november 2010

ANMELDELSE: JUVENILE JUNGLE - DEATH BY UNGA BUNGA.

Garage rock har sjeldent vært kulere enn dette.



Death By Unga Bunga, et ungt band fra Moss som på mandag slipper debutalbumet sitt Juvenile Jungle, et album jeg har både sittet, danset og smilt på grunn av. Jeg har ventet på dette albumet helt siden jeg så dem live på Café Moody tidligere i år, en av de kuleste konsertene som noensinne har skjedd i Haugesund. De var faktisk et av de første bandene jeg skrev om her på bloggen. Albumet oser av gammel garagerock fra 1960tallet, samtidig som du også kan høre en del nyere musikk inni der også. Hvis Death By Unga Bunga hadde spilt på 1960tallet hadde de vært et av tiårets feteste band, både på plate og på scenen. Uten tvil. Musikken er catchy som pokker, dansbar som pokker og gjennomført til tusen. Du føler aldri at de kopier heltene sine, selv om du kan plukke et og annet riff her og der og koble det opp mot band fra 1960tallet. Death By Unga Bunga er et av Norge kuleste band, kort og godt.

Juvenile Jungle er bygd opp av elleve låter som balanserer mellom det dansbare, det hjerteskjærende (ja, det er minst en kjærlighetslåt på denne skiva) og garagerock med en kraftig dose av punk krydret oppå. Albumet åpner med Orgy Of The Dead, et spor som introduserer albumet med overlappende vokaler og et svevende lydbildet som ender opp i litt gitareffekter, før den første skikkelige låt kicker inn, nemlig tittelsporet Juvenile Jungle. Etter første tekstlinje, frekke basslinje, trommegroove, gitarriff og keyboardlinje vet du nøyaktig hva dette kommer til å bli, et album som rykker så kraftig i dansefoten at du må være lam i både føtter og hjerne for å ikke ende opp på dansegulvet! Slik fortsetter det helt til spor seks, det er her kjærlighetsballaden gjør sitt inntog. Låten heter Donna, en sang som gir meg bilder i hodet av et amerikansk skoleball på 1960tallet, slowdance og boblende hormoner er nøkkelord her, herlig lite avbrekk fra resten av albumets ville galskap. Men, fortvil ikke, allerede på neste låt, She-Devil tråkker bandet gassen i bånn igjen.

Alt i alt er Juvenile Jungle et album som rykker hardt i dansefoten, med gjennomført dansbare låter, rett og slett. Death By Unga Bunga har levert et herlig album med så og si ingen svakheter. Jeg har ikke danset, smilt og kost meg mer med et rockealbum på lenge som det jeg har gjort med dette. Anbefales til alle som noen gang har danset til en rockelåt, jeg mener det. Løp og kjøp!



Sjekk dem ut i videoene under!

GET THE BLESSING.

Groovy og frekk musikk fra en jazzrock kvartett fra Bristol England, herlig.



Get The Blessing er som nevnt i ingressen jazzrock fra Bristol, England. De har vært aktive siden 2000 og har gitt ut to album til nå. Bandet ble startet av rytmeseksjonen til Portishead, nemlig bassisten Jim Barr og trommisen Clive Dearner. De har slått seg sammen med Jake McMurchie på saxofon og Pete Judge på trompet, sammen er de Get The Blessing. Hvis band som Acoustic Ladyland, Led Bib og Polar Bear er din kopp med te, sjekk ut Get The Blessing!


Hør låten Einstein Action Figure i den sinnsyke musikkvideoen under! Hør og nyt!

Vi snakkes!

COMBAT CRISIS.

Punk som sparker deg i trynet, tvinger deg ned i søla og tråkker på deg, men pokker heller, du digger det.



Combat Crisis er et street punk band fra Philadelphia, USA. De spiller en form av punk som kun kan bli beskrevet som bånn gass hæla i taket punk. Det er hardt, det er agressivt og det er herlig. Med helter som Minor Threat, Black Flag og mye øst-kyst hardcore punk fra 1980tallet kan dette umulig gå galt. Etter ti sekund med en Combat Crisis konsert er hele publikum i gang med en heftig mosh-pit, eller tre. De har holdt det gående siden 2006, og øker i popularitet år etter år, sjekk dem ut du også!




