september 2011

NYHETER: I FAIL - THE SPECTACLE ER DIGITALT.

The Spectacles mesterverk I, Fail er første album i rekken når hele katalogen til bandet skal digitaliseres.



Hør plata: iTunes // Spotify // WiMP

The Spectacle er definitivt et av de aller mest interessante norske hardcore-bandene fra det siste tiåret. Bodøbandet eksisterte fra 2000 til 2006, og rakk på de seks årene å gi ut én 7?, én EP og to fullengdere av svært høy kvalitet, samt legge bak seg et imponerende antall mil med turnévirksomhet i både Europa og USA.  Bandet takket for seg i 2006, og fabelaktige I, Fail ble stående som bandets siste utgivelse. I ettertid har bandmedlemmene vært å se i blant annet Lukestar, Cold Mailman, Kollwtiz og Mount Eerie.

I, Fail har tidligere vært utgitt fysisk gjennom Smart Patrol Records i Norge og i USA gjennom CrimethInc. Som resten av den fysiske katalogen har albumet vært utsolgt fra plateselskapets lager en god stund, og derfor blir albumet for første gang tilgjengelig digitalt gjennom Beyond Records i dag. Resten av katalogen vil komme digitalt i løpet av høsten 2011.

21. august 2011 ble I, Fail kåret av Morgenbladet til å være norgeshistoriens 92. beste plate. Les Jørgen Nordengs ord om albumet her.

DAGENS LÅT: TRUE LOVES - HOORAY FOR EARTH.

Småstøyete harmonisk indie-rock, blir ikke mer hipt enn det.

Hooray For Earth er band som har holdt på en stund, det tok nærmere seks år før debutplata kom ut. Fra en oppstart i en leilighet i New York i året 2005 til Juni 2011 har Hooray For Earth bygd seg sakte men sikkert opp. Såvidt jeg vet er de fremdeles et nokså uskrevet blad i Norge, forhåpentligvis vil noen fatte interesse etter dette innlegget. Som ingressen sier, dette er småstøyete indie-rock. Ikke av typen som lener seg mot punk, men heller mer mot electronica, uten å bli robot-aktig. Det er svulmende lyder, ikke skarpe. Harmoniske vokallinjer og relativt storslagent lydbilde gjør singelen True Loves til et herlig stykke popmusikk.

NYHETER: SOCIAL SUICIDE REISER TIL INDIA.

Social Suicide er invitert på turné i India i regi av Rikskonsertene og det Indiske bookingbyåret Krunk.



Bandet ser veldig fram til å turnere i et land hvor ingen har vært før.
-Vi gleder oss til å besøke et så annerledes land og oppleve publikumsresponsen i en helt annen kultur, sier Remi Arefjord, bassist i Social Suicide. Bandet har for tiden travle dager og fullfører i disse dager siste datoer på Norgesturneen etter å ha sluppet den nye singelen ?Foreign Cults? (mikset av Kurt Ballou). I slutten av oktober venter nok en Europaturné før bandet entrer studio igjen for å jobbe mot neste album.

Social Suicide - Foreign Cults by Brilliance Records

Turneen strekker seg over 4 dager i de største byene i India:
13.10 Kyra / Bangalore w/Final Surrender, Theorized 
14.10 Café Morrison / New Delhi w/Artillerie
15.10 Big Wheels Motoring Café / Pune w/Noiseware, Goddess Gagged     
16.10 Blue Frog / Mumbai w/Scribe, Goddess Gagged

NYHETER: KAIZERS ORCHESTRA ANNONSERER VIOLETA VIOLETA VOL.II TOUR.

Kaizers Orchestra med nye turnédatoer!


Bilde: cover-art til Violeta Violeta Vol. II.

Etter et overveldende år for Norges største rockeband hvor Kaizers Orchestra har spilt for flere hundre tusen publikummere på de største scenene og festivalene, er bandet klare for ny turné på de mindre arenaene og de store klubbene i Norge igjen. Bandet reiser med en enda mer omfattende produksjon enn den som huset 10 000 ekstatiske publikummere i Oslo Spektrum tidligere i år. 

11. november slippes Violeta Violeta Vol. II som er bandets andre album i år. Andresingelen Drøm videre Violeta ble sluppet for mindre enn én uke siden og er allerede a-listet på P1 og P3 samt på flere andre radiostasjoner. 
Violeta Violeta Vol. II tour:
2. februar - Kulturhuset Longyearbyen, Svalbard
4. februar - Egersundshallen, Egersund
7. februar - Folken, Stavanger
11. februar - Barents Spektakel, Fjellhallen, Kirkenes
15. februar - Studentersamfundet, Trondheim
22. februar - Peer Gynt Salen, Bergen
29. februar - Sentrum Scene, Oslo
3. mars - Djervhallen, Haugesund
Flere datoer kommer. 
Billetter i salg fra i dag, onsdag kl 0900.

ANMELDELSE: JONAS ALASKA - JONAS ALASKA.

Unge Jonas Alaska innfrir forventningene som solid, voksen singer/songwriter på debutplata.

Jonas Alaska er mannen alle snakker om for tiden, med god grunn. Etter en maktdemonstrasjon av en konsert på Øya2011 begynte ballen virkelig å rulle for den unge musikeren. Med sitt tidløse lydbilde og herlige melodier levert av et selvsikkert og talentfull band gjorde han en konsert mange vil snakke om i en god stund. Når han nå skal ut på albumformatet er såklart forventningene store, og allerede i ingressen har jeg avslørt svaret på om han klarte det.

Albumet starter med låten Tonight, en up-beat låt som viser Jonas Alaska fra sin mer utadvendte side. Det er vanskelig å ikke tenke på Bob Dylan sitt backingband når man hører lydbildet Jonas Alaska drar med seg. At han til tider kan høres ut som et slags enmanns The Beatles bør også nevnes. Tonight har en herlig avslappa stemning som aldri mister verken den behagelige varmen eller rockedrivet, pop-kunst. Etter Tonight får vi en trio med låter som lener seg på mer typiske singer/songwriter, uten at han mister særpreget sitt. Stemmen til Jonas Alaska har særpreg uten å være eksentrisk, noe han skal ha mye respekt for. Han bruker sitt låtskrivertalent for å imponere, et ekstremt ektefølt uttrykk. Her er det ingen gimmicker, kun talent.

Midtveis i albumet finner vi låten Mary, I'll Remember This. En låt som i likhet med Tonight er mer upbeat enn de fleste andre låtene i albumets første halvdel. Jonas Alaska mestrer dette mer pop-baserte uttrykket meget godt også. Albumet går i berg- og dal-baner rent musikalsk, fra rolig og tilbalendt til 50s rocka popmusikk. Et unntak får vi helt på tampen av plata, låten You'll Never Sit Next To Me, en herlig låt med et blues-preg.

Konklusjonen er ganske enkel egentlig. Jonas Alaska har etter min mening levert et av årets beste album. Alt flyter godt fra start til slutt, det er egentlig ingen låter som kan bli kalt fyllmateriale. Alle ti låtene som er på albumet fortjener sin plass. Hvis du ikke har tatt deg tid til Jonas Alaska ennå, gjør det.

NYHETER: FJORDEN BABY! MED NY MUSIKKVIDEO OG TURNELISTE.

