfjell høydepunktet, men Øya har alltid vært et stort ønske for oss alle, stor takk til Riot Factory som ordna at vi fikk spille, både på Gloria Flames under Klubbdagen og idag på Camp Indie.

Det er ikke til å komme bort i fra at My Bloody Valentine er første bandet alle namedropper når de skal forklare Dråpe for noen som ikke har hørt dere. Det er noe jeg må innrømme at jeg har gjort selv. Liker dere å bli sammenlignet med dem, eller vil dere helst at folk skal sette dere opp mot andre band?

Når folk sier vi er veldig like andre band er det ikke så gøy, fortrekker å kalle dem for en av flere inspirasjonskilder. My Bloody Valentine finnes allerede og vi vil gjøre vår egen greie. Men, såklart, MBV er en av inspirasjonskildene våre.

Vi tar egentlig mer fra det norske miljøet, band som Maribel og Youth Pictures of Florence Henderson, og såklart utenlandske band som Tame Impala og Deerhunter. En del støy-rock også. Vokalmessig er det mye Beach House som ligger og lurer, et referansepunkt vi liker å høre de gangene folk nevner det.

Sist men ikke minst, alle fem skal namedroppe et norsk band hver som dere syns fortjener mer oppmerksomhet, klarer dere det?

Ketil:
The Uptights, enormt kule greier.
Lars:
Angelica's Elegy, de er venner av oss, veldig flinke folk som fortjener et push og to.
Hanne:
The Avalanche, et av banda på underlabelet vi holder på med hos Riot Factory.
Eirik:
Wits End, nytt prosjekt fra ene fyren i Youth Pictures of Florence Henderson.
Peter:
Vanskelig å velge, men anbefaler Stina Stjern og Bendik.

Avslutter med videoen til låten We Want The World, en av låtene som dukker opp på Dråpe sin EP i September, kos deg med den!

DAGENS LÅT: HIP HOP - DEAD PREZ.

Hip-hop fra gulvet mellom undergrunnen og mainstream, et rart sted å henge ut.

Dead Prez er stic.man og M-1, en duo fra New York som hadde sin oppstart i 1996. De lager konfronterende hip-hop med fokus på politikk, samfunnsforhold og hvor mye de hater «corporate control over the media», spesielt plateselskapene. Hvis det høres ut som tidenes festbrems så tar du feil, Dead Prez kan riste rumper samtidig som de rapper om viktige ting. Selv om de har holdt på siden 1996 er de fremdeles til en viss grad en bortgjemt juvel i hiphop-verdenen. Hvis du vil ha herlig hip-hop som alltid gjør det ekte, Dead Prez er din greie.

FERSK MUSIKKVIDEO: HOMESTREET - HEARTFELT.

Småfrekk synth-pop fra Brede Rørstad, bedre kjent som Heartfelt.


Det er lenge siden jeg har skrevet noe om Heartfelt. Jeg skrev om han en liten stund før EPen Goodenough kom ut i fjor sommer. Heartfelt er soloprosjektet til Brede Rørstad, en fyr som tidligere har komponert og dirigert klassisk musikk. Nå er det dansbar synth-pop med funky basslinjer og mye hipsterladde elementer som gjelder. Alt fra trekantene på cover-arten til den herlige barten er en del av Heartfelt sin egne lille hipster-pakke. Nå er musikkvideoen til en av låtene på nevnte EP ute, låten heter Homestreet og videoen kan bli sett like under!

Heartfelt spiller på Øyafestivalen, nærmere bestemt på Camp Indie i GSF Skatepark, onsdag 16:00.

Homestreet from Heartfelt on Vimeo.

ANMELDELSE: CARNIVAL CADAVRE - HACKNEYED.

Tysk death metal av den nye skolen, med små hint til den gamle skolen.



Det tyske death metal bandet Hackneyed leverer variabelt på sitt tredje studioalbum. Carnival Cadavre er bandets tredje plate, men deres første på bandets nye selskap, Lifeforce Records. Hackneyed legger seg et sted midt i mellom old school og new school på dette albumet. Det er stort fokus på groove og låter som legger seg på halv-tempo istedenfor fullt kjør. Dette gjør noen låter om til herlige seige og brutale låter, samtidig som andre ikke helt lever opp til resten av albumet. Hackneyed er ytterst sjelden tro til sjangerens røtter, de liker å eksperimentere med låtene sine, noe som slår begge veier.