Hør låten Beating Post her, en sykt fet låt med en rykende fersk video! Hør og nyt!

Vi snakkes!

ANMELDELSE: BOMTUR TIL JORDA - KRÅKESØLV.

Langt fra en bomtur inn i Kråkesølv sitt univers.



Høsten 2009 slapp Kråkesølv en emosjonell og vakker musikalsk bombe i form av debuten Trådnøsting, et album som trollbandt en hel del mennesker her til lands med herlige låter som la seg på minnet hos de aller fleste, inkludert meg. Trådnøsting var et av mine favorittalbum i 2009, med andre ord, Bomtur Til Jorda har mye å leve opp til. Leverer det? Ja, noe enormt.

Helt fra de første ti sekundene av åpningssporet Levandes død vet kjenner jeg at den magiske stemningen fra Trådnøsting er tilbake, Kråkesølv er tilbake. De karakteristiske gitarene, de vakre og intrikate tekstene og den overhengende stemningen er rett og slett vidunderlig, nesten perfekt. Når andresporet Lærebok/hodepute når midtpunktet er jeg sikker i min sak, Bomtur til Jorda er den perfekte oppfølger. Albumet er mer presist enn det Trådnøsting var, Kråkesølv sklir mer over i rock enn i pop denne gangen, noe som kler den som en skreddersydd dress.

Kråkesølv har levert et album som utvilsomt blir et av årets beste, rett og slett. Det er vakrere, mer catchy og beint over herligere enn det debuten Trådnøsting var, og det sier mye. Vakkert, storslått og magisk, rett og slett det beste norskspråklige albumet i 2010. Løp og kjøp!

LANDMINE MARATHON.

Fytti helvete, fytti helvete, fytti helvete!



Landmine Marathon fra Phoenix, Arizona spiller noe jeg kun kan beskrive som groovy extreme metal. Det er brutalt, kaotisk men samtidig oversiktlig og groovy som faen. De har gitt ut tre album alene, og to split-album, et med Scarecrow og et med The Funeral Pyre. Det er kjapt, det er intenst og det er herlig. I likhet med Fuck The Facts (som jeg skrev om i dette innlegget her: link) har også Landmine Marathon kvinnelig vokalist, Grace Perry. Hun leverer varene noe helt ekstremt, kort og enkelt. Landmine Marathon er et band du bør sjekke ut hvis du vil høre noe som kommer til å blåse deg av stolen, hardt.



Hør låten Shadows Fed To Tyrants i den sinnsykt fete musikkvideoen under!

Vi snakkes!

DISCONCERTS.

Småskeiv britisk art-rock, den beste typen britisk rock egentlig.



Disconcerts er et britisk post-punk/new-wave band som hadde sin oppstart i 2007, men de høres ut som de kunne ha vært de litt mer up-beat kompisene til Joy Division. Musikken er groovy, med feite basslinjer, skarpe gitarer og en erkebritisk vokal som legger seg herlig inn i lydbildet. Bandet har dessverre ikke oppnådd noe spesielt med kommersiell suksess, men det fortjener de. Catchy, gjennomtenkt og alt i alt herlig musikk!




Låten jeg deler med deg Human Figure in Motion, en singel de slapp i 2009. Hør og nyt!

Vi snakkes!

ANMELDELSE: MISTY RANGE - MISTY RANGE.

Støy, skitne gitarer og dundrerende trommer i skjønn forening.



Misty Range er en bråkete, vakker og svevende duo som spiller støyete experimental rock med innslag av både shoegaze og jazz. Bandet Misty Range er Arve Paulsen på hovedsaklig gitar og mumlevokal, samtidig som han tar ansvaret over de alle instrumentene på albumet utenom trommene, de tar nemlig Stig Rennestraum seg av. Sammen lager de shoegaze-ish experimental rock med veldig mye vekt på experimental. På sitt selvtitulerte debutalbum kjører de på med riff på riff, pulserende trommer og en enorm vegg av lyd.