Fjorden Baby! slipper ny video og turnédatoer.

Som innspurt på et forrykende år med strålende mottakelse av albumet "Se Deg Rundt I Rommet", 2 radiohits samt spillinger sommerens festivaler, legger Fjorden Baby! nå ut på høstturné. Turnéen har fått det klingende navnet "Norway in a nutsack", selv om runden også innbefatter en sving nedom Nederland. I tillegg slippes videoen til låten "Som På TV". Sjekk om de kommer til din by like under bildet!

DAGENS LÅT: HONKY TONK HORROR - THE BLACK BELLES.

Jack White presenterer The Black Belles, et jenteband som spiller skitten horror-blues, selvfølgelig.

The Black Belles, et jenteband som på ingen måte er sukkersøte, naive eller sommerslige. De slapp sin første singel i Februar 2010, på Jack Whites Third Man Records. Låten het What Can I Do? og var en helt ok låt som verken blåste hodet av noen eller var direkte grusom. Nå, nærmere et og et halvt år etterpå dukker det opp ny musikk fra de sortkledde pikene. Honky Tonk Horror er navnet på den nye singelen som slippes på 7" vinyl idag, du kan høre låten her og nå i spilleren under! Debutplata har ikke fått fastsatt dato ennå, men den blir anmeldt her på bloggen så fort den er tilgjengelig.

The Black Belles - Honky Tonk Horror by Third Man Records

Trykk på cover-arten under for å bli sendt avgårde til hvor du kan kjøpe 7" vinylen, hvis det falt i smak!


ANMELDELSE: RELAX - DAS RACIST.

Tull, vas, Pizza Hut, Taco Bell, Michael Jackson, kaker og regnbuer. Velkommen til Das Racist sin mildt sagt fucked up verden.


Hvis du følger med på kredblogger som Stereogum og Pitchfork har du nok fått med deg en låt og to av trioen Das Racist. Med base i Brooklyn, New York har de to rapperne og akkompanerende beatmaker fått mye oppmerksomhet fra musikkblogger over hele verden. På sine tidligere utgivelser, Sit Down, Man og Shut Up, Dude viste Das Racist seg fra to forskjellige sider. Shut Up, Dude er mixtapen som inneholder den beryktede Combination Pizza Hut & Taco Bell, en låt som gjorde Das Racist til et viralt fenomen på YouTube. Hvorvidt folk likte låten var ikke viktig, Das Racist fikk navnet sitt ut til folket og ble kjapt en snakkis på nevnte kredblogger. På oppfølgeren Sit Down, Man ble humoren og det abstrakte akkompanert av litt mer seriøse vibber. Noe som gjorde den mixtapen til et mye mer helhetlig produkt.

Das Racist - Michael Jackson by Transdreamer

Hvis man ser bort fra den veldig tongue in cheek låten ?Pizza Hut & Taco Bell var Shut Up, Dude en mixtape som viste kvaliteter fra alle som er involvert i Das Racist. Unike flows, abstrakte tekster som refererer tusen forskjellige ting i en og samme låt og enormt leftfield instrumentasjon. Låter som Shorty Said, Ek Shaneesh og Chicken and Meat er perfekte eksempler på Das Racist sin formel. Mye humor, enormt catchy og minneverdig. Samtidig som selve beaten som regel kan få et dansegulv til å bli temmelig svett. Hva mer kan man kreve fra en trio som i utgangspunkt er de særeste folka på lang tid?

På Relax har Das Racist funnet den gylne middelvei mellom det seriøse og det mer humorbaserte i musikken de lager. De harde beatsene på låtene Michael Jacksom og Shut Up, Man lager et bakteppe som gjør at Das Racist fremstår som en mer tradisjonelt hiphop-gruppe, men leveringen av tekstene gjør at de skiller seg ut fra mengden. De fire første låtene på Relax er solide låter som er sterke hver for seg, og enormt sterke når de følger opp hverandre. Albumet har mange topper, men også noen låter som rett og slett blir kjedelige og uinspirerte satt opp mot høydepunktene.

Relax er langt fra et perfekt album, men 2/3 av Relax er gull for alle som har sansen for velprodusert, leken hiphop. Hvis du har hørt og likt mixtapene de har gitt ut til nå vil Relax føye seg inn i samlingen din uten problemer. Det er mye godt å hente ut fra denne skiva. Dansbare låter, sanger fylt til randen av herlige sitater og en forfriskende stemning fra start til slutt. Das Racist leverer godt på debutplata, selv om noen låter faller litt kort satt opp mot høydepunktene.

ANMELDELSE: DO IT RIGHT - BONE SHAKERS.

Bergenske Bone Shakers følger regelboka på sin første EP.

Bone Shakers er et band fra Bergen som lager ballerock med enkle hooks og drivende riff. På EPen Do It Right finner man fem låter som alle kan plasseres under nevnte sjanger. Første låt ut er You Make Me Wanna, helt fra starten vet man hva man har i vente. Allsang-refreng, enkle riff og et velkjent lydbilde. Dessverre er det litt for velkjent, jeg hører ingenting som skiller Bone Shakers fra andre som gjør lignende ting. Et eksempel er Manheads, også fra Bergen. De gjør en lignende greie men har litt mer energi i låtene sine som gjør dem mer interessante, i hvert fall for mine ører.

Slik fortsetter det gjennom store deler av EPen. Ingenting er grusomt, men heller ikke noe som står igjen som særlige høydepunkt. Trommene har et godt driv, gitaristene er utvilsomt flinke men selve låtene blir for lite minneverdige. Eneste unntaket er sistesporet, Dr Ohm. På denne låten gjør Bone Shakers lydbildet sitt litt sintere og lekent. De resterende låtene er gjort på en måte som blir vanskelig å skille fra andre band. Bone Shakers følger regelboka litt for mye, dessverre.

Alt i alt er Do It Right en god EP, selv om den ikke blåser hodet av meg. Låtene er ikke dårlige, jeg blir bare ikke helt overbevist. EPen høres for stram ut, litt mer lavfrekvens i gitarene hadde gjort underverker. Det er ikke alltid nok med gode riff, hele lydbildet er viktig. Jeg nevnte Dr Ohm som et høydepunkt, og det står jeg inne for, låten er herlig. Hvis Bone Shakers går mer i den retningen fremover vil jeg føye meg inn i fanklubben deres, foreløbig er helheten litt for anonym for min smak.

DAGENS LÅT: CASIO HALBZEIT - KNALPOT.

Noen band får til kunsten å lage massiv lyd med kun to musikere, Knalpot fra Nederland er et slikt band.


Bilde: Knalpot i aksjon på NuMusic 2011.

Mitt første møte med den nederlandske duoen Knalpot var på NuMusic i Stavanger, så nylig som igår. De spiller leken, eksperimentell musikk med stort fokus på det rytmiske. Feite basslinjer, off-beat tromming og ti tonn effektpedaler på scenen tryller de frem grooves man blir glad av, gjennom store deler av konserten i Stavanger smilte jeg fra øre til øre av hvor forfriskende alt var. De har holdt det gående i en liten årrekke nå og en håndfull EPer er tilgjengelig på både vinyl og cd. Selv kjøpte jeg EPen Serious Outtakes på vinyl omtrent femten sekunder etter siste tone kom fra scenen. Utvilsomt årets mest positive overraskelse sålangt fra en livescene. Låten jeg gir deg heter Casio Halbzeit, et av gårsdagens utvilsomme høydepunkt.