Carnival Cadavre har en veldig sterk første tredjedel. Albumet starter kraftig med stemningsfull karneval-aktig musikk som sklir over i seig riffing med dobbelt-pedal tromming skaper en kul dynamikk, dog ikke noe som skiller seg spesielt mye ut fra andre band. Dette med særegenhet er vanskelig å oppnå i en såpass definert sjanger som death metal har blitt over årene, men jeg savner fremdeles det lille ekstra. Etter noen runder av dette albumet finner jeg gode høydepunkt, samtidig som jeg finner en del låter som ikke gjør det store ut av seg. Låter som Bugging For Mercy og Damn (You?re Dead Again) er herlige låter som har spennende partier gjennom hele låten. Senere på albumet kommer låter som Circus Coccus Spirilly og gjør ting mye spennende også lengre ut i albumet, utover dette er det mye av det samme på denne utgivelsen.

Hackneyed gir gass gjennom hele albumet, om de gjør halv-tempo eller fullt kjør er intensiteten innad i bandet alltid på topp. Noen låter funker bedre enn andre, men som en helhet er Carnival Cadavre en solid utgivelse. Om hele skiva er death metal kan diskuteres, det lekes med sjangre som metalcore og deathcore her og der, men hovedfokus ligger på death metal. Fans av mer moderne death metal vil sette stor pris på denne plata. Til de av dere som er mer old school er jeg derimot litt mer skeptisk om dere vil like dette fullt ut. Jeg likte denne plata, selv om den har noen litt for anonyme partier her og der. Vel verdt en lytt fra alle metal-entusiaster der ute!

FESTIVALFOKUS: ØYAFESTIVALEN 2011 - KLUBBDAGEN.

Dagen før festen starter blir en fest i seg selv.

(Bilde: De fine menneskene på bildet er bandet Dråpe, de spiller på Gloria Flames under klubbdagen.)

Jeg, som mange andre har gleden av å besøke årets Øyafestival, med et program pakket til randen med solide band med stor sjangerbredde blir årets festival nok en herlig uke før Øya-publikumet. Tirsdag 9.August er dagen før hovedprogrammet starter og mange klubber i Oslo gir de deltakende på Øya mulighet til å oppleve mange spennende band live allerede før festivalen har sitt offisielle startskudd. Min klubbdag 2011 er listet opp under, sjekk ut hele programmet på Øyafestivalens nettsider, link finner du mellom dette avsnittet og min kjøreplan for klubbdagen på årets Øyafestival.

Link: Øyafestivalen - program

Årets klubbdag for meg, med musikk fra alle banda:

Cold Mailman @Sukkerbiten 18:00

Young Dreams @Blå 20:10

Hope I Die Virgin @Parkteatret 21:00

Bloody Beach @Parkteatret 22:00

Dråpe @Gloria Flames 23:30

FERSK MUSIKKVIDEO: FIRE BURN, BLOOD FLOW - SANDRA KOLSTAD.

Norges varmeste kald-elektronica dame er ute med herlig ny video.

Helt på tampen av April skrev jeg en anmeldelse av debutalbumet til Sandra Kolstad, Crux. Et album jeg satt stor pris på og som jeg fremdeles tar frem fra tid til annen for å høre på, jeg ga forsåvidt albumet 8/10 når det kom ut, les mer om det ved å trykke her: (link). Til uka står hun på scenen under årets Øyafestival, nærmere bestemt klubbscenen 16:45 på Torsdagen. Der skal jeg stå i publikum og håper at mange andre som er på Øya den dagen gjør det samme. For en knapp uke siden dukket det opp en ny video fra Sandra Kolstad, til låten Fire Burn, Blood Flow. Sjekk den ut her og nå!

GRATIS: LIVING THE AMERICAN DREAM - SUPERMALE.

Synthpop, en sexy og småfrekk sjanger.