Albumet svever hele tiden mellom riffbasert rock og mer alternativ rock (et mer avslappet Oneida, muligens) På andresporet 19:03 titter den rolige siden av Misty Range frem, med behagelige gitarlinjer og svevende shoegaze-effekter på gitaren, pluss gitarsolo såklart, og ja, alle låtene sine navn er klokkeslett mellom 19:00 og 20:00, ikke spør meg hvorfor. Misty Range sklir hele tiden inn og ut av det rolige og det harde, med mest trykk på det avslappende lydbildet. Selv om dette er veldig alternativ musikk så er det mye som gjør musikken minneverdig, fengende riff, tekstlinjer som setter seg fast i hodet ditt og en overhengende følelse av at albumet er dedikert til deg, selv om det ikke er det.

Alt i alt er Misty Range sin debut et herlig album, et album du kan komme tilbake til gang på gang å finne noe nytt på hver eneste gjennomspilling. Definitivt et album jeg anbefaler!

NYHETER: HØR MY CHEMICAL ROMANCE SITT NYE ALBUM, NÅ.

My Chemical Romance slipper nytt album på mandag, du kan høre hele albumet i videoen under!



Jepp, bare trykk på play-knappen på videoen under for å høre hele albumet. Danger Days: The True Lives of The Fabulous Killjoys havner i butikkene 22.November, med andre ord kommende mandag! Bare klikk under her for å delta på Dr. Death Defying Listening Party!

Vi snakkes!

PISSED JEANS.

Punk i 2010 har tvilsomt vært fetere enn dette.



Pissed Jeans fra Allentown, Pennsylvania er et noise rock/hardcore punk som har gitt ut tre album til nå, det nyeste i 2009. Musikken er catchy, tilbakelent men samtidig agressiv. En vokalist som hadde sklidd rett inn i 1980-tallets hardcore punk og et sinnsykt tight lydbilde er to hovedpunkter når det gjelder Pissed Jeans. Musikken er enkel nok til å være catchy som faen men alikevell heftig nok til å være tilfredstillende også etter femti gjennomhøringer. Utvilsomt noe alle punkfans der ute bør få med seg!




Låten jeg deler med deg heter False Jesii Part 2, en kort men fantastisk låt. Med en absurd video som passer perfekt til låten. Hør, se og nyt!

Vi snakkes!

ANMELDELSE: LOUD - RIHANNA.

Uinspirerende og slapp R&B, du kan bedre enn dette Rihanna.



Rihanna, et kjent navn for så og si alle i 2010. Med hitsingler i fleng på sine tidligere album og et ganske så sterkt album ifjor, Rated R så er Loud noe jeg så litt frem til egentlig, tro det eller ei. Innfridde albumet? Langt ifra, veldig veldig langt ifra. Borte er de småfrekke og dansbare låtene som Rude Boy, Russian Roulette og Shut Up And Drive. De vi står igjen med er intetsigende A4 R&B-låter som aldri gjør noe ut av seg. Det at Rihanna har skrytt albumet opp i skyene og kalt det for 2010s Thriller er latterlig.

Albumet starter med S&M, en låt som er relativt dansbar. Greit hook, relativt bra refreng men det setter seg ikke fast i hjerneroten din slik f eks. Umbrella gjorde. Eneste problemet jeg har med denne låten er lengden, den varer i 04:04, noe som er minst 1,5minutt for lenge. Låten drar ut og drar ut, refrenget blir sunget om og om igjen helt til ALLE kan teksten. Det er ikke før andresporet, What's My Name? - (Feat. Drake) at Loud viser seg fra den rette siden, den stygge siden. Låten er noe av det mest uinspirerte og mest livløse jeg har hørt innen R&B på lang tid. I Love The Way You Lie (Pt. II) klarer noe jeg ikke trodde noen låt i 2010 kunne klare, å lage en kjedeligere versjon av sangen enn den som var på det nye albumet til Eminem.

Loud er også proppet fullt av idiotiske tekstlinjer som kun er der for å reklamere for produkter. Tekstlinjer som: Got my Ray-Bans on and I'm feeling heello cool tonight, yeah får meg til å nærmest brekke meg. Jeg forstår meg på produktplassering i musikkvideoer, og forsåvidt også hvorfor man sniker dem inn i tekstene til låter også. Men, og dette er et stort men, dette er noe av den minst subtile snikreklamen jeg har opplevd i en sangtekst, noensinne.