ANMELDELSE: THIS IS EVERYTHING - RECEPTIONIST.

Aristillus-vokalist Simon Bergseth drar med seg vokalisten til Kollwitz på debutalbumet til sitt nye sideprosjekt, noe som utvilsomt setter preg på utgivelsen.


Receptionist er et nokså nytt band. Med undergrunnstarpower i form av Simon Bergseth fra Aristillus og innslag fra Kollwitz sin vokalist Frederik Hillestad kan man utvilsomt hype dette opp som den drøyeste og mest fantastiske sammenblandingen innen norsk hardcore/metal-scene. Det er det ikke, men at Receptionist gjør sin egen greie og at de gjør nevnte greie veldig bra, det er det ingen tvil om.

Ved roten er bandet en duo, Simon Bergseth spiller gitar, bassgitar og trommer på plata og Edvard Seim på gitar og bassgitar. I livesammenheng plasserer førstnevnte seg bak trommesettet og sistnevnte med gitaren, i tillegg til har de med seg tre andre musikere på scenen. På plate derimot er det Simon og Edvard som styrer showet. This Is Everything er en plate som balanserer midt i mellom energisk riffing, hard vokal og mer flytende post-metal. Bandet selv kaller musikken for progressiv metal blanda sammen med hardcore, noe jeg må si meg enig i. Balansegangen mellom de korte utblåsningen og de svevende, reverbfylte partiene er gjort med stor respekt for sjangeren, samtidig som de vil tøye grensene for "hva som er lov" i vår tid i nevnte sjangre. Receptionist går skamløst tilbake til røttene til en sjanger som har endret seg kraftig her til lands etter at JR Ewing la gitarene på hylla.

Man kan si at Receptionist er et av en håndfull band i Norge som ser til det JR Ewing gjorde på sine plater og drar mer inspirasjon fra det enn for eksempel typisk skate-hardcore. Det brutale, skamløse og illsinte JR Ewing hadde i seg er også i Receptionist, selv om det å kalle Receptionist for en blåkopi av JR Ewing blir respektløst for begge band. I Receptionist kanaliserer Simon Bergseth og Edvard Seim ånden til Converge, The Spectacle og ikke minst tidlig The Dillinger Escape Plan. Den småkaotiske riffingen, rytmene og skrikingen gjør This Is Everything til en herlig utblåsning av et album, dog ikke så minneverdig som jeg skulle ønske.

Det er nok det som må bli konklusjonen for This Is Everything. Albumet er proppet fullt av kvalitet, brutale riff og omtrent den beste sammensmeltningen av post-metal og hardcore på lenge. Det eneste som holder albumet tilbake for min del er det at ingenting på plata blåser hodet av meg fullt så mye jeg vil. Kollwitz-aktig post-metal blanda sammen med mer moderne hardcore-regler høres ut som det råeste i verden, men fantasien blir altfor herlig til at virkeligheten kan innfri. This Is Everything er et enormt bra stykke musikk, med mange bra låter og en sound som få andre gjør for tiden. Eneste er at jeg vil ha litt ekstra. Ikke misforstå, albumet er knallbra, men mine forhåpninger til denne sjangerblandingen vil nok aldri bli innfridd. Eller kanskje på neste Receptionist-utgivelse? Tiden vil vise.

Hør tre låter fra This Is Everything i spilleren under!

DAGENS LÅT: WOLF - TROPHY WIFE.

Si hei til Trophy Wife, et band som kaller seg selv for "ambitionless office disco", er ikke det pretensiøst så er ingenting pretensiøst.


Trophy Wife er, som ingressen røper et band med en klar mening om hva de selv spiller. "ambitionless office disco" kaller de det, og legger til denne forklaringen: "It exudes melancholy even as the beat fires up; it's our old friend, sad disco, something to dance to even as you ponder the vapidity and meaninglessness of frivolous self-expression." Pretensiøse greier. Heldigvis er det ikke tomme ord Trophy Wife driver med, musikken de leverer er herlig. De har vært oppvarmingsbandet for Esben & The Witch det siste året, et band jeg skrev at kom til å gjøre store ting i 2011 og innfridde, sjekk ut E&TW her: link.

Trophy Wolf hadde sin oppstart i Oxford, England. De har en ny EP på vei, BRUXISM, den er ute 17.Oktober. Sjekk ut videoen til låten Wolf like under, en av låtene som er med på den kommende EPen.

FESTIVALFOKUS: NUMUSIC 2011.

Kredfestivalen over alle kredfestivaler skjer i Stavanger.

I perioden 22.September - 1.Oktober er Stavanger landets hippeste og mest kredible musikkby. Numusic Festival 2011 går av stabelen med et solid program med mange små og store navn innen alternativ musikk fra både innland og utland. Øverst på plakaten finner vi amerikanske Jeff Mills som skal samarbeide med Stavangers symfoniorkester, Supersilent, Kode 9, Kitchie Kitchie Ki Me O og Nils Petter Molvær. En ganske så alternativ headlinerliste.

I det øvrige programmet ligger det mange gullkorn, fra DJer som Nite Sprite til avant-metalbanda Next Life og KILLL til electronicadronningen Sandra Kolstad. Numusic sikter på undergrunnen, men samtidig veldig bredt. Tidligere år har Numusic hatt besøk av legender som Michael Rother som fremførte NEU!-låter med Steve Shelley fra Sonic Youth på trommer, Grandmaster Flash og Lee Scratch Perry har også vært innom den lille festivalen. Under kan du sjekke ut musikk fra noen utvalgte artister/band som spiller på Numusic i år.

NYHETER: THE SPECTACLE GOES DIGITAL.

Bodø-hardcore tilgjengelig digitalt for første gang!


The Spectacle er definitivt et av de aller mest interessante norske hardcore-bandene fra det siste tiåret. Bodøbandet eksisterte fra 2000 til 2006, og rakk på de seks årene å gi ut én 7?, én EP og to fullengdere av svært høy kvalitet, samt legge bak seg et imponerende antall mil med turnévirksomhet i både Europa og USA. Bandet takket for seg i 2006, og fabelaktige I, Fail ble stående som bandets siste utgivelse. I ettertid har bandmedlemmene vært å se i blant annet Lukestar, Cold Mailman, Kollwitz og Mount Eerie.

I, Fail har tidligere vært utgitt fysisk gjennom Smart Patrol Records i Norge og i USA gjennom P. W. Elverum & Sun. 21. august 2011 ble I, Fail kåret av Morgenbladet til å være norgeshistoriens 92. beste plate. Som resten av den fysiske katalogen har I, Fail vært utsolgt lenge, og derfor blir nå albumet for første gang tilgjengelig digitalt gjennom Beyond Records. Resten av katalogen vil komme digitalt i løpet av høsten 2011.

NYHETER: VIL DU ANMELDE LEIF AND THE FUTURE?

Leif And The Future slipper snart plate, vil du anmelde?