Supermale er et nokså nyoppstartet prosjekt med utspring fra syre-jazz/rock-bandet SynKoke og indie-rockerne i Pony The Pirate. De har tidligere fått oss til å danse med herlige Fashion Moves, nå er de ute med ny låt, tilgjengelig for gratis nedlastning! Denne låten er hakket mer catchy og hakket mer up-beat enn det forrige låt fra det ferske prosjektet. Gleder meg til mer musikk fra disse gutta!

Supermale spiller på Klubbdagen under årets Øyafestival, sjekk ut mer informasjon her:
Klubbøya på Tilt / STINA STJERN / PHILCO FICTION / SUPERMALE

Supermale - Living the American Dream by supermale

GRATIS: PAINTSCRATCHER 7" - PAINTSCRATCHER.

Øresprengende punk.

Hvis du er på jakt etter punk som skriker deg i trynet med både gitarlyden, trommene og vokalen er Paintscratcher et band du bør notere deg. De spiller aggressiv punk med fokus på intense og øreskjærende riff, harde trommer og røff vokal. med andre ord, hardcore. Med låter på knappe to minutt følger de utvilsomt regelboka til Minor Threat og Circle Jerks, selv om det musikalske lener seg mer mot våre egne JR Ewing og i litt mindre grad amerikanske Converge. Medlemmer i Paintscratcher spiller også i Destroyer Destroyer og Mammoth Grinder, to band som begge to er vel verdt å sjekke ut.

Korte og intense låter er et av punkens sterkeste kort når det blir brukt rett Paintscratcher får det utvilsomt til med låten I Live In a Fucking Trashcan. Sjekk ut låten i videoen under og last ned nevnte låt pluss to andre låter i bandcamp-widgeten nederst i innlegget. Gratis punk er alltid velkommen!

DAGENS LÅT: MAN WHO MADE SAUCE - HAROLD BORUP.

Forskrudd rock fra en nokså forskrudd gjeng.

Harold Borup er et band fra Alvin, Texas som kaller seg selv for post noise. Hvorvidt det dekker alt de gjør med musikken sin er jeg litt usikker på. Låten du får servert idag er bygd opp av støyete gitarer, tykk fuzz-bass og eksentrisk vokal er bare tre av ingrediensene som Harold Borup utnytter til sitt fulle potensiale. Selv om de legger seg på samme riff gjennom store deler av låten er lydbildet såpass interessant at låten blir herlig.

Etter å ha hørt de tidligere låtene til bandet virker det som om de har tatt en meget drastisk endring med denne låten. Eldre låter fra Harold Borup er mer snill indie-rock, nå derimot er det gal punk med like gal musikkvideo som gjelder. Sjekk ut låten Man Who Made Sauce like under.

NYHETER: FERSK LÅT FRA DIG DEEPER.

Dig Deeper er ute med sin nye singel, Don´t Seem To Disappear At All, på eget selskap.


Dig Deeper kom ut av ingenting med EP-en Yet You Give Me (The Blues) i februar 2011. En EP som fikk hele 8/10 her på bloggen, les hvorfor her: link. Bandet slipper sitt debutalbum mars 2012, og singelen Don´t Seem To Disappear At All er første drypp fra det kommende albumet. De viser klart og tydelig at de har mer godlåter på lager enn kun de som var på EP-en. Jeg hadde gleden av å se dem live tidligere i år og hørte stort potensiale i de nye låtene, gleder meg! Hør låten rett under her og gled deg til mars 2012.

DAGENS LÅT: COVERING FIRE - HAVOK.

Thrash metal i 2011 høres slik ut.

Havok er et band som elsker 80-tallet, trash-metallens glansdager. I 2011 er de et av få band som får et klapp på skulderen av meg for å være både tro til sjangeren og skvise inn litt moderne krydder i en slitt sjanger. De starta opp i 2004 og har til nå to album på merittlistene, det nyeste, Time Is Up kom ut på tampen av mars 2011. De spiller heseblesende trash i kjent stil, med røff vokal og høyt tempo. Sjekk ut låten Covering Fire fra deres nye plate i videoen like under.

hits