Alt i alt ender Loud opp som et latterlig dårlig forsøk på å lage dansbar R&B. Låtene S&M og singelen Only Girl (In The World) klarer nesten å rykke i dansefoten min, men når resterende ni låtene får meg til å nesten brekke meg så er det ikke godt nok. Rihanna bør se seg tilbake og høre gjennom Rated R, se hvor dårlig Loud er å heller lage Rated R 2.0. Dette er definitivt et album du bør styre unna. Hvis det er R&B fra 2010 du vil ha, se heller til Cee-Lo Green, Janelle Monáe og Kid Cudi. Loud er langt ifra høyt, det er lavt. Lavmål.

ANMELDELSE: SKOT & SKRØMT - BEINKJØR.

Det første som slår meg med Beinkjør er at jeg hater det, det andre som slår meg med Beinkjør er at jeg digger dem.



Beinkjør er et rølpete punkspelmannslag som de kaller seg selv, musikken er rett fram punkrock med kjappe trommer og gitarsoloene er over etter 5-10 sekund, sånn punk skal være. Til tider høres det sinnsykt catchy og kult ut, men innimellom blir det altfor cheesy og rølpete. Det føles litt som en parodi på punkrøttene, noe jeg får en litt vond smak i munnen av. Låten Lærdal Rebel Rock 'N' Roll Radio er et perfekt eksempel på sanger Beinkjør klarer å overbevise på, de balanserer fint mellom småteit rølpepunk og old school punk rett fra hjertet.

For meg er Skot & Skrømt et forvirrende album. Det er fengende musikk som utvilsomt kan oppnå allsang på Beinkjør sine konserter, men på plate blir det ikke alltid like kult. Noen låter smeller avgårde og funker knallbra, men albumet har også låter som blir for mye rølp og for lite god låtskriving.

Alt i alt er Skot & Skrømt noe alle som liker norsk punk bør sjekke ut, selv om langt ifra alle kommer til å digge det. Det er ikke et forferdelig album, men det kunne blitt så mye bedre. Jeg håper Beinkjør treffer blink på neste album, de har mye potensiale i seg, men det kommer ikke godt nok frem på dette albumet.

ANMELDELSE: NINETEEN NINETY NOW - CELPH TITLED & BUCKWILD.

Hvis du skal kjøpe et hip-hop album i 2010, kjøp dette.



Celph Titled & Buckwild er et samarbeidsprosjekt som har et klart mål med musikken sin, å lage hip-hop som holder det old school, keepin' it real og alt det der. Det klarer de også, musikken er laidback og agressiv i samme beat, albumet oser både street cred og talentfull låtskrivning. Den overhengende stemningen er avslappet men samtidig edgy. Celph Titled er en selvsikker MC med noen av de feteste tekstene jeg har hørt siden The Notorious B.I.G, no shit.

Albumets tittel, Nineteen Ninety Now oppsummerer egentlig albumets sound. Det høres ut som det kunne bli lagd i 1994 og gitt ut på Bad Boy Records. Det er rått, det er old school og det er friskt som faen! Celph Titled og hans gjesterappere smeller ut vers på vers med magi, spytter ut fem bars med tekst på fire bars med beats, det skjer alltid noe nytt og det er så sinnsykt herlig å høre. Med 16 låter og over en time med musikk er Nineteen Ninety Now et ambisiøst prosjekt, som innfrir på alle tenkelige måter. I et tiår hvor du må lete etter god hip-hop er det album som dette som får meg til å trekke på smilebåndet. Et herlig stykke arbeid med andre ord.

Alt i alt, Nineteen Ninety Now er det feteste hip-hop albumet 2010 har å by på. Dermed basta.

Sjekk ut låten Styles Ain't Raw (feat. Apathy & Chino Xl) i YouTubeklippet under!

Vi snakkes!

UNEARTHLY TRANCE.

Da var det tid for noe ondt her på bloggen, noe av det ondeste som har vært innom egentlig.



Unearthly Trance er et seigt, sludge metal band som blander inn mye fra black metal-verdenen også. Lydbildet kan minne om både Melvins og Neurosis, samtidig som det låter ondt som bare faen. Bandet har gitt ut hele fem album siden 2003, det nyeste, V i 2010. Hvis du liker sludge metal/doom metal som du kan både groove til og tilbe satan til, om det er det du liker å bedrive tiden din med. Sjekk dem ut!