Vil du anmelde debutplaten til LEIF AND THE FUTURE? Platen heter "Songs Of Youth" og inneholder P3-hiten "Let you go", pluss 9 andre poplåter som du kan si din hjertens mening om. Er platen episk? Legendarisk? Noe dritt? En kopi av Wenche Myhre?

Send din anmeldelse med terningkast til ruben@brilliance.no / De 10 første som melder seg til å skrive en anmeldelse får høre hele platen før resten av verden!

Leif & The Future - Let You Go by Brilliance Records

INTERVJU: UNGDOMSKULEN.

Ungdomskulen har nylig skvist ut ny musikk til folket i form av EPen Gimmen Ten og singelen Facemask. De skal på Norgesturné og har planer om nytt album, før den tid har de tatt seg tid til å svare på noen spørsmål.


Først og fremst, hvem og hva er Ungdomskulen?

Vi er tre menn som er så heldige å finne våres mål med livet. Vi spiller rock og føler har noe å bidra med i det stor og det hele og det mellommennesklige.

Dere ga nylig ut EPen Gimme Ten, et lite eksperiment av en EP kan man si, kan dere fortelle litt om hvor idéen kom fra og hvorfor dere valgte å gjøre nettopp det?

GIMME TEN var et overskuddsprosjekt for oss, vi ville jobbe i det små, gjøre ting fort, så resultater fort, være impulsive. Når du er i studio tar alt tid og det er veldi lite kreativt til tider, men når vi spillte inn disse sangene gikk alt i et rasende tempo, vi kunne spille inn 3-4 sanger i løpet av en kveld. Litt av grunnen til at vi gjorde det slik var for å skrive låter på en annen måte, hvis du har et minutt på deg må du tenke annerledes og det var det vi ville få til, et annerledes resultat.

Nå som dere har gitt ut nevnte EP og den nye singelen Facemask er dere på mange måter tilbake i ilden. Etter Bisexual kom ut har det vært litt rolig og stille rundt dere, syns nå i hvert fall jeg. Hvordan er det å "være tilbake igjen"?

Eh, tilbake å tilbake fru blom. Vi gjør våre ting og så er det noen som følger med, det er ikke sånn at vi blir ringt ned av journalister. Vi er som slow cooking bevegelsen vi står å små puttrer hele tiden.Men det er klart det går litt opp og ned, men vi føler på en måte at det å dekorere øvingslokalet er like viktig for bandets utvikling som å spille konsert. Vi pleier Ungdomskulen på alle nivåer.

Jeg har fått spørsmål direkte fra flere lesere om hvor dere skal spille konserter, både Alta, Hammerfest og Kristiansand har blitt nevnt. Hvor får folk oppleve dere live fremover?

På vår hjemmeside står turnedatoene: http://www.ungdomskulen.com/ , men jeg kan nevne Oslo, Tromsø, Tønsberg, Arendal og Kongsberg som noen. Kjekt med lesere som spør!

Hva er planen for fremtiden? Får vi et nytt album i nær framtid?
Ja vi jobber med et nytt album, det kommer nok neste år, vi skal prøve å få det ut tidlig neste år. Det blir et bra album føler vi, et skikkelig Ungdomskulen album, etter det tror jeg vi kommer til å forandre litt retning, men vi får se.

Helt til slutt, har dere noe dere vil si til leserne?
Ja, vær snille med hverandre men ikke dumsnille, vær kritiske og se til høyre og venstre før dere går over gaten!

Ungdomskulen - Number One:

Ungdomskulen - Number One from Kai Arne Soot on Vimeo.

ANMELDELSE: DRØM - TÔG.

På debutalbumet Drøm lever Tôg opp til de skyhøye forventningene de selv har bygd opp siden første gang Sansen rullet over radiostasjonene.

Det har tatt tid, men etter fire singler og over et år med turnéer er Tôg klare med debutplata. Med sin småkalde disco-pop og karakteristiske Stavanger-dialekt har Tôg utvilsomt særpreg. På Drøm får vi ti låter, hvorav fire allerede har vært blandt oss i form av singler. Sansen, Reint Mel (i påsen din) og Pusten Fra er fremdeles like fengende, minneverdige og ikke minst dansbare. Den fjerde singelen Haaplaust derimot ender opp som et uengasjerende forsøk på å trylle med Tôg-formelen, en formel som kan drepe hvilket som helst dansegulv når den blir brukt rett, dessverre faller Haaplaust litt for kort. Der Drøm må overbevise er i de låtene vi ikke har hørt før, hvis ikke blir Tôg sitt debutalbum årets fiasko.

Albumet starter med låten Mot Veggen, her har Tôg virkelig klart å trylle med nevnte formel. Synther, disco-infisert basslinje og LC sin karakteristiske smådesperate røst blandet med lyse vokalpartier fra bandets kvinnelige vokalist, alt en Tôg-låt bør inneholde. Enkle pop-tekster som til tider grenser mot det banale er også en viktig ingrediens, heldigvis for bandet er LC sin vokalprestasjon såpass ektefølt at de gangene tekstene føles småkleine ut blir det utholdelig. Pop-tekster på norsk er ikke lett, spesielt når tema er kjærlighet, av typen tapt eller på leting etter.

De tre første låtene på Drøm sitter solid igjen som høydepunktene på albumet, i tillegg til Afrika. Sistnevnte låt er en låt som gjør det jeg snakker om i forrige avsnitt helt perfekt. Med klisjefylte tekstlinjer som "Eg vil heller reise til Afrika, enn å treffa deg igjen." kunne låten lett falle sammen som et katastrofalt kleint forsøk på å overføre engelskspråklig sinna-pop til norsk. Det Tôg klarer å gjøre er å overbevise, de tukler med norskspråklig pop på en så åpenlys og frekk måte at det ikke går ann å ikke bli fascinert. Når de får til det i tillegg til å få publikum til å danse kan man ikke nekte på at Tôg er et dyktig pop-orkester.

Drøm er langt fra et suverent debutalbum, det har noen nedturer man ikke kan unngå å legge merke til. Når det er sagt er det flere oppturer enn nedturer. Albumet har et helhetlig uttrykk og lydbilde. De låtene som føles ut som fyllmateriale er Ein Bedre Dag og avslutningssporet Bildet. I tillegg føles Haaplaust litt for uengasjert ut. Heldigvis er de sju andre låtene solide pop-låter vel verdt radiospilling alle som en. Drøm er ikke et pop-mesterverk, men en solid utgivelse fra et band som har brukt mye finsliping på debutalbumet sitt. Noen låter føles som sagt litt uengasjert ut, men hva gjør nå det når majoriteten gjør alle klubber hakket mer svett og herlig? Akkurat.

ANMELDELSE: EP - AMPMANDENS DØTRE.

På sin første EP slår Ampmandens Døtre deg i ansiktet med skitten baritone-gitar, trommer og sinna vokal.


I presseskrivet sier bandet selv at de er et ferskt tilskudd til noise/sludge/hardcore/blabla-scenen i Oslo, noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Bandet er en trio, hvor kun to håndterer instrumenter. En på trommer og en på baritone-gitar. De hadde sin oppstart høsten 2010 og har gjort en rekke svette konserter. Første EPen er ute nå, med fire låter på drøyt ti minutt er det en kjapp liten sak vi har for hånden.

Første låt ut er Sorrow, med galloperende trommer og feedback fra gitaren starter EPen i kjent hardcore-stil med andre ord. Etterhvert kommer tung riffing fra baritone-gitaren inn i bildet og sparker låten inn i en herlig groove. Det er skittent, gjørmete og herlig. Hvis man må sammenligne med noe kan man si et enda mindre raffinert Okkultokrati, hvor fokuset kun er på enkle og skitne punkriff, ingen metal å høre her. I tillegg er det mye mer lo-fi enn nevnte band. Selv om Ampmandens Døtre spiller meget tung musikk krysser de aldri grensen over i metal, de holder seg til punk og får respekt fra mitt hold ved å gjøre nettopp det.

Sorrow - Ampmandens Døtre:

De fire låtene som denne EPen er bygd opp av er alle like skitne, like energifylte og røffe. Eneste jeg kan utsette på er litt manglende særpreg. Det er vanskelig å skille seg ut i den scenen Ampmandens Døtre har plassert seg i, baritone-gitaren hjelper på men i det lange løp er det ikke nok for å skille seg helt ut fra mengden. Alt i alt er denne EPen vel verdt en lytt fra fans av skitten punk stappa full av energi.

Ampmandens Døtre har releaseparty 23.September på Elm Street, Oslo. Klikk deg inn på følgende link for å melde fra om din ankomst: facebook-event

 

ANMELDELSE: (DVD + CD) - KILLL.

KILLL har siden starten bygd opp et rykte som et av landets mest kompromissløse band, nå er første utgivelse fra bandet klar, med konsert-opptak fra hele karrieren.

Det å i det hele tatt prøve å sette KILLL i en bås er en vanskelig jobb å gjøre, heldigvis har bandet en passende beskrivelse selv. Stroboscopic Avant-Metal kaller de det, noe som utvilsomt stemmer. Med medlemmer fra JR Ewing, Jaga Jazzist, Noplacetohide og Single Unit er det så nærme en  eksperimentell supergruppe man kan komme. Det man får fra gjengen på bandets første utgivelse er live-opptak fra perioden 2005-2009, fra både innland og utland. Med elleve intense og krevende låter - på grunn av både lydbildet og rytmene - tør jeg påstå at dette noe av det drøyeste som har blitt gitt ut omtrent noensinne.

Med abstrakte låt-strukturer, illsint presisjon og stålkontroll omringer KILLL deg fra start til slutt. Intenst presise start/stopp-partier, skriking og uvanlige taktarter er noen av ingrediensene KILLL bruker i musikken sin. Fra første låt RID til siste RAV blir du presset ganske langt ut mot yttergrensene for hva ørene kan tåle. Hard riffing repetert over flere minutter uten noen form for endring høres kanskje ikke direkte appelerende ut, men jeg digger det. Det er langt fra lettfordøyelig musikk, men etter de tre første sporene blir alt mye klarere for lytteren og musikken blir lettere å forstå. KILLL blir ikke mildere utover i albumet, det er lytteren som blir endret, ikke bandet. KILLL vokser på deg, synker inn i hodet og blir til noe mer enn bare kontrollert kaos. Det blir nærmest euforisk, så euforisk som metal kan bli etter min mening.

Å anmelde KILLL uten å skrive om dvd-delen av utgivelsen hadde vært respektløst, bandet selv markedsfører tross alt utgivelsen som dvd + cd og ikke omvendt. Video-opptak fra forskjellige konserter i perioden 2005-2009 er grunnlaget for både dvden og cden. Med sitt ekstreme lysshow, nøye gjennomtenkte scene-design og kameraer i publikum, på scenen like ved musikerne, i taket samtidig som mer tradisjonelle kameravinkler har gjort KILLL sin live-dvd til et kunsterisk mesterverk. Den intense klippingen, de animerte strobe-overganger og den eksperimentelle kameraføringen gjør at det er langt fra en enkel seeropplevelse. På samme måte som musikken er krevende for ørene er dvden krevende for øynene. Både cden og dvden fanger KILLL sitt uttrykk på magisk vis, alle som har sett dem på en scene vil sette stor pris på gjensynet og nye fans vil sikle etter muligheten å oppleve det på nært hold selv.

Denne utgivelsen viser klart og tydelig at KILLL er og blir et av landets beste band. De spiller musikk mange mest sannsynlig vil hate ved første lytt, men for de som setter pris på det ekstreme er dette rene gourmet-måltidet. Dette er ikke bare en samling av elleve låter, det er en fysisk opplevelse. Fysisk Format har lenge vært selskapet som har presentert det beste Norge har å by på av hard, eksperimentell musikk, med KILLL på merittlisten viser de knusende overlegenhet i nettopp dette. KILLL sitter på tronen, og ingen kan vippe dem av. Uten tvil.

 

NYHETER: TREMORO TARANTURA + CONCEPT VIRUS = NY LÅT.

Det mystiske prosjektet Tremoro Tarantura er ute med ny låt, med bl.a. Concept Virus på gjestelisten.

Tidligere i år skrev jeg om Tremoro Tarantura da albumet Virtulipan Collapseecon ble utgitt. Med sin mørke sammenblanding av kraut, støy og ambient var Virtulipan Collapseecon langt fra et enkelt album å fordøye, men fans av nevnte sjangre bør ta seg tid til å sjekke det ut, mye å hente fra det albumet. En liten stund etter at Virtulipan Collapseecon var ute i det fri ble 7" vinylen Escapadarius Thrashcant gitt ut, en 7" hvor musikken tok en litt annen retning, selv om det fremdeles låt som Tremoro Tarantura.

Nå er en ny EP på vei, etter planen skal den dukke opp tidlig på nyåret. EPen som har fått navnet Avaleeches har en meget kredibelt gjesteliste som innholder bl.a Zweizz, Concept Virus og Andreas Larssen fra Deathcrush. Første låt fra EPen kan du høre her og nå, låten her VAYYNS og er sporet som Concept Virus er med som gjesteartist på, et samarbeid som i mine ører fungerer enormt godt. Det låter hakket sintere, røffere og skarpere, fremtiden ser mørkere ut for Tremoro Tarantura, positivt ment.

VAYYNS by TREMORO TARANTURA

ANMELDELSE: EP - DRÅPE.

Et band jeg har skrevet mye om her på bloggen slipper endelig sin første fysiske utgivelse, si hei til Dråpe sin første EP.

Det Oslo-baserte bandet Dråpe har blitt nevnt her på bloggen ved flere anledninger. Først i kategorien Dagens Låt (link), deretter i et intervju jeg gjorde med dem under årets Øyafestival (link). Bandet sier selv at de spiller i sjangeren Indieshoegazeposthippienoise, noe som er nokså dekkende. På sin første EP lener de seg mot alle sjangerne som blir skvist sammen ovenfor, men med mye fokus på pop-elementer også. Dråpe tryller sammen mange minneverdige partier i løpet av de drøyt tjue minuttene EPen varer.

Det hele starter med låten I Would Never, en låt som tidligere i år ble sluppet som single på både Spotify/WiMP og NRK Urørt. Faktisk, hele fire av fem låter på EPen har vært ute på NRK Urørt, dog i andre innspillinger/versjoner. I Would Never er en fin start på EPen, setter stemningen for det vi har i vente ganske så perfekt. Varm bassgitar, dundrende trommer, støyete gitarer og reverb-fylte vokaler som svever over alt det tidligere nevnte. Lydbildet omringer deg, men ikke på en skummel måte. Dette er behagelig støy-rock, noe som kanskje høres litt paradoksalt ut.