Låten heter Permanent Ice, en jævel av en sang. Ondt, seigt og hardt, hør og nyt!

Vi snakkes!

KONSERTANMELDELSE: SUSANNE SUNDFØR @BYSCENEN, HAUGESUND.

En oppvisning i musikalsk magi.


Arkivfoto: Susanne Sundfør konsert i Haugesund, Våren 2010

Konserten på Byscenen i Haugesund igår kveld med Susanne Sundfør er mitt andre møte med hennes musikk fremført live. Forrige gang var noen få uker etter albumet The Brothel ble sluppet løs ut i butikkene, på samme scene faktisk. Den konserten var en enorm opplevelse. Frysninger, hakeslepp og fullstendig indre ro er oppsummerende ord for å beskrive konserten. Med andre ord, forventningene før denne konserten var enorme. Spørsmålet er, innfridde Sundfør mine forventninger? I korte trekk, ja.

Black Widow får æren av å åpne konserten, vakkert og flytende, frysningene kicker inn tre sekunder etter Sundfør lirer av seg første tekstlinje. Slik fortsetter det gjennom trioen Knight of Noir, Dear John og Lullaby før Lilith smeller i gang i ren synth-psykedelia. Publikum stod for det meste helt stille og kikket på det som skjedde på scenen, noen rundt i salen stod å vugget i takt med musikken, resten stod dønn stille. Bandet Susanne Sundfør har med seg er i storform, alt er tight, alt er satt sammen korrekt og alt høres både innøvd og sjelfullt ut.


Arkivfoto: Susanne Sundfør konsert i Haugesund, Våren 2010

Omtrent midtveis i konserten forlot bandet scenen og kun Sundfør stod igjen. Kun bevæpnet med mikrofon og piano/keyboard trollbandt hun publikumet med både en herlig Father Father og en av kveldens uutgitte låter, nemlig The Silicone Veil.

Samtidig som bandet returnerer til scenen får vi høre at den neste låten er en ny en, tittelen er Stop (i følge setlist-arket heter den faktisk Stop! med utropstegn) Synther og trommer kjører i gang og låten bærer et med mangel på bedre ord industrielt preg. Igjen viser bandet hvor enormt talentfulle og tighte de er, låtene sitter som skudd. Låten The Brothel blir etterfulgt av høylytt applaus, en av albumets singler. Når publikum er ferdig med applausen sier Sundfør følgende: Det var en sang som har blitt spilt på radio, den neste er en sang som ikke er spilt på radio. Sangen starter med et smell, groover og rocker med det samme industrial preget som i Stop. Hvis Sundfør går mer i den retningen så er fremtiden god for alle fans av The Brothel albumets mer eksperimentelle side.

Alt i alt var konserten enda et bevis på at Susanne Sundfør leverer noen av de beste konsertopplevelsene i Norge i 2010.

JUCIFER.

Seigt som sirup og rått som faen.



Jucifer er en stoner/sludge-metal duo fra Athens, Georgia, USA. Jepp, en duo. Alt du hører kommer fra en gitar og et trommesett. Det er fuzz, det er mørkt og det er sexy. De har holdt det gående siden 1993, da kjæresteparet Gazelle Amber Valentine og Edgar Livengood bestemte seg for å starte Jucifer, nå har de endt opp som ektepar også faktisk. Jucifer har gitt ut en lang rekke med album, noen som hinter mot black metal og andre mot mer tradisjonell stoner metal. Uansett, Jucifer er et band du bør få med deg! Det nyeste albumet Throned in Blood fra 2010 er et dykk inn i det mer brutale Jucifer har å by på, litt black metal-krydderier. Sjekk dem ut!




Hør låten The Mountain i videoen under, en seig og saftig låt fra 2008 albumet L'Autrichienne. Herlig stoner metal, hør og nyt!

Vi snakkes!

ANMELDELSE: FEELS LIKE CALIFORNIA - MARK HUFF.

Rock og country i skjønn forening, det føles litt som California.



Mark Huff, en singer/songwriter fra Las Vegas som spiller en form for country med mye rock i seg, assosiasjoner til både Neil Young og Bob Dylan er uungåelige. Feels Like California er Huff sitt tredje album og legger mye vekt på countryrock/americana stemningen uten å bli verken for stereotypisk eller kjedelig. Låter som Only Birds Are Free kjører en countryrock-rute som vi har hørt mange ganger før, uten at det blir flatt og anonymt, tvert imot. Låten som følger, I Am Listening peiser på med mye trykk på rockedelen av Huff sin musikk.