DRÅPE - Silver Spoon by Riot Factory

For de som har hørt Dråpe sine NRK Urørt-låter tidligere er det ikke så mye nytt å hente her, selv om låtene har bedre miksing/mastring. En studioversjon av Silver Spoon, nye partier i låten By Heart og den tidligere uutgitte låten Shimmering er det vi ikke har fått muligheten til å høre tidligere. Sistesporet Shimmering er en herlig liten overraskelse. På dette sporet viser Dråpe klart og tydelig at de kan lage låter uten kraftige shoegaze-effekter og fremdeles være tro til sin egen sound, samtidig som de viser seg fra nye sider. Låten bygger seg opp til noe som viser tendenser til post-rock, men slipper ikke tak i indie-pop alá Beach House heller. En herlig balansegang som bandet mestrer godt.

For å oppsummere Dråpe sin første EP må jeg ty til en klisjé som rammer formatet EP veldig ofte. Jeg skulle ønske det var mer. Jeg har ingenting å utsette på innholdet, jeg vil bare ha mer av det. Flere låter, et fullt album. De fem låtene som er på EPen er alle sterke, solide pop-gaze låter som kan fenge de fleste. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente til debutplata dukker opp, før den tid blir denne EPen spilt i ihjel. Jeg elsker Dråpe.

NYHETER: SPLITTER NY LÅT FRA PELBO!

Trondheimsbandet Pelbo er ute med første låten fra deres kommende album, med en gjedde som knuser en ølflaske på coveret.

Endelig har vi ny musikk fra Pelbo å lytte til, eller PELbO for de som er bruker har en fetish for caps lock. Når de slapp debutalbumet sitt for noen år siden var det mange som fikk øynene opp for det ukonvensjonelle trioen fra Midt-Norge. Med de enkle, dog kraftfulle hjelpemidlene tuba, trommer og vakker røst lekte de seg med jazz-rockens ingredienser på en måte få andre i Norge har gjort, i hvert fall med såpass mye crossover-potensiale. Nå nærmer endelig et andrealbum seg, og første låt du kan høre fra det ligger like under her. Låten heter Join The Game og er tilgjengelig i Spotify, WiMP og iTunes, pluss at du kan streame den her på bloggen.

PELBO - Join Their Game by Riot Factory

DAGENS LÅT: MR. HANGMAN - THE STONE FOXES.

Bluesrock fra San Francisco folkens, det er herlig det.

The Stone Foxes er et band fra San Francisco som spiller rock med tendenser til både blues og country, mest blues. De har holdt det gående i noen år nå og har to album som ligger og venter på å bli hørt av deg. Man kan sammenligne dem med The Black Keys, bare med mer instrumenter for hånden. I motsetning til nevnte band har The Stone Foxes to gitarister, de sikter ikke på det minimalistisk bluesrock-uttrykket. Her får vi munnspill-solo og mye trøkk fra trommer og bassgitar. Herlig bluesrock rett og slett.

NYHETER: NY VOKALIST + NY LÅT FRA SOCIAL SUICIDE.

Social Suicide har fått ny vokalist, hør første låt med Marius Jahnsen bak mikrofonen nå!


Social Suicide slapp et enormt solid debutalbum i fjor, Broken Pilgrims står fremdeles på sin posisjon som en sterk debut. Nå har de gått gjennom et vokalistbytte, Sondre Haug er gått videre til andre ting og Marius Jahnsen er Social Suicide sin nye frontmann. I August spilte de inn første låten med den nye røsten, den kan du høre her og nå! De som kanskje tvilte på om Social Suicide fremdeles holdt koken etter skillet med Sondre Haug så er alt det knust etter man har hørt Foreign Cults. En solid og herlig låt.

Social Suicide - Foreign Cults (preview) by Brilliance Records

ANMELDELSE: EMERGENCY AT PLANET 10 EP - CAPTAIN KILL.

På sin nesten tjue minutter lange EP bruker Captain Kill alle triksene i rockeboka.


Captain Kill er en duo fra Hønefoss som lener seg først og fremst på så forskjellige band som Death From Above 1979, Kyuss og Motorpsycho. Fra DFA1979 og Kyuss kommer riffene, raske og intense, men også en del seige riff som hadde sklidd rett inn i 90-tallets stonerrock-periode. Det som skiller Captain Kill fra de to nevnte riff-baserte bandene er improvisasjonsdelen av bandet, inspirasjonen fra f.eks Motorpsycho er svært tydelig i de mer tilbaketrukne øyeblikkene på Emergency.. EP. Hele EPen er et sammenhengende spor, men de drøyt nitten minuttene er oppdelt i noe som jeg heller vil kalle deler enn låter. Hele EPen lener seg på en håndfull bass-riff, noe som gjør at det er måten duoen spiller sammen på som skiller en del av låten fra en annen.

Emergency At Planet 10 er langt fra en direkte behagelig EP. Innspillingen er veldig lo-fi, noe som faktisk kler bandet godt. Med en ren, proff studiolyd kunne denne EPen mistet noe av intensiteten den har fått på grunn av innspillingsmetode. Vokalpartiene som dukker opp fra tid til annen er plassert et ørlite hakk bak trommene og bass-gitaren, klassisk stonerrock. Captain Kill leker helt klart etter boka, selv om de prøver å presse grensene for sjangeren  litt. Jeg liker måten de bruker vokal på veldig godt, den er ikke hovedfokuset i musikken. Begge to synger, dog ingen av dem har en fantastisk røst. Heldigvis kler vokalen resten av musikken veldig godt.

Alt i alt er denne EPen vel verdt en lytt eller tre fra alle som kan sette pris på riff-basert rock. Fans av Motorpsycho sitt siste studioalbum Heavy Metal Fruit, i hvertfall førstesporet, kommer til å føle seg hjemme her. Hvis man i tillegg setter pris på DFA 1979 er det ingen tvil, du vil like Captain Kill. Å forvente noe revolusjonerende fra denne duoen er nok å be om for mye, men kan du helt ærlig huske sist et rockebandet var revolusjonerende innen denne type musikk? Akkurat.

Hør hele greia i spilleren:

Emergency At Planet 10 by Captain Kill

ANMELDELSE: OLYMPIC GAMES - S I I N A I.

Kraut, shoegaze, ambient og to tre klyper post-punk pakket sammen i en som smått pretensiøs pakke, si hei til S I I N A I.


S I I N A I er et prosjekt fra Finland som jeg ut i fra bildebevis på internett har konkludert med at er en kvartett. Debutalbumet deres Olympic Games har europeisk release 12.September, jeg har hatt skiva i noen måneder nå og kan endelig skrive anmeldelsen. Å skrive en anmeldelse av en plate som Olympic Games er ikke lett. Jeg kan sammenligne følelsen jeg hadde de første gangene jeg hørte albumet med de første gjennomlyttingene av Schnitzler/Hatterud albumet som kom ut tidligere i år. Musikalsk sett har de ikke så mye til felles. Der hvor Schnitzler/Hatterud brukte industriell støy til å stable sammen låtene sine har S I I N A I en annen tilnærming til låtskriving, de har stort fokus på drone, fuzzy basslinjer og pulserende tromming.

Olympic Games starter passende nok med låten Anthem 1 & 2. En drøyt åtte minutter lang låt som legger trykk på droning, ambient og stemning. Første halvdel av låten er synther som pulserer om hverandre. Låten bygger seg oppover og oppover før rett rundt 5:00, hvor stødige trommer og fuzz-gitarer fyller opp det kalde lydbildet de har satt sammen. Det tar aldri av, dette er avbalansert shoegaze, ikke støyete shoegaze. Behagelig støy.

SIINAI - ANTHEM 1 & 2 by SIINAI

Grunge på 90-tallet omfavnet begrepet høyt/lavt-strukturen på å lage låter. Versene hadde som regel et enkelt riff som låten hvilte på, og refrengene fungerte som korte utblåsninger av vill energi. Hele Olympic Games er konstruert etter en lignende tankegang. Andresporet Anthem 3 er en stemningsfull ambient/drone-låt som roer ned sansene dine, på neste spor Marathon derimot henter bandet frem fuzz-gitarene og kraut-trommene igjen. Slik fortsetter det gjennom store deler av Olympic Games. Formelen fungerer fint gjennom hele album, selv om jeg til tider skulle ønske at de tok en avstikker i ny og ne. Ingenting er bedre enn når et band plutselig gjør noe uforventet som man faller pladask for, det holder interessen oppe for lytteren.

Alt i alt er Olympic Games verdt en lytt eller tre fra alle som setter pris på musikk man kan lukke øyene til og bare nyte. Det fungerer både som bakgrunnslyd og som midtpunkt i en fokusert lyttestund. Det er små detaljer i hver låt som man plukker opp underveis og som en helhet er albumet nesten feilfritt. Eneste jeg virkelig savner er litt vokal, S I I N A I er et instrumentalband, noe som gjør at de lett kan forsvinne inn i mengden av andre lignende band. Et perfekt eksempel på postpunk-infisert shoegaze som skiller seg ut på grunn av at de har vokal er Hope I Die Virgin, også de hadde nok slitt litt hvis de hadde droppet vokalisten. Uansett, Olympic Games er et solid album som fortjener oppmerksomheten til alle som kan sette pris på en god basslinje, omfavnende synther og kraut-rock.

Musikkvideo til åpningssporet Anthem 1 & 2, med klipp fra Jodorovsky sin film "Holy Mountain":

INTERVJU: OF GRACE AND HATRED.

Ungfoler fra Bergen og omegn er nærmest blitt synonymt med norsk punk/hardcore de siste årene, et av disse banda kaller seg heller for samuraicore fordi de er lei av sjangerfjolleriet fra Østlandet, si hei til Of Grace And Hatred.


Først av alt, hvem er dere og hvordan vil dere beskrive musikken deres?

Vi er en trio fra Bergen i en alder fra 18 til 21 år. Mathias 18 (trommer) går siste året på videregående og er eks håndballspiller (den sterke i bandet). Bjarte 19 (gitar) har overlevd videregående til tross for turnering med Social Suicide, Blood Command og Jeroan Drive. Nå jobber han hos IKEA på deltid, henger med Anne (colombianske prinsessen) og rocker resten. Alle i OGAH var singel da vi startet, nå har Bjarte og Mathias dame, Anders (21) har kid (8mnd). Han giftet/knabbet den kule venninnen til Bjarte og Mathias. Har fagbrev som Automatiker og jobber som Reperatør fulltid.

Hver øving forteller vi "ups and downs" i livet. Det resulterer ofte til mer jentesnakk/sygruppe enn øving, som igjen resulterer til at låter kommer som perler på en trå. Det var ikke ironi. Fakta. Vi har tullet mye med å kalle det samuraicore, fordi visse østlendingere er så opptatt av hva man kaller det. Så vi kaller det punk/samuraicore. Målet er å få hjertet til å slå litt raskere.

Hvor lenge har dere spilt sammen?

Vi har spilt sammen 2 innholdsrike samt givende år.

Like før Øyafestivalen ble låten Classic Hymn gjort tilgjengelig for alle med internett-tilgang, en låt som var både hard, catchy og kaotisk. Blir det samme kaotiske stemning på resten av EPen?

Først og fremst, takk. Det var det vi håpet på. Vi lover ungdomsstemning med en HarryHard intro låt.

Jeg fikk sjansen til å se dere live under klubbdagen på årets Øyafestival, hvordan var det å spille der?

For min del (Anders) var det ikke den beste gigen vi har gjort. Alt gikk imot oss. Brannalarmen gikk fordi det ble så varmt og skarpen til Mathias var det hull i de 3 siste låtene. MEN, det var gøy, og vi digger subscene. Hvis du kommer på Ogah konsert igjen lover vi en tightere gig.

Dere signerte til Brilliance for noen måneder siden, samme selskap som Dyst og Social Suicide er på. Dere er på mange måter blitt flaggskipene for Bergens unge hardcore/metal-scene, hvordan er det å være en del av den trioen?

Og Jeroan drive ikke minst! Firemanns-trioer fra Bergen er oss i ett nøtteskall. Vi er 3 stk som spiller 4 stk live. Brillejens er et fett label å være på. Ruben passet meg (Anders) da jeg var liten. Så for min del føles helt rett å ha han som passer oss.

Hva er planen etter at EPen er ute hos folket?

Vi er satt opp på Norgesturne med Jeroan Drive. Så vi kommer til å spille masse. Lage mye nytt og spille til vi spyr.

Hør låta Classic Hymn:

Of Grace And Hatred - Classic Hymn by Brilliance Records

ANMELDELSE: SOLAR ANUS - ÅRABROT.

På sitt femte album presser Årabrot de allerede sprengte musikalske grensene sine utfor stupet og ned i seig og skitten gjørme.

De krevende rockerne i Årabrot leverer seige riff og kaos på sin femte fullengder, Solar Anus. Med legendariske Steve Albini bak spakene har de skrudd sammen et album som skiller seg ut fra resten av diskografien, samtidig som den holder alt det Årabrot alltid har vært i en tett og kompakt pakke. Sær balansegang. Her får man ikke de kjappe, intense låtene som på forrige album, REVENGE. Tempoet er dradd kraftig ned, både gitarene og trommene. Vokalen er den samme hvesende og småskumle som alltid, men Nernes viser enda mer stålkontroll her enn før, noe som er imponerende.

Årabrot - Madonna Was A Whore by TigerFysiskFormat

Solar Anus åpner med et drøyt åtte og et halvt minutt lange tittelspor. En låt som har samme riffet gjennom hele spilletiden, eneste som forandrer seg er intensiteten i gitaren, vokalen og trommespillet. En herlig introduksjon til det vi har i vente. Hvis du forventet en videreføring av det vi fikk på REVENGE blir du kanskje skuffet, her er det ikke headbangbare låter på samme nivå som ifjor. Bandet eksperimenterer enormt gjennom hele utgivelsen. Totalt avvik fra standardiserte strukturer på noen låter, atonal gitarspilling og off-beat vokal. På en absurd måte - som få andre enn Årabrot får til - blir dette en herlig lytteropplevelse, dog krevende.