Feels Like California er en ganske oppsummerende albumtittel egentlig, musikken er sommerslig, varm og koselig, samtidig som det også rocker. Huff går aldri for mye over til bluesrock, selv om det blir hintet til innimellom, han lener seg heller mot 70tallets folk-rock på de låtene som har litt ekstra fuzz i gitarene, som på nevnte I Am Listening, definitivt et av albumets høydepunkt.

Alt i alt er Feels Like California et herlig album, med både fine melodier, følelsespreget låtskriving og mye sjel. Mark Huff oppfinner ikke hjulet her, men han er pokkers god til å bruke det til noe godt!

Mark Huff skal spille konsert i følgende norske byer i November:
20. November: Stødden, Haugesund
21. November: Victoria Café & Pub, Bergen
22. November: Buckley´s Pub, Oslo
24. November: Credo, Trondheim

Vi snakkes!

SHARING! OUT LOUD.

Herlig poprock fra Halden/Sarpsborg!



Sharing! Out Loud er et band fra Halden/Sarpsborg som spiller poprock med trykk på rock-delen. De ga ut debut-EPen sin, Finding Hope i februar 2009 og har etter det spilt konserter over store deler av østlandet. Musikken er catchy, enkel men ikke kjedelig, poprock med andre ord. For tiden skriver de ferdig materiale til det kommende debutalbumet, samtidig som en 3-ukers norgesturné i januar 2011 er i planleggingsstadiet, mer informasjon om turneen blir publisert her på bloggen når den tid kommer! Sjekk dem ut i videoen under.




Låten jeg deler med deg heter Still Alive, fremført live i videoen under. Hør og nyt!

Vi snakkes!

DAS RACIST.

Trenger du ny hip-hop/art-rap å sette tennene i? Das Racist er her nå for å hjelpe deg slukke tørsten/hungeren.



For meg er hip-hop og rap veldig varierende, med tanke på kvalitet og integritet. Jeg setter heller på albumet Them av Themselves enn å fyre opp den nye skiva til Eminem, kjører heller på med Notorious B.I.G enn å høre på The Game. Derfor liker jeg Das Racist, de er så sinnsykt langt borte fra alt du kan kalle mainstream og sell-out. En rapduo som hevder at de finner inspirasjon fra både Butthole Surfers, M.I.A, Talking Heads og Ghostface, ja de gjør det. Musikken er catchy, tekstene er sære som faen og det groover noe sinnsykt. I tillegg til dette så får du store deler av musikken deres gratis, seriøst. Denne uka la de ut hele to mixtapes på nettet som du kan laste ned, lovlig og gratis. Mixtapene Sit down, man er to kraftige og friske pust i min hip-hophverdag. Det er sært, det er herlig og det er independent som f. Mixtapen inneholder også en låt som heter People Are Strange, som er The Doors-klassikeren i oppdatert hip-hop stil, herlig frekt.

Last ned mixtapen ved å trykke på linken under:
Sit Down, Man - Das Racist FREE DOWNLOAD

Sjekk ut låten Sit down, man fra mixtapen i videoen under! Med på vokal er El-P som leverer et sinnsykt fett vers. Hør og nyt!

Bonus video! Se og hør på eget ansvar, du er herved advart. Låten er sinnsykt sinnsykt sinnsykt catchy og mest sannsynlig kommer du til å få den integrert i hodet ditt i flere dager. Just sayin'.

Vi snakkes!

NYHETER: CONVERGE STARTER ARBEIDET MED NESTE ALBUM.

Converge, et av få band som har en fot i både metal og punk uten at det blir middelmådig starter arbeidet på sitt neste album!


Jepp, det har ikke gått et år siden deres nyeste album Axe To Fall kom ut og allerede neste uke skal Converge begynne som smått med oppfølgeren. Ifølge bandets egen twitter: "This week we commence writing a new album together at God City, get ready world..." God City er forsåvidt Converge-gitaristen Kurt Ballou sitt eget studio, hvor Converge har spilt inn sine siste album. Norske Kvelertak spilte også inn debutalbumet sitt der faktisk, liten fun fact.