Som alle som har kjennskap til bandet vet er Årabrot et kompromissløst band. De går sine egne veier og det har vist seg å være et lurt valg for dem. De kunne lett gjort sitt femte album til en REVENGE 2.0, i stedet gikk de et steg videre og gjorde noe nytt. Solar Anus er et album gjennomsyret av krevende låter. Det nærmeste referansepunktet til Solar Anus i Årabrots egen katalog må være I Rove EPen de ga ut noen år tilbake, spesielt med tanke på de repetive låtstrukturene.

Årabrot - Odine by TigerFysiskFormat

Alt i alt er Solar Anus et album som sklir inn i Årabrot sin katalog uten problemer. Fans av tidligere album kommer til å omfavne denne utgivelsen også, selv om den tar litt mer tid å fordøye enn eksempelvis REVENGE, som var mer in your face versjonen av Årabrot sin tilnærming til metal. Der hvor REVENGE var et infernalsk raserifylt helvete er Solar Anus mer som en ulmende brann som blusser opp fra tid til annen. Mer nifs enn direkte skremmende, hvis det gir mening. En herlig brann i så fall.

NYHETER: FYSISK FORMAT INVITERER TIL BURSDAGSFEST.

Fysisk Format feirer tre år og femti utgivelser på Rockefeller 15.September!


Bilde: Magisk collage fra KILLL, som slipper plate på Fysisk Format i September.

Jeg lar gjengen snakke for seg selv, det er jo de som inviterer deg:

Fysisk Format ble startet av Platebutikken Tiger i 2008 for å fylle det massive sorte hullet av feighet og eiersyke som den etablerte platebransjen hadde gravd. Vi har vært blinde for all økonomisk rasjonalitetstenkning og drylt på og grepet alle sjansene som kom vår vei: Er det bra, så skal det ut. Uansett om det finnes et marked eller ei. Første album var Hausts Ride the Relapse, deretter har det gått slag i slag.

I løpet av tre år har vi sluppet 50 skiver og en stor del av disse har vært debuter. Selv om alle utgivelsene har vært med norske band har interessen fra utlandet vært der fra begynnelsen. Idag er Fysisk Format distribuert og markedsført i England, Tyskland, USA, BeNeLux, Italia og Japan for å nevne noen. Men for oss har det vært like viktig å ha en tydelig tilstedeværelse i Norge som å dyrke klisjeen om norsk nisje som slår gjennom i utlandet.

Drivstoffet for Fysisk Format var og er miljøet rundt Tiger: Her forventes det at alle som er interesserte i musikk også lager sin egen musikk. Og desto mer særegen smak man har, desto mer interessant blir musikken. Band som Le Corbeau, Årabrot, Pow Pow, Okkultokrati, Nils Bech og KILLL har fullstendig forskjellige musikalske uttrykk, men de har til felles at de alle har hengt rundt disken på Tiger og diskutert det siste nye innen musikalske og moralske kontroverser.

Neste utgivelser på Fysisk Format er:
09/09 ÅRABROT - Solar Anus CD/LP
16/09 KILLL - Killl CD+DVD
21/10 LIVSTID - Livstid CD/LP

Nå er det tid for fest og feiring! Den 15. september inviteres ALLE til stor fest på Rockefeller. Det blir urpremiere på KILLL filmen kl 21 og fest i fløyene etterpå. DJ Kjetil Mikkelsen (Knuste Ruter, Summon the Crows) spiller til dans. Gratis inngang!

Meld din ankomst på: Facebook

KILLL slipper som sagt plate på Fysisk Format 16/09, se videoen under for å bli overbevist om å kjøpe den.

ANMELDELSE: ON THE GROUND - NOVEMBER HOMECOMING.

November Homecoming gjør pop på en velkjent måte, noe som slår begge veier.


Sjangeren popmusikk er en meget bevandret sjanger. I roten på denne sjangeren finner vi noen typiske kjennetegn; fengende, enkle og minneverdige låter. November Homecoming er et band som sikter seg inn på nettopp dette, låter som er enkle, minneverdige og fengende. På albumet On The Ground finner man relative fulltreffere på nevnte kriterier, samtidig som  noen låter som er totalt skivebom. Ingenting på albumet er grusomt, men heller ikke fantastisk. Gjennomsnittlig er et nøkkelord til dette albumet for min del.

Albumet starter med tittelsporet On The Ground, en låt som fungerer som en pekepinn for resten av albumet. Lett, lystig pop med en til dels sårt bakteppe. November Homecoming er ikke melankolsk pop, men heller ikke solskinnspop. Selv om låten er en fin liten sak blir jeg aldri helt fenget, ingenting griper meg. Denne låten, som mesteparten av albumet svever bare forbi meg når jeg lytter på det. Det er en fin lytt, men etter siste låten rundes av sitter jeg ikke igjen med noe. Ingen følelser eller tanker rundt albumet, noe som trekker karakteren noen hakk ned. Et album skal ikke bare være en samling låter, det skal være en sammenhengende opplevelse. En oppgave On The Ground ikke klarer å få til for min del.

On The Ground er for all del et helhetlig produkt, låtene passer godt sammen, både lydbildemessig, arrangementmessig og når det gjelder tekstene. Problemet mitt er bare det at ingenting forbløffer meg eller gir meg en god følelse eller noe som helst. Noen låter fungerer fint, eksempelvis tredjesporet Ain´t Sleepy. Uansett blir konklusjonen at hvis jeg ikke kan sitte igjen med noe etter fullført lytting blir jeg skuffet, noe som har skjedd med dette albumet. Dessverre.

 

Hør litt fra albumet i spilleren under:


Gå til Urørtfor å finne ut mer om låta og artisten

NYHETER: NY LÅT + ALBUMDETALJER FRA LIVSTID.

Krøsthelvete Livstid fra Ålesund gir oss ny låt og detaljer rundt debutalbumet.

Livstid fra Ålesund byr på det absolutt ypperste innen internasjonal krøstpunk. Etter en håndfull sjutommere og diverse samleskivebidrag er endelig debutalbumet klart. Livstid er det mest kompromissløse bandet i det pågående hamskiftet innen aggressiv musikk i Norge. Altså at man driter i å synge om turistvennlige tusser og troll og heller fokuserer på ekte og mer pressende tema. Hør første smakebit like under, låten Du e feig.

Albumet slippes på Fysisk Format 21/10.

Livstid - Du e feig by TigerFysiskFormat

Cover-art til debutalbumet er som følger:


DAGENS LÅT: OARSMAN - THE REPUBLIC OF WOLVES.

Følsom rock fra Long Island, New York.

Indie-rock er en sjanger som har blitt utforsket og spilt av utallige band de siste tjue-tredve årene. The Republic of Wolves gjør ingenting nytt, men det de gjør får de virkelig til. De ga ut sin første utgivelse i 2009, EPen His Old Branches. Med sin til tider mørke tilnærming til sjangeren lager de følsom indie-rock uten å bli sutrete, bare følsomme. I fjor ga de ut debutalbumet sitt Varuna, hvor dagens låt er hentet fra. Sjekk ut låten Oarsman i musikkvideoen under.

hits