For de som aldri har hørt Converge, sjekk dem ut så fort du kan! På de to nyeste albumene sine, No Heroes og Axe To Fall har de perfeksjonert sin blanding av metal og hardcore punk, Jane Doe fra 2001 er et supert sted å starte i Converge sin musikk. De har holdt det gående siden 1990 og hele ni studioalbum har blitt til. Det tiende er på vei, og jeg gleder meg!

Hør tittelsporet fra No Heroes albumet i videoen under for å få et bilde over musikken til Converge!

Vi snakkes!

ANMELDELSE: NOTHING - N*E*R*D.

N*E*R*D er tilbake med nytt album, med heftig jazz/funk stemning i bagasjen. Er det fremdeles like digg?



N*E*R*D er en rar affære. De er en av få hip-hop/rock grupper som klarer å skvise ut guilty pleasures (for noen) som Everybody Nose (All the Girls Standing in the Line for the Bathroom) en mer eller mindre irriterende låt som ble spilt altfor mye ute på både nattklubber og MTV da albumet Seeing Sounds kom ut, samtidig som de leverer fantastiske låter som Lapdance, Brain, Truth or Dare, She Wants to Move og en enorm mengde andre låter. Nå er det nye albumet ute, Nothing heter det. Lever det opp til forventningene som de tidligere albumene har skapt? For å svare kort og enkelt, ja, fytti helvete ja.

Nothing er et album spekket fullt av herlige gitarriff, feite og dansbare beats og groovy vokal, både det som blir sunget og det som blir rappet (rappa?) Det låter levende, ekte og hver eneste låt skaper en stemning av at N*E*R*D har kost seg på innspillingen av dette albumet. Som vanlig på et album fra Pharrell og resten av gjengen er sjanger noe som skal utnyttes, vrenges på og fornyes. Åpningssporet Party People er en perfekt låt til å fyre opp når du vil at folk skal få ræva av sofaen på en hjemmefest, samtidig som den kommer til å passe ypperlig inn på en nattklubb. Kontraster dukker opp allerede på andresporet, Hypnotize U, som forøvrig er andresingelen på albumet. Låten vipper mellom sukkersøt RnB ballade og skitten lapdance-låt, og ja, det er ikke kødd. Om ikke det var nok er neste låt, Help Me, en miks mellom funk/blues og hip-hop, i kjent N*E*R*D-stil såklart. Med den fantastiske tekstlinjen "No, I won't kill you, but I'll watch you die!" med linjen "Die, bitch, die!" rett etter oppå heftige blåsere høres bandet ut som et vaskeekte bluesrock-band.

For å oppsummere, med Nothing har N*E*R*D levert nok et herlig album, med både partylåter, hardtslående blues, deilig funk og omtrent førti tusen flere herligheter i posen. Et fullverdig N*E*R*D album med andre ord. Hvis du noensinne har likt en N*E*R*D låt, løp og kjøp!


Hør albumet i Spotify eller WiMP! (Som vanlig er Spotify tregt ute... WiMP is the shit!)

Se musikkvideoen til førstesingelen Hot 'n Fun, Nelly Furtado er også med på låten. Hør hør!

Vi snakkes!

RED FANG.

Hva sier du til litt groovy rock i samme gate som Clutch og up-tempo stoner rock?

Red Fang er et stoner/groove rock band fra selveste Houston, Texas. De spiller som hintet til i ingressen groovy rock som får smilebåndet til å bevege på seg samtidig som både hodet og rockefoten begynner å følge takten. Det er enkelt, kjapt og rett og slett herlig. Med en vokalprestasjon som kan minne om både Melvins og Kyuss er dette definitivt et av de desidert feteste bandene innen groove rock idag! Sjekk dem ut i den magiske videoen under!




Låten jeg deler med deg heter Prehistoric Dog, en sinnsykt groovy låt som pumper avgårde uten stopp! Herlig musikkvideo også, den oser både spilleglede og lavbudsjett til de grader. Hør, se og nyt!

Bonusvideo! Sjekk også ut låten Malverde, fremført live under SXSW 2009. Hakket vassere låt, fremdeles herlig som fy!

Vi snakkes!

hits